Nyhet 05.02.10

Svett klem fra rik onkel?

Er det problematisk for en kunstner å ta i mot et stipend fra Statoil? Tre norske kunstnere svarer at de ville tatt i mot stipendet, men de er likevel ikke ukritiske til det å inngå i selskapets markedsføringsstrategi.

Etter at enkelte av de nominerte til Statoils utenlandsstipend på 800 000 kroner tidligere har trukket seg i protest mot Statoil – det gjelder bandet Ungdomskulen i 2008 og Erlend Øyes band The Whitest Boy Alive i 2009 – har by:Larm i år gått ut til 150 artister på forhånd og sjekket med dem om de synes det er greit å bli nominert. Tidligere denne uken ble det offentliggjort at fire av de forespurte har takket nei – blant dem er bandet Kråkesølv fra Bodø, som i intervju med Nrk kaller stipendet for «skitne penger» og «oljetilsmusset».

Også Statoils kunstnerstipend på 500 000, som annet hvert år deles ut til en yngre kunstner, har vært omdiskutert, blant annet her på Kunstkritikk, selv om vel ingen har gått til det skrittet å trekke seg fra en nominasjon. Vi spurte tre unge kunstnere, Jan Freuchen, Ingrid Lønningdal og Sverre Malling, hvorvidt de anser det for problematisk å bli nominert til eller å motta Statoils stipend.

– Det er en lett hyklerisk holdning å takke nei til Statoilstipendet, mens man samtidig omfavner et overveiende oljefinansiert kunstnerstipend fra Kulturrådet, sier Jan Freuchen, som har kuratert gruppeutstillingen Depattern i Galleri Erik Steen i Oslo, som hadde åpning i går.

– Allikevel er det en vesensforskjell i det at man blir et kulturelt alibi for en bedrift som har blitt dømt for korrupsjon og investerer i oljesand. Stipendet er en svett klem fra en rik onkel, men jeg vet ikke om man straffer noen andre enn seg selv ved å takke nei til det, sier Freuchen.

Ingrid Lønningdal, som sammen med Karen Lidal er aktuell med utstillingen Bauen – Wohnen – Denken i Tegnerforbundet, gir også uttrykk for at hun synes at det er vanskelig å trekke et skarpt skille mellom rene og urene penger, når velferdsstaten er fundamentert på oljen og petroleumspengene brer om seg. Hun sier til Kunstkritikk at hun anser Statoils kunststipend for et velkomment supplement til offentlige stipendordninger, og at hun synes stipendet går til mottakere som høyst fortjener det.

– For kunstnerne er dette en positiv omveltning; nominasjonen innebærer anerkjennelse fra en kunstfaglig jury og stipendet gjør det mulig å produsere kunst på heltid, sier Lønningdal. Hun understreker at hun synes det er mer aktuelt å diskutere hva det vil si å skulle være ansiktet, og en del av promoteringen, til et bestemt selskap eller produkt, og å diskutere problemstillinger knyttet til eventuelle klausuler som følger med stipender, eller faren for at sponsorer synliggjøres på bekostning av kunstnere eller kunsten.

I likhet med Freuchen og Lønningdal svarer Sverre Malling, som er blant de mange kunstnerne som medvirker i utstillingen God natt da du… Surrealisme i norsk kunst 1930-2010 som åpner på Stenersenmuseet i dag, med å spørre om det egentlig er noen forskjell på å motta penger fra Statoil og fra staten. Men også Malling ser problemstillingene knyttet til markedsføring.

– Jeg kan forstå at enkelte kunstnere er uvillige til Statoils program «Morgendagens helter». Det er jo lett å tenke at kunstnerne blir «verktøy» i hendene på forslukent selskap som på enkelt vis vil opptjene seg kulturkapital. PR-videoene av kunstnerne som blir presentert på Statoils hjemmesider synes å bekrefte dette. Kunstneren skilter selskapets standariserte ideologi om livsstil, kunst og suksess, og innordner seg dermed Statoils kreative økonomi, som et ledd i selskapets markedsføring og kulturproduksjon, sier Malling, som understreker at dette ikke er noe nytt.

– Verden er jo gjennomkommersialisert, spørsmålet er i hvilken grad kunstneren opplever seg som autonom eller instrumentell. Det er for meg naivt å tenke seg kulturproduksjon i dag helt uavhengig av storkapital. Næringsliv og kommersielle gallerier er og blir viktige brikker for fremgangsrike kunstnere. Jeg forsøker å ha et pragmatisk forhold til det hele, uten å bli dønn kynisk, sier Malling, som gir uttrykk for at han selv velvillig hadde tatt imot stipendet.

