Replikk 31.01.17

Kunsten utfyller fengselsarkitekturen

Bjørn Melbye Gulliksens Tusen tilfeldige datagenererte bilder, 2015, montert i «Slusen» på Trandum. Foto: Werner Zellien.

I replikken til min kritikk av kunstprosjektet på Politiets Utlendingenhet på Trandum, forsvarer KORO-direktør Svein Bjørkås kunstutvalgets tilnærming, og hevder at mine argumenter for en mulig boikott er «overraskende enkle». Han tar også opp min diskusjon om utsmykningsbegrepet, og fremholder at «svært mange kunstnere, kunstkonsulenter og kuratorer er opptatt av bevisst å utnytte de utfordringene som nettopp trange ytringsmuligheter stiller dem overfor».

For å ta det siste først: Jeg kaller verkene på Trandum for utsmykning, men det betyr ikke at jeg mener kunsten på Trandum er et «tilbakefall til en gammel og forlatt forståelse av hva kunst i offentlige rom er og bør være».

Det er i utgangspunktet verken dramatisk eller problematisk at det ikke er overenstemmelse mellom idealet om et fritt kunstnerisk ytringsrom, oppdragsgiverens ønsker og de arkitektoniske begrensningene i det enkelte bygget. Kunstverk er alltid betinget av sine produksjons- og visningsvilkår. Det er med andre ord ikke en utdatert kunstfaglig fremgangsmåte som er mitt anliggende i kritikken, men snarere hvordan kunstnerne forholder seg til de særlige vilkårene på Trandum.

Jeg mener ikke at kunstverk er menings- og virkningsløse dersom de opererer innenfor et dekorativt register. Tvert imot. Å velge en «forskjønnende» tilnærming i dette tilfellet ikke apolitisk, det er jeg fullstendig enig i. Det er politikken som disse verkene – bevisst eller ubevisst – målbærer, som jeg er skeptisk til.

Luftegård på Trandum med Thomas Hestvolds veggmaleri Naturelementer 1-4, 2016. Foto: Werner Zellien.

Jeg kan ikke se annet enn at verkene på Trandum, i forsøket på å «åpne rommene» og dermed motarbeide det repressive arkitektoniske utgangspunktet, i virkeligheten utfyller fengselsarkitekturen. Jeg stiller meg derfor undrende til hva det «kritiske» potensialet, som Bjørkås mener å finne i denne tilnærmingen, skulle være. Ikke bare tilpasser verkene seg institusjonen, de fungerer som aktive elementer, sågar som en del av sikkerhetsforanstaltningene, især når de skal virke beroligende. Det er fint nok å snakke om kunstens beroligende og terapeutiske virkning på et sykehus, men det er langt mer problematisk på et sted som Trandum.

Jeg har forståelse for kunstutvalgets avgjørelser, og, som jeg skriver i kritikken, tviler jeg ikke på at intensjonene har vært gode. Men forestillingen om at KORO og de involverte kunstnerne yter en form for omsorg overfor de internerte, som om man tilhørte en veldedig organisasjon, er vanskelig å svelge. Jeg er ikke blind for at kunstverkene kan ha positive effekter på de internerte på Trandum, på samme vis som bedre mat og leveforhold utvilsomt har gjort tilværelsen der litt mindre uholdbar. Sammenlignet med situasjonen på Trandum på slutten av 2000-tallet, er dagens situasjon betraktelig forbedret. Men hovedpoenget her er at Politiets Utlendingenhet fortsatt er en institusjon som fengsler asylsøkere, inklusive barn.

Jeg avsluttet teksten min med å spørre om ikke en boikott fra norske kunstnere ville være den eneste effektive kritikken av Trandum. Grunnlaget er at jeg ikke kan se at det er rom for et virkelig intervenerende, kritisk verk på Trandum. Båndet som knytter oppdragsgiver (Staten, som eier både KORO og Trandum) til kunstner vil være der uansett hvor mange armlengder det strekkes, derfor tror jeg et slikt verk også uunngåelig ville oppfattes som en tannløs, autorisert kritikk.

Fellesrom på Trandum med Josefine Lyches maleri Untitled #47, 2015. Foto: Werner Zellien.

Bjørkås mener at mine konklusjoner er enkle og innebærer å stille ideelle fordringer overfor de involverte kunstnerne og konsulentene. Han har rett i at denne fordringen er ideell, all den tid jeg ikke vet om et kollektivt norsk kunstliv ville slutte opp om en slik boikott. Det er også diskutabelt om den ville ha noen direkte politisk effekt. Men jeg tror likevel den kunne ha en virkning i offentligheten.

Vi trenger for øvrig ikke se lenger tilbake enn til 2014 for å finne et eksempel på en kunstnerboikott som hadde reelle konsekvenser. Det året trakk flere kunstnere seg fra Sydney-biennalen, da det ble kjent at hovedsponsoren Transfield sto for driften av lukkede, fengselslignende mottak for asylsøkere på stillehavsøyene Manus og Nauru. Etter mye press, og en betydelig interesse for saken fra internasjonale medier, trakk biennalen seg fra sponsoravtalen. Det var kanskje en ubetydelig seier i det store og hele, men det høynet i hvert fall oppmerksomheten omkring Australias bekymringsverdige asylpolitikk.

Man kan selvfølgelig innvende at det er bedre å være omgitt av fargerike kunstverk, enn å leve på et sted med bare, kalde murvegger. Men man må også anta at de internerte er politiske subjekter. For meg er det virkelige spørsmålet dette: Viser norske kunstnere størst solidaritet ved å tilby asylantene trøstende estetiske, «gode øyeblikk», eller gjennom å ta stilling mot regimet som fengsler dem? Jeg heller mot det siste.

På generelt grunnlag holder jeg med Bjørkås i at det ikke alltid er slik at den «kunsten som ytrer seg mest eksplisitt om aktuelle politiske saksforhold, er den samme som på lang sikt virker politisk». Men tilfellet Trandum er så akutt at langsiktighet er uholdbart. Installasjonen av kunstverkene på Trandum, derimot, tegner for at internatet vil være der i lang tid.

Korridor på Trandum med Juan Brito Vargas’ veggmaleri Simultaneous Transitions, 2015. Foto: Werner Zellien.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!