Kommunal hestehandel i nyliberalismens tid

Den 24. august sa et stort flertall i Oslo bystyre ja til en ny Skulptur- og kulturminnepark på Ekeberg. Til tross for massiv folkelig motstand var begeistringen stor blant de folkevalgte da saken ble klubbet inn. Ingrid Eide fra Ap beskrev parken som en fremtidsrettet gave til byen, FrPs Svenn Kristiansen omtalte den som en perle, og Knut Even Lindsjørn fra SV toppet euforien med å utbasunere at dette var god dag for kommende generasjoner. Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen har klaget vedtaket inn for fylkesmannen, blant annet fordi bystyret skal ha brutt saksbehandlingsreglene for utbyggingsavtaler. Men det er usikkert om klagen vinner frem, og om et medhold vil få noen konsekvenser for utbyggingen. Mye taler for at slaget er tapt, og at vi innom kort tid vil se Christian Ringnes smile bredt fra avissidene i det han tar noen proforma spadetak for å markere at byggingen er i gang.

Kunst og næring

I mellomtiden er det all grunn til å reflektere rundt hvorfor man i verdens mest likestilte land satser på et stor, offentlig lokalisert kunstprosjekt «til kvinnens pris». Nå som prosessen er i gang for fullt, er det også på sin plass å spørre hvordan hestehandelen mellom Ringnes og kommunen har påvirket prosjektet. Og ikke minst er det grunn til å vurdere om denne privatiseringen av den offentlige kunsten er et unntak fra regelen, eller tvert i mot kan sees som nok et område for outsourcing av det vi tradisjonelt har tenkt på som offentlige oppgaver.

Vandrer man rundt i Oslo oppdager man fort at privat finansiering av skulpturer i det offentlige rom på ingen måte er noen nytt. Byen er full av minnesmerker som forsøker å holde liv i bestemte punkter av vår historiske hukommelse. Mange av dem er initiert og finansiert av privatpersoner, fagforeninger eller andre interessegrupper. Denne «snikskulptifiseringen» av det offentlige rom er selvsagt regulert, men med tanke på at det hele tiden dukker opp nye middelmådige figurative skulpturer er det ingenting som tyder på at de kunstfaglige kravene er spesielt høye. I mitt eget nærområde har det bare i løpet av de siste årene dukket opp to skulpturer av Nina Sundby, en av Kirsten Kokkin og to av Per Ung, der den siste forestiller Wenche Foss som fetert gullkalv.

Det nye ved Ringnes’ prosjekt er altså ikke konseptet, men omfanget. Her aner vi konturene en ny type allianse mellom byutvikling, næringsliv og kunst. Det er en allianse der kunst brukes som en brekkstang i utbyggingsprosjekter. Kunstens funksjon kan her bestå i å skape kommunal velvilje, noe som kan øke sjansen til å få byggetillatelser, eller gunstige kjøpsavtaler på kommunale tomter. Kunst kan også brukes til å få etablert næringsvirksomhet i områder som ikke er regulert for det. Ikke noe av dette er nye fenomen i seg selv. Det nye ligger i omfanget disse alliansene har fått i Oslo det sist tiåret, der treenigheten byutvikling, næringsliv og kunst er tydelig til stede i de store, prestisjefylte prosjektene på Tjuvholmen, i Bjørvika – og faktisk også på Ekeberg. For uansett hvor oppriktig Ringnes’ entusiasme for de skjønne kunster er, så er han også en forretningsmann som har sett potensialet i Ekebergåsen. Som Kari Jaquesson fremholdt i møte med medlemmene av finanskomiteen: «Dette er ikke en raus gave, som kommunen ønsker å framstille det som, men handler om eiendomsutvikling av byens siste sentrumsnære skog.» Hittil har det vært mest snakk inntektene Ringnes vil få av de tre serverings- og utsalgsstedene som skal etableres i parken, samt den enorme utvidelsen av kundegrunnlaget til Ekebergrestauranten. Men vel så viktig er nok inntektene fra forretningslokaler og 85–90 boliger som Ringnes-eide Eiendomsspar planlegger i Konows gate 1–3, boliger som i følge selskapets hjemmesider vil ha «fin adkomst til Ekebergåsen og skulpturparken».

