Blogg 13.10.05

Poing, gagaku, Looper

Poing er en trio bestående av Frode Haltli på akkordeon, Håkon Thelin på bass og Rolf-Erik Nystrøm på saxofon. Repetoaret deres blander populær, samtid og tradisjon, med et fokus på uhøytidelig stemning og improvisasjon.
13.10.2005

Noen høydepunkter siden sist…

Poing
Antallet publikummere var så vidt jeg kunne se det desidert største blant konsertene på Parkteatret hittil, men under første halvdel av kvelden satt jeg for det meste og irriterte meg over ett eller annet jeg ikke helt klarte å sette fingeren på. Kanskje var det den nesten overdrevet hyggelige tonen mellom sal og scene; Poing drar publikumsfrieriet ganske langt. Hvis man på den ene siden har for eksempel Arditti, så befinner Poing på den diametralt andre enden av skalaen. Det merkes umiddelbart i det Frode Haltli liksom-beklager at de ikke har noe nedskrevet program, men i stedet skal holde oss muntlig oppdatert underveis. Dette var noe jeg satt og tenkte på under konserten med Arditti i Gamle Logen for noen dager siden, at det egentlig er utrolig rart at et ensemble skal komme reisende såpass langt og så ikke si ett eneste ord til lytterne. Men slik er altså normen innen ny musikk, og derfor er det egentlig ganske befriende å se hvordan Poing forholder seg så avslappet til det de driver med. Likevel var det altså noe som skurret. Kanskje var det at kvaliteten på verkene ikke helt rettferdiggjorde den laidbackheten musikerne utviste. Likevel skulle det ta seg godt opp mot slutten. Etter å ha gjort et live soundtrack til en (alt for lang og rotete) film gikk ensemblet over i full-on japansk overkill, noe som toppet seg med en sittende Rolf-Erik Nystrøm som gjorde en slags punklåt ikledd hvit dress og et pannebånd med det japanske flagget. De første par minuttene tenkte jeg at dette nummeret kanskje ikke hørte helt hjemme på programmet, men før låta var omme var Nystrøms energiske innlevelse såpass smittende at det ble vanskelig å skulle være noe annet enn positiv. Deretter ble det spilt en komposisjon skrevet av en ung jente (jeg husker dessverre ikke navnet) de hadde truffet i Japan. Låta var basert på en svært repetitiv melodilinje (hurra!) som ble spilt av Haltli mens han beveget seg rundt på scenen og småpratet med Thelin og jentene som gjestet på strykere. Etter en stund kom Nystrøm tilbake på scenen, nå i tradisjonell japansk klesdrakt, med en håndfull røkelse før han serverte sine kolleger en kopp te. Omtrent på dette tidspunktet merket jeg at jeg nå var fullstendig ute av stand til å huske hva som egentlig hadde irritert meg tidligere under konserten. I stedet husker jeg bare Poings ritualistiske konsertavslutning som et av festivalens klare høydepunkter hittil.

Gagaku og Improv
Et annet høydepunkt var det japanske gagakuensemblet Reigakusha i Universitetets aula på søndag. Gagaku er en eldgammel form for japansk musikk, dog ikke folkemusikk, men en klassisk tradisjon slik som for eksempel den indiske ragaen. Det er ikke ofte vi har anledning til å se konsertfremføringer av slik musikk her i landet, og heldigvis indikerte oppmøtet at folk hadde fått med seg at dette var en unik mulighet. (Det var flere på Reigakusha enn på Ensemble Recherche, og det kan jo være noe å merke seg for fremtidige festivaler…) Musikken er langsom, tidvis nesten statisk og basert på ekstremt presis intonasjon. Instrumentene er for det meste treblås, inkludert det merkelige shoinstrumentet som er laget av bambus, men som høres ut som en blanding av munnspill og et gammelt analogt orgel.

Fra aulaen bar det rett bort på Parkteatret der Looper med John Tilbury gjorde en, som forventet, fantastisk konsert. Det var derfor veldig, veldig synd at ikke flere enn 15-20 stykker fikk med seg denne konserten. Loopers lydbilde er hele tiden lavmælt og dronende på en måte som sjelden gis så stort spillerom i Improv-sammenheng. Med god margin var den mest energiske lyden den som ble laget av Ingar Zachs vesle papirvifte på trommeskinnet. Musikken fremstod som et nærmest perfekt eksempel på hvordan improvisasjonsmusikk så ofte klarer fullstendig å redefinere all omgivelseslyd på en måte som realiserer John Cage sine idealer til fulle. Den seige lyden av vannet i radiatoren på veggen, pratingen utenfor inngangen og den fjerne buldringen av trikken som stopper på Olaf Ryes plass, alt smelter sammen til et helhetlig lydøyeblikk som aldri kommer tilbake, men som hele tiden er tilgjengelig på ny for dem som leter etter det. Det slår meg dessuten under denne konserten at jeg har en følelse av å ha ekstremt skjerpede ører for tiden. Delvis skyldes det nok at jeg kom rett fra japanerne i Aulaen (å følge opp gagaku med Looper var et inspirert stykke programmering med tanke på dem blant publikum som går i konstant skytteltrafikk mellom de ulike konsertstedene disse ukene), men jeg har og en mistanke om at papirmusikken som jeg rakket ned på sist kanskje likevel har begynt å sette et visst preg på lyttingen min. Selv om komposisjonsmusikken ofte føles litt for informasjonstung mens jeg lytter til den, så er det nok en mulighet for at den har en positiv innvirkning på evnen til fange opp detaljer. Kanskje det er der papirmusikkens funksjon ligger for oss utenforstående, som lyttetrening til bruk i forbindelse med annen lyd vi liker bedre. På den annen side kan det hende at min evne til konsentrasjon denne kvelden bare skyldtes roen som fulgte etter å ha blitt servert ekstremt generøse mengder gin kvelden i forveien.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!