Nyhet 11.01.16

Kritiske i prinsippet, positive i praksis

Frans Jacobi, No Fucking Thanks to the System, banner, 2014.

Frans Jacobi, No Fucking Thanks to the System, banner, 2014.

De norske kunstakademiene står foran store strukturelle forandringer i kjølvannet av stortingsmeldingen Konsentrasjon for kvalitet, som ble presentert i 2015. Mest akutt er det i Bergen, der det nå går mot et nytt kunstnerisk fakultet underlagt universitetet. Fakultetet skal etter planen bestå av Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB) og Griegakademiet, og rektor Gerd Tinglum ved KHiB mener det potensielt er store faglige gevinster ved en sammenslåing.

– Fordelene i et fakultet er at vi får mer stabile og bærekraftige fagmiljøer, som representerer en større bredde av kunstneriske tilnærminger enn nåværende KHiB. Det er sannsynlig at vi på sikt kan få til samlokalisering for hele fakultetet i Møllendal der KHiB skal flytte inn i 2017, og det vil åpne helt nye faglige muligheter. Mulighet for tverrkunstneriske og tverrfakultære studieløp styrkes. Fakultetet vil kunne utvikle en fagspesialisert administrasjon.

– Det negative er at vi mister vår selvstendighet, med direkte kontakt med Kunnskapsdepartementet, og de generelle utfordringene som følger med å være del av en større institusjon, sier Tinglum til Kunstkritikk.

Gerd Tinglum. Foto: KHiB.

Gerd Tinglum. Foto: KHiB.

Hun fremhever forskningen som et hovedelement i satsningen. – Jeg er opptatt av at det kunstneriske fagområdet som KHiB og Griegakademiet forvalter, skal stå sterkt, og at vi sammen kan få til mer enn vi gjør i dag hver for oss. En viktig forutsetning for å etablere et nytt kunstnerisk fakultet ved Universitetet i Bergen, er at det prioriterer kunstnerisk utviklingsarbeid, og at et eget kunstnerisk phd-program blir etablert.

Tok selv initiativ

KHiB og Griegakademiet tok selv initiativ til en utredning om mulig samarbeid allerede høsten 2014, etter at Kunnskapsdepartementet tidligere samme år ga alle norske universiteter og høgskoler i oppdrag å vurdere sin plass i en sektor med færre institusjoner. I første fase av samarbeidet ble det satt ned en arbeidsgruppe som utredet to mulige organisasjonsmodeller – alternativene var enten en selvstendig institusjon kalt Bergen University of the Arts, eller et felles kunstnerisk fakultet underlagt Universitetet i Bergen. Styrene ved KHiB og UiB ga i møter i oktober i fjor tilslutning til å arbeide videre med en utredning av det sistnevnte alternativet, et nytt kunstnerisk fakultet ved UiB. De to institusjonene er nå i gang med den andre fasen i utredningen, et arbeid som skal være ferdig innen 1. juni 2016.

Skeptisk, men positiv

Slike prosesser kan mange steder være smertefulle, men på Kunst- og designhøgskolen i Bergen virker det som om ledelsen og fagansatte stort sett er enige i at sammenslåing med Griegakademiet og innlemmelse i Universitetet i Bergen er en farbar vei. Frans Jacobi, professor i tidsbasert kunst, gir uttrykk for en prinsipielt kritisk holdning til slike omorganiseringsprosesser, men ser likevel positivt på det kommende samarbeidet med Griegakademiet.

Frans Jacobi, Revolution by Night, performance 2012, Ungdomshuset, København.

Frans Jacobi, Revolution by Night, performance 2012, Ungdomshuset, København.