Uimotsagt populisme

Hva tenker så det kunstfaglig utvalget, som har jobbet med forprosjekteringen, om kunsten i Ekebergparken? I innstillingen de kom med i juli 2010, med tittelen Kunstfaglig konsept, er det lite som minner om en kunstfaglig diskusjon. Det åtte sider lange dokumentet inneholder en god del om skulpturenes plassering, eksisterende bygg, belysning, adkomst og logistikk. Men kapittelet Visjoner, som tar for seg selve kunsten, er sørgelig tynt. Riktignok skorter det ikke på store ord, som: «Ekebergåsen skulptur- og kulturminnepark utvikles til et enestående skulpturlandskap der kunst, historie og natur utgjør en spennende enhet, som innbyr til en uforglemmelig opplevelse.» Men det er helt umulig å få øye på det estetiske og politiske idégrunnlaget man kunne forvente når man går i gang med å bygge en park i 300 millionersklassen. Isteden avspises vi med generelle fraser om at arbeidene skal representere «variasjon i uttrykk og tid for deres tilkomst», og «kunstverk(ene) skal være av høy kvalitet». Ett av de få punktene som berøres i denne kunstfaglige ørkenvandringen er spørsmålet om folkelig appell, siden det understrekes at: «Anlegget skal framstå som inkluderende og uhøytidelig. Det er et mål at det skal begeistre og engasjere et bredt publikum over tid». I utgangspunktet virker det opplagt at en skulpturpark har en lavere terskel enn en utstilling på for eksempel Samtidskunstmuseet, men det er verdt å huske at norske politikere tidligere var mer opptatt av at kunsten i det offentlige rom skulle være på høyde med sin tid, enn at den nødvendigvis skulle nå et bredt publikum.

Dersom man velger å se Ekebergparken og prosessen rundt den som et uttrykk for en  nyliberalistisk, populistisk tendens, så er det en populisme som har blitt stående mer eller mindre uimotsagt. Norske kunstnere, kritikere og konservatorer har gjennom hele det 20. århundret aktivt deltatt i debatten om den offentlige kunsten, men skal vi dømme etter Ekeberg-saken har kunstfeltet nå meldt seg ut. Dels skyldes det kanskje resignasjon. Under to år er gått siden en samlet fagekspertise, i form av kunst- og arkitekturhistorikere, kunstnere og arkitekter, aksjonerte for å redde Nasjonalgalleriet – uten at det rokket ved den rødgrønne regjeringens beslutning om flytte museet. Kanskje ser vi også konturene av en ny holdning, der den offentlige kunsten ikke lenger defineres som en arena for en kunstbegrepsdiskusjon.

Uansett blir resultatet en kulturpolitikk der kunstfaglige kriterier ikke lenger er den primære målestokken for skulpturparker og store utsmykningsprosjekter i det offentlige rom, i hvert fall ikke hvis de full- eller delfinansieres av private aktører.

Den offentlige kunsten som kamparena

Ser vi tilbake på det på det århundret vi har lagt bak oss, er kontrasten påfallende. Gjennom hele 1900-tallet foregikk påfallende mange av slagene om hva som var den viktige, interessante og relevante kunsten nettopp i forbindelse med stor statlige og kommunale utsmykningsoppgaver. Kjente eksempler er dekoreringen av Aulaen, der Munchs friser til slutt vant over Emanuel Vigelands, eller utsmykningene av Oslo rådhus og Vigelandsparken. Disse debattene har alltid vært viktige for utmeislingen av det til enhver tid gjeldende kunstbegrepet i Norge.