– En halv million kroner frister veldig! Den slags økonomisk frihet ville gitt meg mange muligheter i arbeidet. De fleste kunstnerne jeg kjenner på min egen alder har knapt råd til å betale husleia, sier Malling til Kunstkritikk.

Denne artikkelen ble først publisert 5. februar 2010. Sist endret 15. februar 2010.

  1. Innlegg fra Anonymous

    Nedenfor er en artikkel som var bestilt av Billedkunst våren 2008, like før deadline ombestemte Billedkunst seg og dermed ble den ikke publisert. Artikkelen ble deretter nedprioritert til fordel for LOCUS’ arbeide med den nypubliserte boken “Kurator?”. Noe av innholdet kan være utdatert, men i lys av denne debatten vil vi gjerne dele den informasjonen vi samlet med Kunstkritikk.no.

    Mvh Thale Fastvold og Tanja Thorjussen / LOCUS

    Kunst og Næringsliv
    Strømninger i det norske kunstmarkedet

    av Thale Fastvold og Tanja Thorjussen / LOCUS

    I motsetning til for eksempel USA, hvor kunst og næringsliv over tid har utviklet metoder for samarbeid, har sammenblandingen av kunst og næringsliv i Norge få retningslinjer og en til tider lite utviklet form for kommunikasjon.

    Innkjøpsmakt gir definisjonsmakt

    Hvilken innflytelse har næringslivets kunstneriske satsning på kunstmarkedet, da de kunstnerne som får stipend og blir kjøpt inn i samlinger blir eksponert og får tilgang til visning på museer?
    I den nyinngåtte avtalen mellom Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DnB NOR vil banken låne sine nyanskaffelser av kunst til museet. Effekten av dette blir at DnB NOR har en definisjonsmakt over hvilken kunst som ender opp på Nasjonalmuseet. I pressemeldingen sier direktør Allis Helleland at denne samarbeidsavtalen vil gi Nasjonalmuseet tilgang til ”viktige verker” og DnB Nor direktør Anders Bjørnsen stemmer i med ønsket om å tilføre museet ”bra kunst”. Men hva er ”viktige verker” og ”bra kunst”? Og gir ikke Nasjonalmuseet i bunn og grunn over noe av sin definisjonsmakt med denne avtalen?

    En annen kontroversiell avtale mellom kunst og næringsliv som i år ble belyst gjaldt StatoilHydro’s kunst og musikkstipend, der to av årets nominerte trakk seg av etiske grunner, som følge av kriterier som gikk på akkord med kunstnerisk frihet.
    Vi vil belyse relasjonen mellom kunstnere og næringsliv i Norge nå. Hvilke forventninger har partene når det inngåes avtaler om stipender, sponsoravtaler og kunstinnkjøp? Hva kan kunstnere forlange fra næringslivet, og hva kan næringslivet forvente fra kunstnere?

    I boken Kunst og Kapital av Donatella De Paoli og Anne-Britt Gran blir kunstlivet beskrevet som den dydige og uskyldige Skjønnheten og næringslivet som det konsumerende Udyret. Det kan jo stemme at kunstnere ofte tar på seg en offerrolle i forhold til næringslivet, og også kan være meget kritiske til støtte fra private aktører, men et dilemma er at de samtidig trenger kapitalen. I tråd med denne problemstillingen, stilles spørsmål om hvilke krav kan, og bør, kunstnerne stille til næringslivet for å beholde sin integritet?

    I Norge har vi i tillegg til statlige stipender relativt få store profilerte aktører.
    Royal Caribbean Cruise Line og StatoilHydro er de mest profilerte mens de lokale sparebankene som foreksempel Sparebanken Øst satser lokalt.

    Disse institusjonene har i tillegg til kunststipender også kunstsamlinger og kan sammenlignes med private samlere der satsning har innflytelse på kunstmarkedet både gjennom innkjøp og utstillinger lokal og nasjonalt.