– Kunst- og designhøgskolen i Bergen har i løpet av de senere årene vært gjennom en lang rekke reformer. At den nå foreslåtte samorganiseringen med Griegakademiet kommer på toppen av alle disse ennå ikke helt funksjonelle reformene, og samtidig med den planlagte utflytningen til den nye bygningen på Møllendalsveien, kan selvfølgelig forekomme absurd og ekstremt presset i tid. Men jeg er faktisk positivt innstilt til en mulig samorganisering. Jeg ser potensialet for et mer dynamisk samspill mellom tre fag – billedkunst, design og musikk – enn det nåværende litt pliktskyldige ekteskapet mellom billedkunst og design. Som billedkunstner tror jeg på muligheten for at billedkunsten vil kunne stå mer autonomt og sterkere i en slik konstruksjon, enn i den nåværende.

Jacobi sier at han generelt og ideologisk er skeptisk til «new-public-management-ideologien» som ligger bak samordningene.

– Rent faglig tror jeg at både de kunstneriske utdannelsene og den kunstneriske forskningen ville ha bedre vilkår i små, autonome institusjoner som kan operere på rent faglige premisser. I de store institusjons-konstruksjonene vokser det administrative laget ofte helt uhensiktsmessig og får et eget, nærmest dysfunksjonelt liv, og det blir stor avstand til det det egentlig burde handle om: kunst og utdannelse, sier han, men konkluderer likevel med at han i den aktuelle saken paradoksalt nok er ganske positiv, ettersom han tror at en samordning kan skape en dynamisk utveksling som KHiB faktisk trenger.

Frykter byråkratisering og akademisering

Professor i kunst, Annette Kierulf, forteller at hun har vært med på en rekke strukturelle endringsprosesser på KHiB, både de som har kommet som krav utenfra og eksperimenter som de selv har satt i gang. Hun synes det er positivt å stadig måtte formulere hva en kunstutdanning kan være og hva man vil.

Annette Kierulf & Caroline Kierulf, It Will Come To You As Your Own Idea, 2014. Inngikk i kurator Randi Bergers flaggprosjekt, vist på Kunsthall Stavanger.

Annette Kierulf & Caroline Kierulf, It Will Come To You As Your Own Idea, 2014. Inngikk i kurator Randi Bergers flaggprosjekt, vist på Kunsthall Stavanger.

– Når det gjelder denne siste endringsplanen, å bli del av et fakultet under Universitetet i Bergen, er det lett å frykte økt byråkratisering og akademisering. Situasjonen krever at KHiB klarer å definere eget felt, har tro på kunsten og ikke utelukkende tilpasser seg. Opplevelsen av at kunsten trues av akademisering er en tendens som allerede eksisterer, og vil ikke nødvendigvis forsterkes av en sammenslåing under universitetet. Kanskje nærheten til akademia vil tydeliggjøre ulikhetene på en konstruktiv måte. Det er uansett lenge siden Vestlandets Kunstakademi hadde preg av et selvorganisert laboratorium. Det er en ånd som lever videre, men som i dag like gjerne tar form av spontane studiesirkler utenfor skolen. Kjernen i jobben min, det som dreier seg om kunst og samtalen om kunst, i møtet med enkeltstudenter og grupper, blir likevel ikke særlig påvirket av skolens struktur. Den må til en viss grad beskyttes mot strukturene, sier Kierulf.

Uavhengighet under press

Mer entydig kritisk til omorganiseringen er den tyske kunstneren og aktivisten Thomas Kilpper, som er professor i grafikk ved KHiB. Han sier til Kunstkritikk at han riktignok ikke har inngående kjennskap til det norske undervisningssystemet eller graden av uavhengighet fra staten og fra politikken, men at han oppfatter at akademiets uavhengighet står på spill.

– KHiBs uavhengighet – det å være fullstendig i stand til å bestemme hvordan vi vil undervise og arbeide med studentene – ser ut til å være under press, ettersom innflytelsen fra ytre krefter øker, enten det er av kommersielle eller politiske grunner. Våre arbeidsmetoder er forskjellige fra vitenskapens. Dette gjør oss sårbare på en måte som få forstår – ofte heller ikke kunstnere. Om vi skulle bli strømlinjeformet etter vitenskapelige standarder, vil det bety døden for akademiet som en sann institusjon for kunst, sier Kilpper.

