Replikk 17.01.17

Kunst og politikk på Trandum

Thomas Hestvold, Naturelementer 1-4, 2016. Politiets utlendingsinternat, Trandum, Akershus. Foto: Werner Zellien.

I sin artikkel «Kunsthall Trandum» (Kunstkritikk 16.01.17) reiser Simen Joachim Helsvig en rekke kritiske og viktige spørsmål omkring KOROs kunstprosjekter ved Politiets utlendingsinternat på Trandum utenfor Oslo. Blant de problemstillingene han tar opp er 1) om ikke kunsten på Trandum er et tilbakefall til en gammel og forlatt forståelse av hva kunst i offentlige rom er og bør være og 2) om ikke KORO legitimerer en inhuman flyktning- og asylpolitikk gjennom sin «humaniserende» forskjønning av utlendingsinternatet på Trandum. De to spørsmålene er selvsagt ikke uten indre sammenheng. De handler til syvende og sist om det komplekse forholdet mellom kunst og politikk.

Utsmykking vs kunst i offentlige rom

I 2007 skiftet KORO navn fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg til det nåværende Kunst i offentlige rom – KORO. Skiftet var å forstå som et uttrykk for en tung realitet, nemlig at «utsmykking» lenge var blitt forstått som ensbetydende med defensivt og underordnet kunstnerisk arbeid. Det nye navnet betegnet det motsatte; kunstnerisk virksomhet preget av aktive og selvstendige kunstneriske ytringer og intervensjoner. Navneskiftet symboliserte en villet vending bort fra at kunstnerisk utsmykking ble sett på som en forskjønnende underdisiplin under arkitekturen, henimot en forståelse som innebærer at de offentlige rommene er rom som staten, kommunene eller andre byggherrer stiller til disposisjon som ytringsrom for kunstnerne.

Josefine Lyche, Untitled #49, 2015. Politiets utlendingsinternat, Trandum, Akershus. Foto: Werner Zellien.

Det er gått ti år siden navneskiftet. Har vi – og de kuratorene, kunstkonsulentene og kunstnerne som jobber i KORO-prosjektene – sluttet med utsmykkingsarbeid? Tja, det kommer an på hva en ser etter. Vi gjennomfører stadig prosjekter hvor de fysiske og sosiale kontekstene gir begrensninger på hva som kan gjøres kunstnerisk. På den måten kan oppdragene sette kunstnere og kuratorer i situasjoner som ligner den form for underordningstvang som utsmykkingsbegrepet er blitt kritisert for å signalisere. På den annen side vil en historiserende tilnærming til den kunsten som er produsert under slike omstendigheter, neppe gi et entydig svar om at det iboende underordningskravet i slike situasjoner, leder til faglig slapphet eller intellektuell og politisk unnfallenhet. Derimot er det min erfaring at svært mange kunstnere, kunstkonsulenter og kuratorer er opptatt av bevisst å utnytte de utfordringene som nettopp trange ytringsmuligheter stiller dem overfor. Å lage kunst i bygg hvor det befinner seg mennesker i kriser eller andre sårbare situasjoner, appellerer ofte til varsomhet og subtile budskap. Men slike tilpasninger er selvsagt ikke ensbetydende med at kunsten er uten mening og virkning.  

Tilbakefall og politisk knefall?

Den historiske vending fra «utsmykking» til «kunst i offentlige rom» representerte en bevisstgjøring for aktører i kunstfeltet om at kunstnerne har – og bør ha – selvstendige ambisjoner i de offentlige rommene. Utlendingsinternatet på Trandum er åpenbart ett av flere kunstprosjekter hvor ytringsbetingelsene er satt på spissen på en slik måte at det er mulig å se likhetstrekk med rammebetingelsene som preget den tilbakelagte situasjon «utsmykking». Men representerer gjennomføringen av prosjektene at KORO, kuratoren og kunstnerne har gjort politisk knefall og faglig tilbakefall til forlatte synder? I motsetning til Helsvig, mener jeg at kunstprosjektene på Trandum viser det motsatte.

Åsa Sonjasdotter, Handlingsrom / Latitude, Trandum internat, 2009. Installasjonen omfattet blant annet oversettelse av internatets forskrifter til åtte ulike språk, og 36 personlige oppslagstavler montert ved sengeplassene. Foto: Katrine Giæver, KORO.

Hvis vi kritisk går gjennom KOROs omfattende kunstsamling fra de siste 40 årene, vil vi finne et betydelig antall kunstverk som representerer ulike tilnærminger til politikk. Dette vil gjelde både i stedsspesifikk utsmykkingskunst så vel som i kunsten fra prosjekter der arkitekturen ikke har beskranket ytringsrommet for kunstnerne. Det vil overraske meg dersom man ville finne grunnlag for å hevde at den kunsten som ytrer seg mest eksplisitt om aktuelle politiske saksforhold, er den samme som på lang sikt virker politisk. Derimot vil en tålmodig undersøkelse av samtidskunstens virkningshistorie trolig overbevise om at relasjonen mellom kunst og politikk er mer kompleks enn som så.

Det første prosjektet på Trandum ble gjennomført i 2007 og 2008. Åsa Sonjasdottir leverte da et prosjekt som var kritisk i direkte forstand. Det fungerte ikke, og verket måtte fjernes. At kunsten i de etterfølgende prosjektene er blitt valgt for å forskjønne internatets brutale arkitektur, kan etter min oppfatning være en åpenbart kritisk og – i situasjonen – helt relevant faglig og politisk handling. At Per Hess har lagt vekt på et humaniserende perspektiv i sitt kuratoriske grep, vil etter min oppfatning ha langt større potensial som ytring, enn det ville ha om han takket nei til å ta jobben. Kunstneres verker, som i en av sine mulige funksjoner kan sies å være dekorative utsmykkinger, er basert på bevisste – og sannsynligvis – kloke valg. I den situasjonen som de internerte befinner seg i, kan kunsten verken fjerne eller løse potensialet for frustrasjon, konflikter og problematiske kulturmøter. Men den kan skape mening og gode øyeblikk for de internerte individene, og den lar være å skape nye traumer.

Vi vet at mennesker under de mest brutale omstendigheter fortsatt er sansende og meningssøkende individer. Er det at det fysiske miljøet ved internatet er fattig fra før, og at asyl- og flyktningpolitikken er kritikkverdig, gyldige grunner til at kunstnerne, kuratoren og KORO skulle unnlate å gjøre forsøk på å la kunsten bidra til at de daglige livserfaringene for de internerte blir mindre fattigslige? Å forsøke å avhjelpe nød og kriser er ikke det samme som å handle apolitisk eller å gjøre knefall for skyggene. Helsvigs analyse er grundig og reiser mange vesentlige spørsmål. Men konklusjonene hans er overraskende enkle. Den typen «ideelle fordringer» som han ser ut til å avkreve de involverte, har en stygg tendens til å lede enten til overmot eller til handlingslammelse. Ved Trandum, ville det være akkurat hva ingen trenger.

Svein Bjørkås, direktør i KORO – Kunst i offentlige rom.

Juan Brito Vargas, Fragmenter fra en by, 2016. Politiets utlendingsinternat, Trandum, Akershus. Foto: Werner Zellien.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!