Det påfallende med debatten rundt Ekebergparken er at kunsfeltets fagekspertise og interesseorganisasjoner har meldt seg helt ut av debatten, med noen unntak. Ina Blom advarte tidlig mot parkkonseptet. I en kronikk i Aftenposten (23.6.11) gikk hun til felts mot den underliggende ideologien i «en park til kvinnens pris». Her pekte hun på det mildt sagt paradoksale i at Oslos politikere hundre år etter at kvinner fikk stemmerett satset på et stort offentlig anlegg som «promoterer en kjønnsideologi fra tiden før kvinnene fikk politiske rettigheter». Bortsett fra Blom, har det vært stille i kunstfeltet. Fronttroppen har i stedet bestått av trimdronningen Kari Jaquesson og naturvernerne i Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen. Unge Kunstneres Samfund (UKS), som har en lang tradisjon for å engasjere seg i debatter om den offentlige kunsten, og som kjempet innbitt for Nasjonalgalleriet, var nå tause. Det samme gjaldt Billedhuggerforeningen, fagforbundet som organiserer kunstnere som jobber med skulptur og andre tredimensjonale uttrykk. Etter hvert ble det imidlertid klart at styret i Billedhuggerforeningen hadde valgt å gi sin støtte til skulpturparken ved å delta i det kunstfaglige utvalget som jobbet med forprosjektering av parken, men dette har ikke vært oppe til avstemning blant foreningens medlemmer.

Kunstfaglig utvalg

Det kunstfaglig utvalget, som har jobbet med forprosjekteringen, jobber nå videre med å finne skulpturer til parken. De to representantene som er foreslått av Billedhuggerforeningen er Viel Bjerkset Andersen og Marit Wiklund. Kulturetaten er også representert ved to av medlemmene, nemlig avdelingsdirektør Lise Mjøs og Jarle Strømodden som er museumsleder ved Vigelandmuseet. De siste medlemmene representerer giveren, C. Ludens Ringnes stiftelse og utgjør, foruten Christian Ringnes, tidligere styreformannen ved Nasjonalmuseet Christian Bjelland. Den tredelte strukturen, der hver av interessegruppene sitter på 33,3% av stemmene hindrer noen av dem å få rent flertall, og skulle i prinsippet gi Billedhuggerforening stor innflytelse over skulpturparkens kunstneriske profil. Men i virkeligheten er det høyst uklart hvem som sitter på den endelige makten. Utvalget sies å ha mandat til å utvikle et skulpturfaglig konsept for parken, men det fremstilles og, i Kulturetatens egne dokumenter, som et forslagsstillende organ uten besluttende makt. Der står det blant annet å lese at: «Den videreførte gruppens forslag om ervervelse og utplassering av skulptur innstilles til CLRS [C. Ludens Ringnes Stiftelse], som forelegger dette for Oslo kommunes godkjenning før iverksettelse.»

Uansett hvem som sitter på den endelige beslutningsmakten, er det klart at Billedhuggerforeningens og Kulturetatens representanter i en viss forstand forholder seg til et fait accompli. Riktignok forkastet utvalget rundt halvparten av de skulpturene Ringnes opprinnelig hadde kjøpt til parken, men en rekke av de 25 godkjente skulpturene bærer tydelig preg av Ringnes’ noe tvilsomme smak. Her finner vi Per Ungs søtladne Mor med barn, Guy Buseynes Reflections, som er til forveksling lik postordrekatalogenes nipsfigurer, Richard Hudsons halvpornografiske Marilyn, Knut Steens glattpolerte Drømmerske og Renoirs hjemmesnekrede La Grande Laveuse – den siste så pinlig dårlig at det er en gåte hvorfor komiteen har godkjent dette verket, men forkastet Stephan Sindings Ung kvinne.