    Nordea har en stor samling samtidskunst, sist vist ved Henie Onstad kunstsenter og den private samleren Jack Helgesen viste i 2003 sin samling på Vestfossen.
    Leder av Nordeas kunstråd, Sigurd Carlsen og Jan Jørgen Skarre fra Sparebanken Øst forteller om samarbeidet med kunstnere fra næringslivets perspektiv og kunsthistoriker Nicolai Strøm-Olsen diskuterer relasjonen kunst og næringsliv.
    Kunstnerne Morten Viskum og Eline Mugaas har begge samarbeidet med aktører i næringslivet og forteller om deres erfaring,

    Lokal satsning

    Jan Jørgen Skarre, Seniorkonsulent Marked i Sparebanken Øst, forteller at
    banken i flere år har samlet på kunst. Bankens viktigste kunstverk er
    samlet i egen bok: Banken og Kunsten. I tillegg ble det i 2006 opprettet
    Kulturstipend for Kunst og Idrett. For kunstens vedkommende i alt 5
    kategorier med et stipend på kr.200.000.- i hver kategori hvorav visuell
    kunst/billedkunst er en av disse. Med dette ønsker Sparebanken Øst å gi noe tilbake til lokalsamfunnet og lokale kunstnere.

    “Vi har det meste av kunstsamlingen utstilt i banklokalene, fordi vi vil gi
    de ansatte og kunder gleden av å se kunstverkene daglig. Men banken samler ikke bare på kunst for at man skal ha noe godt, vakkert eller interessant å se på. Vårt samfunnsengasjement gjøres tydeligere ved å gjøre kunsten tilgjengelig”.

    Hvem velger kunstnerne og har dere noen kriterier?

    “Når det gjelder kunststipend, består juryen av fagfolk. Leder av
    Kunstnersenteret i Buskerud, Andor Roksvåg, har ansvaret for visuell
    kunst. I tillegg til stipender i andre felt er det hittil delt ut to
    stipender innen visuell kunst, i 2006 og 2007, til henholdsvis Reidun
    Bull-Hansen, som er billedkunstner og Are Hundstuen som er møbeldesigner. Vi ønsker å støtte kunstnere som er i utviklingsfasen for å være med på å løfte frem unge talenter samt å hjelpe frem etablerte kunstnere som ønsker å videreutvikle sitt fagområde. Kunstnerne må ha en lokal tilknytning skille seg ut fra mengden og ikke allerede være overeksponert.”

    Hva forventer dere å få tilbake av kunstneren?

    “Vi kommer ikke med noen betingelser, men dersom stipendet er til utvikling
    av et prosjekt, forventer vi å få en rapport når dette er ferdigstilt. “

    Så dere lager ingen avtale med kunstneren angående markedsføring av
    Sparebanken Øst i forbindelse med stipendene?

    “Nei, det gjør vi ikke, men ved vår utdeling årlig i Drammens Teater, har
    vi fått rimelig god pressedekning”

    Ja takk, begge deler

    Eline Mugaas som har mottatt stipend både fra staten og Royal Caribbean Arts Grant (i 2006), er også innkjøpt av Nordeas kunstsamling og representert av Galleri Riis.
    På spørsmål om hvor vidt det er fruktbart at næringslivet også i Norge kommer mer på banen, stiller Eline Mugaas seg positiv. Hun er takknemlig for de stipender hun har fått, men understreker at det kan være naivt å tro at stipender blir gitt uten forventninger om gjenytelser.

    Hvilke gjenytelser forventer næringslivet når de gir stipend?

    ”Ingenting kommer gratis, støtte fra både statlig, privat og næringsliv krever noe tilbake fra kunstneren. Jeg synes det er en fair deal å bidra med kunst “ enten som utstilling eller utsmykning, mot å motta støtte til produksjon av kunst, som jo kan bli utrolig kostbart.
    Stipendet fra RCCL ga meg en mulighet til å jobbe intensivt med et større prosjekt, noe som ofte er vanskelig, da det er ganske uvanlig for kunstnere å ha et såpass stort beløp umiddelbart tilgjengelig.”

    Hvordan var samarbeidet med RCCL?

    ”Det var for meg viktig at det satt kunstnere i juryen, det gir stipendet høyere kredibilitet. Samtidig var formidlingen av oss som kunstnere og av vår kunst ikke bare tilfredstillende, og i ettertid ser jeg at RCCL kunne ha satset mer seriøst på det kunstfaglige aspektet i sin formidling og for eksempel involvert juryen mer. I den forstand var utstillingen på Kunstnernes Hus et bra initiativ, men også der manglet det mye på planleggingen, noe som gikk utover utstillingens kuratoriske grep og kunstnerne som deltok. Dette viser hvor viktig det er at kunstnerne er involvert, og at det er en god dialog mellom de kunstfaglige og firmaet gjennom hele prosessen. For meg er den viktigste samarbeidspartneren Galleri Riis, som med sin profesjonelle holdning har erfaring med å representere kunstneren i dialogen med det private næringslivet.”

