Oslo
Kommentar 15.06.11

Banal og overdimensjonert skulpturpark

«Utsiktsplattform med Munchs Skrik som tema.» Bilde: Oslo Kommune.

Kulturredaktør Knut Olav Åmås fremstår som både smålåten og sutrete når han i Aftenposten den 14. juni forsvarer Christian Ringnes’ idé om en skulpturpark på Ekeberg i Oslo. «Vil noen gidde å gi noe til fellesskapet når responsen er utskjelling og latterliggjøring,» spør Åmås retorisk. Vi kan spørre retorisk tilbake: Ønsker Åmås virkelig at vi skal avstå fra å kritisere dette prosjektet for ikke å såre en privat investor?

Under overskriften «Forakt for det private» hevder Åmås det er redsel for «forandringer og storslåtte idéer» som er årsaken til motstanden mot Christian Ringnes’ skulpturpark. Det lyder ganske hult fra den ellers gode retorikeren Åmås. Dette handler selvfølgelig ikke om motstand mot private midler eller redsel for store prosjekter. Det handler om kvaliteten på disse prosjektene. Her har kritikerne påpekt at det faglige grunnlaget for skulpturparken er for tynt og at anlegget er planlagt med for store inngrep i den eksisterende parken. Dette er høyst saklige argumenter, og ikke noen «utskjelling» slik jeg ser det. Denne diskusjonen bør nå pågå for fullt fram mot et eventuelt endelig vedtak i bystyret 24. august.

I sin artikkel går ikke Åmås skikkelig inn på det faglige grunnlaget for skulpturparken. Han sveiper over det opprinnelige konseptet – en park «til kvinnens pris» – og slår fast at Christian Ringnes ble latterliggjort. Ja, det er et svært tynt kunstnerisk konsept og har nok fått mange til å trekke på smilebåndet. Men Åmås velger å ikke diskutere konseptet. Hvorfor ikke? Er denne skulpturparken høyverdig kun fordi det er private midler inne i bildet? Selvfølgelig ikke. Dette konseptet må gjennomgås kritisk, akkurat som andre inngrep i det offentlige rom.

DET FEMININE

La oss dermed begynne med Oslo kommunes eget «kunstfaglige konsept» for «Skulptur- og kulturminnepark Ekeberg». Her sies det at skulpturparken skal «uttrykke det feminine i alt sitt mangfold». Dette kan i følge dokumentet komme til uttrykk gjennom både «konkrete kvinneframstillinger og framstillinger som speiler temaet som idé». Det kunstneriske konseptet er altså forsøkt endret slik at det blir mer generelt og åpent.

Uttrykk for «det feminine». Christian Ringnes har utplassert Marc Quinn’s Sphinx, forestillende Kate Moss, i Operapassasjen i Oslo. Foto: Inge Knoff. Some rights reserved.

Men ikke noe sted i denne rapporten diskuteres relevansen av et slikt konsept. Det fremstår dermed som en moderat omskriving av det opprinnelige konseptet med tanke på å slippe unna offentlig kritikk. Prosjektets grunntanke og dets grunnlag i Christian Ringnes’ samling skulpturer av damer, gjerne nakne, står fast. Dette dokumentet er altså et kunstfaglig ikke-dokument, et forsøk på å begrunne noe som allerede var forutbestemt. At kunsthistorikerne Gunnar Sørensen og Jarle Strømodden har skrevet under på dette svært mangelfulle dokumentet må sies å være en skamplett på deres faglige rulleblad.

Kvinnen som objekt

Christian Ringnes skulpturpark fremtvinger et konservativt syn på skulptur, offentlig kunst og kjønn. Modellen er kvinnen som objekt. Dette synet på kvinnen har manifestert seg gjennom kunsthistorien og er fortsatt dominerende i deler av kunstmarkedet. Den eksisterer selvfølgelig også en rekke andre steder i samfunnet. Mange steder, som i motebransjen, også i kvinners interesse og med kvinners velsignelse. Slik dette prosjektet er fremstilt fremstår imidlertid konseptet kvinnelig/feminint som banalt, ja nærmest pubertalt. Dette vil dominere parkens uttrykk, det er ikke til å unngå.