Kunstfaglig konsept

Samtidig tyder mye på at Ringnes’ preferanser og parkkonsept er under press. Utvalget har i løpet av det siste halvåret invitert Dan Graham, Jenny Holzer, Tony Oursler og James Turrell til å lage hvert sitt stedspesifikke verk til parken. Bortsett fra Holzer, som har arbeidet med feministiske problemstillinger, har ingen av de valgte kunstnerne jobbet med temaer som tangerer parkens «feminine» grunnidé. At man ikke har funnet frem til anerkjente samtidskunstnere som passer inn i det eksisterende parkkonseptet er ikke overraskende; «det kvinnelige» har ikke vært et sentralt topos i kunsten siden surrealismens glansdager på 1920- og 30-tallet. At parkkonseptet ikke har tangeringspunkter med perspektivene og temaene som preger samtidskunsten sier vel det meste om hvor anakronistisk idégrunnlaget for Oslos nye, store offentlige kunstsatsning er. Kulturetaten har likevel ikke tatt noe initiativ til å revidere konseptet til nå, i hvert fall ikke offisielt.

I det kunstfaglige konseptet utvalget har utarbeidet fremholdes det at «Det er en målsetting å kunne se det feminine billedliggjort gjennom flere blikk og ta med alle aspekter av den feminine karakteren, slik det kan komme til uttrykk gjennom både konkrete kvinneframstillinger og framstillinger som speiler temaet som idé.» I realiteten er det imidlertid mye som tyder på at komitéen er i ferd med å forlate kvinnetematikken. Det er vanskelig å se hvordan Dan Grahams store, buede glasspaviljong med utsikt over Oslofjorden skulle kunne speile det feminine «som idé». James Turrells lyssetting av de gamle vanntankene på Ekeberg fremstår heller ikke som et upreget feminint, eller for den saks skyld maskulint, verk. Det samme gjelder Tony Ourslers lysinstallasjon, som i følge skulpturparkens egne hjemmesider «vil handle om kommunikasjon, fra runer via optiske telegrafer til dagens mobilteknologi».

Bulgarsk tivoli?

At kvinnetematikken ikke lenger er enerådende er noe vi kanskje bare skal være takknemlige for. Det store spørsmålet er hva som kommer isteden? Dan Graham, Jenny Holzer og James Turrells arbeider har det siste tiåret endt opp som obligatoriske rekvisitter i utendørs kunstprosjekter rundt om i verden. Som en bekjent bemerket var det «bare et tidsspørsmål før verdens rikeste land fikk en Turrell».  Det kunstfaglige rådets kursendring er med andre ord ikke preget av radikal innovasjon eller grensesprengende fantasi. Men prosjektet er bare i startfasen og mye kan skje, noe også rådet gir uttrykk for: «For å legge til rette for en dynamisk utvikling av anlegget over tid – med mulighetene for å fange opp tendenser, prosjektformer etc. – finner gruppen det likeledes prematurt å navngi kunstnere for fremtidige oppdrag og/eller innkjøp». En slik åpen, organisk tilnærming er kanskje ikke det verste man kan ha. Men utfordringen blir hvordan kvinneskupturer, lyskunst og alle de andre verkene som senere kjøpes inn til skal føyes sammen til et meningsfullt hele.

I verste fall kan parken ende opp som et eksklusivt bulgarsk tivoli. I beste fall klarer man å inkorporere dette borgede materialet i en interessant fortelling som kanskje også sier noe om kunstens kår i hovedstadens nyliberale kulturpolitikk på begynnelsen av 2000-tallet. Men for å få inn et selvrefleksivt blikk må antagelig den nåværende seksmannskomiteen styrke sin kunstfaglighet. Kanskje er det halvveisløsinger a la Ringnesparken vi må leve med også i årene fremover. Et tverrpolitisk flertall i bystyret har talt; De bidrar gjerne til å delfinansiere en hoppbakke på 1,8 milliarder kroner, men sier nei å betale de 200-300 millioner kronene det ville kostet å gi Oslo øst en skulpturpark. Hvis vedtaket om å outsource store kunstprosjekter i det offentlige rom danner presidens, får ironikerne blant oss søke trøst i SV-politikeren Lindsjørns devise om at «det er en god dag for kommende generasjoner».