    Har du noen gang takket nei til et stipend eller en annen form for økonomisk støtte?

    ”Nei, men jeg har heller ikke blitt tilbudt så voldsomt mye. Jeg jobber aktivt med å sende søknader til både det private og det offentlige. Som kunstner er man jo også vant til å ha dårlig økonomi, og Norge er heldigvis et bra land å leve i ettersom vi har mye sosiale goder.”

    Går ikke på akkord

    Morten Viskums kunst er innkjøpt av blant annet Sparebanken Øst og samleren Jack Helgesen. Han ser det som berikende å i tillegg til å være utøvende kunstner, samtidig drive kunstlaboratoriet Vestfossen.

    Et verk som ble solgt til samleren Jack Helgesen ble egenkapitalen Viskum trengte for å få lån til å kjøpe Vestfossen. Deretter fikk han støtte fra mindre private aktører i form av byggemateriale og tjenester.
    “Selv om de private aktørene ofte ikke får tradisjonelle gjenytelser som logodisplay etc., er lokalsamfunnet lite nok til at alle vet hvem som gjør hva, og bygdesnakket fungerer som markedsføring. Intensjonen med Vestfossen var først og fremst å starte et nytt visningssted for samtidskunst, men det har også gitt et positivt løft for lokalsamfunnet” sier Viskum. Sparebanken Øst har også vært en lokalt forankret støttespiller for Viskum da de har kjøpt hans verk til kunstsamlingen. Vestfossen har også søkt om midler og fått støtte til klimaanlegg av Sparebanken Øst, samtidig mottar Vestfossen nå også offentlig støtte.

    Har du noen gang takket nei til et stipend eller en annen form for økonomisk støtte? Hvilke krav stilles, og hvordan ser du maktbalansen?

    “Jeg har takket nei til noen henvendelser som jeg følte ville gå på akkord med det kunstneriske uttrykk jeg har.” Viskum mener man må være selektiv når man takker ja til støtte og sponsoravtaler fra private aktører, i arbeidet med Vestfossen og i forbindelse med egen kunst har han selv takket nei hvis aktørenes tilbud innebærer for store kompromisser. Da private aktører setter krav til kunstnerne, må kunstnerne også selv sette krav. “Jeg ser det absolutt som positivt for kunstmarkedet at private midler strømmer inn og påvirker markedet. Det er nok de private aktører, særlig kunstsamlerne, som tør satse på nye uttrykk og kunstnere som ikke er etablert i de offentlige samlingene, som jo i Norge er rimelig konservativt.” Viskum påpeker at et mangfold av både offentlige og private aktører er ønskelig for at kunstscenen skal utvikles.
    “Da jeg var i etableringsfasen var det vanskeligere å stille krav til både offentlige og private kjøpere og det betydde kanskje mer å bli innkjøpt for å få poeng og kred, mens etter hvert har maktbalansen skiftet og jeg selger definitivt ikke halve installasjoner lenger. Nettopp i etableringsfasen er det viktig for unge kunstnere å få støtte og jeg mener vi må hjelpe hverandre på kryss av generasjoner om vi har ressurser til det.”

    Støtter du selv kunstnere, ser du på deg selv som en slags mesén?

    “Vel, på Vestfossen har vi fra i år et nytt og mer eksperimentelt visningsrom, Landings, som drives av de to kunststudentene Fredrik Værslev og Lars-Andreas Kristiansen. Jeg støtter også en kunststudent med finansiering av studier mot bytte av kunst. Dette er ikke kun en investering, det er en tjeneste, men samtidig som jeg vil hjelpe kunstneren har jeg jo stor tro på han. Jeg er glad for at jeg nå som mer etablert har en mulighet til å støtte mindre etablerte kunstnere.”

    Private samleres påvirking

    Den private samleren Jack Helgesen fokuserer sine kunstkjøp på samtidskunst. Hans samling har blitt vist på Vestfossen Kunstlaboratorium i 2003, han har bidratt med å arrangere utstillinger med Willy Wonka Inc., og låner jevnlig ut verk fra sin samling til norske og internasjonale kunstinstitusjoner.
    Han begynte å kjøpe kunst da han kun var 17 år, men har samlet mer aktivt og målrettet siden han var i tjueårene.

    Hvilken påvirkning mener du at private samlere har på kunstmarkedet i Norge?