Vi kunne også velge en helt annen inngang til dette temaet. Det er dessverre fortsatt slik at kvinner er systematisk undertrykt og underrepresentert over hele verden. En skulpturpark som skal handle om «det feminine i alt sitt mangfold» kan tolkes som et eklatant, konservativt forsøk på å sette politikk til side for å godsnakke om «feminine» egenskaper, her åpenbart forstått som noe vakkert, noe som kan avbildes, noe å hvile blikket på. At politikere som er opptatt av kvinnesak ønsker å gå inn for dette prosjektet er like sjokkerende som at kommunens ledende kunsthistorikere går inn for det.

Landskapet

Når det gjelder de landskapsmessige inngrepene i Ekebergåsen er dette egentlig et tema som ligger utenfor Kunstkritikks fagområde. Som innbyggere og engasjerte i byens ve og vel må det likevel være tillatt å ha en mening også om dette. Dersom det stemmer at parken skal inneholde «servicebygg, serveringsplasser, landingplass for gondolbane, paviljong med utstillinger, et 400m2 stort vannspeil, to utsiktsplattformer, nye gruslagte veier i tillegg til eksisterende, utstrakt belysning og 80 skulpturer» (oppsumering fra Wikipedia) så utgjør dette samlet et altfor omfattende inngrep i den eksisterende parken. Skulpturer på opptil 15 meter plassert oppe på selve Ekebergsletta og en rekke kunstverk plassert langs alle veier og stier som fører til parken forsterker inntrykket av noe overdimensjonert og påtrengende.

Har det noen hensikt å foreslå hvordan dette burde ha vært gjort? Antakeligvis ikke, men likevel: Dersom denne parken hadde hatt et solid kunstfaglig konsept og dersom skulpturene hadde vært av moderat størrelse og dersom man hadde begrenset seg til en generell opprustning av området, da ville dette vært en tilforlatelig idé som kunne ha blitt støttet av mange. Jeg mener til og med at gondolbanen i et slikt perspektiv ville vært en god idé. Slik det framstår nå er Ekeberg skulpturpark et banalt konsept blåst opp til ødeleggende dimensjoner.

  1. Innlegg fra Jens Petter Kollhøj

    Til forskjell fra de som har skrevet det kunstfaglige konseptet velger de som har skrevet konseptet for kulturminneformidling å legge inn en liten problematisering av “det feminine”, som de selv setter i anførselstegn. “Det feminine” er, sier de: “et tema for det kunstneriske uttrykket i skulpturparken, derfor har man også vurdert dette som tema i kulturminneformidlingen. “Det feminine” har vært foreslått formidlet ved forskningshistoriske betraktninger — kjønnsforskningen i arkeologien: Fortolkningen av
    kulturminnene i et kjønnsperspektiv. […] Formidlingen av et slikt tema må utvikles av særdeles kompetente på området for ikke å bli søkt og banalt. Fallgruven for en slik satsning vil altså være relativt stor og innsatsen som kreves står trolig ikke i forhold til gevinsten for konseptet. Om så et eget kjønnsperspektivtema ikke velges skal man likevel være bevisst de kjønnsstereotypier som har en tendens til å komme til uttrykk i kulturhistorieformidling, og søke å hindre at disse sementeres ytterligere.” Ikke dårlig, men at de ser fallgruver og derfor mener at innsatsen ikke vil stå i forhold til gevinsten, er skuffende.

  2. Innlegg fra Trond Ivar Hansen

    Veldig enig, Jonas. Jeg synes det er nifst hvor lite gehør det er for at temaet står så milelangt unna de tematikkene Ekebergåsen rommer fra før av. Det er 10.000 år med historie her, et av de eldste og mest kontinuerlige uttrykkene for den kulturen som ideen Norge springer ut fra. Ringnes sin idè er så u-historisk og frakoblet som det går an å bli – i tillegg til å være reaksjonær.

  3. Innlegg fra jarle strømodden

    – en skamplett på mitt faglige rulleblad? jøsses krøsses.

  4. Innlegg fra Jorunn Solli

    Dette er et saklig og godt motinnlegg til Åmås sin artikkel.

  5. Innlegg fra Simen Svale Skogsrud

    Amen

  6. Innlegg fra Ina Eriksen

    Veldig bra. Og publiser i dagspresse.

  7. Innlegg fra Henrik Placht

    Jeg håper denne blir publisert i aftenposten….?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!