– Finn et mellomrom!

Jeremy Welsh har tidligere har vært professor og dekan ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og er nå professor i tidsbasert kunst ved Kunstakademiet i Trondheim, som allerede er en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Annette Kierulf, Thomas Kilpper, Jeremy Welsh og Frans Jacobi.

Annette Kierulf, Thomas Kilpper, Jeremy Welsh og Frans Jacobi.

Han sier til Kunstkritikk at han ser både positive og negative effekter av Kunstakademiet i Trondheims innlemmelse i NTNU, selv om han mener det er bedre å være en liten institusjon, og at frittstående kunsthøgskoler var en mye klokere modell. På spørsmål om han har noen råd til sine tidligere kolleger ved KHiB, sier Welsh at hvis man skal inn i universitetet, skal man holde øynene åpne, lære systemet og finne et «mellomrom» hvor kunsten kan utvikle seg uten å bli hemmet av den store institusjonen.

– Gitt det politiske presset og tendensene vi ser i den høyere utdanningssektoren generelt, også internasjonalt, er det meget usannsynlig at en liten høgskole som KHiB ville fått lov til å fortsette som frittstående institusjon. Sånn sett blir en samorganisering med Griegakademiet den beste dealen skolen kunne fått i Bergen. Mulighetene er til stede for interessant samarbeid på tvers av kunst, design og musikk både i undervisning og kunstnerisk utviklingsarbeid, og begge parter må gripe sjansen til å bygge en sterk allianse. Men en innlemmelse i et universitet vil ha mange ulemper for KHiB, eller ethvert kunstakademi, enhver kunsthøgskole. Universitetsmiljøet har nesten ingen forståelse for kunstutdanningens særegenhet. Ikke at jeg vil brande oss alle sammen som raringer, men faktum er helt enkelt at kunstutdanningen ikke fungerer på samme måte som de fleste universitetsfag. Å utvikle seg som kunstner innenfor et akademi tar tid, krever åpenhet for tilfeldigheter, og kan ikke måles på en lineær skala – noe som i økende grad er karakteristisk for høyere utdanning. Kunsthøgskoler og -akademier er og har vært en type fristed hvor unge kunstnere får lov til å utforske sine muligheter, gjøre feil, pushe grensene, finne på idiotiske ting, oppdage noe genialt, skape nettverk, forberede seg for en utfordrende liv som profesjonell kunstner. Svært lite av dette «makes sense» for universitetene generelt. Og med inntog av begrepene «kreativitet» og «innovasjon» overalt, er misforståelser av hva kunstutdanning er og kan være ganske utbredt, sier Jeremy Welsh til Kunstkritikk.

Tilsvarende situasjonen i Trondheim er også Kunstakademiet i Tromsø en del av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Kunsthøgskolen i Oslo er fortsatt en selvstendig institusjon, men også her har Kunnskapsdepartementet bedt om en utredning av en mulig opprettelse av et kunstuniversitet, i fellesskap med Arkitekthøgskolen og Norges musikkhøgskole.

Thomas Kilpper, installasjonsbilde fra utstillingen Avtrykk. Tresnitt fra fem århundrer på Nasjonalgalleriet i Oslo, som står til og med 24. januar.

Thomas Kilpper, installasjonsbilde fra utstillingen Avtrykk. Tresnitt fra fem århundrer på Nasjonalgalleriet i Oslo, som står til og med 24. januar.

Les også hva instituttleder Florian Schneider ved Kunstakademiet i Trondheim sier om erfaringene ved å være del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), i artikkelen – Flott å være del av et akademisk fellesskap.

  1. Innlegg fra ronnie s

    many fucking thanks to the system – the article explains neatly the need of the ruling to extinct the free and the ignorance of those depending on it – hands up and giving in without any resistance. no risks are taken by anybody. art is not a constant but unstable and vulnarable – needs taken care of by by the commited and not just some commissioned.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!