    ”Personlig tror jeg ikke at jeg har en så stor påvirkning på kunstmarkedet, men kunstsamlere som gruppe har en essensiell rolle og dermed stor påvirkningskraft. Samlet har vi større kjøperkraft og vilje til å satse på samtidskunst enn statlige instanser. De norske institusjonene, som foreksempel Nasjonalmuseet med dets ledelse, har ikke budsjett eller vilje til å satse på nåtidens aktuelle kunstnere. De henger dermed etter internasjonalt og har ikke inngående oversikt over de tendenser som rører seg i samtidskunstfeltet. Det er et faktum internasjonalt og dermed nasjonalt at interessen for samtidskunst er økende, og et mer opplyst publikum vil forvente en mer sofistikert og oppdatert samling enn den som finnes på for eksempel Nasjonalmuseet “ Samtidskunst. Institusjonenes treghet gjør at private samlere nå får mulighet til å kjøpe opp verk som kanskje burde tilhøre det offentlige. Dette er synd for publikum, og dagens situasjon skaper da heller ikke spektakulære utstillinger hvor samtidskunstnere får utfolde seg og benytte seg av de gode visningsrommene som faktisk finnes i Norge. ”

    Firma som kunstsamler

    Nordea bank samler norsk og internasjonal samtidskunst og hadde nylig en utstilling ”Clusters” på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden i Oslo. Samlingen ble påbegynt i 1999 etter bankkrisen, da det i en periode på nesten 20 år ikke ble kjøpt inn kunst til samlingen. Sigurd Carlsen er selv genuint interessert i samtidskunst og har vært leder i Nordea Kunstnerisk Råd siden 2004.

    Hvilken påvirkning har firmaer og andre store private aktører?

    ”Jeg håper og tror vi er en positiv bidragsyter til kunstlivet gjennom våre innkjøp og vår formidling. Vi er dog kun én del av et større marked og vår innflytelse er forholdsvis liten i forhold til hvor stort mangfold det er med museer, gallerier, kunstnerdrevne initiativer, foreninger, private kjøpere og offentlige støttespillere” sier Sigurd Carlsen.
    ”Interessen for kunst er økende og vi er en del av et større puslespill. Vi kjøper kun kunstverk og støtter ikke produksjon av kunst med stipendier etc. Jeg oppfatter det slik at det anses positivt blant kunstnere å bli kjøpt inn av Nordea, men sett i en større sammenheng er vi ikke toneangivende i samtidskunstfeltet slik andre større private aktører i utlandet kan være. Kunstnerne er de som setter an tonen med sitt skapende virke og vi ønsker å utforske hva kunstnerne gjør.” Utdyper Carlsen.

    Selv om Nordea, i sammenligning med store aktører som Charles Saatchi (UK) og Ronald Lauder (US), ikke er like innflytelsesrik, blir utstillinger som Clusters toneangivende for hvilke kunstnere de mer etablerte samlere og kunstinstitusjoner vil legge merke til.
    Som vi ser kan samleres intensjon blant annet være for firmaer å bygge sitt eget omdømme, gjøre noe fint/sosialt for sine kunder, høyne egen kompetanse innad, bidra med samfunnsengasjement. Mens det for private samlere handler mer om en særskilt interesse for kunst.

    Flere aktører sikrer diversitet

    Nicolai Strøm-Olsen er kunsthistoriker, medlem i Minervas kulturråd og praktikant i Civita.

    Ser du det som positivt at næringslivet og private aktører nå kommer mer på banen i det norske kunstmarkedet?

    “De private aktørene er allerede en del av kunstmarkedet og økonomien de tilfører skaper et mangfold. Det er bedre å ha flere bidragsytere da det naturlig nok gir muligheter for flere kunstnere og flere kunstnere får dermed mulighet til å leve av sin kunst. Jo mer kapital i kunstmarkedet, jo bedre for kunstnerne” sier Strøm-Olsen.

    Yrke, ikke hobby

    “Offentlige stipender bør pushe kunstnerne til å markedsføre seg utad og hjelpe dem med selv å selge kunsten så de kan leve av det. Jeg mener at hvis man er kunstner av yrke, bør man på sikt kunne leve av kunsten, ikke være avhengig av stipendier. Det samme gjelder stipender fra private aktører, men hva de private gjør med sine penger er noe annet enn hva de offentlige og statlige instanser gjør. Jeg ser det som positivt at de private kommer inn på markedet og utfyller det. Her gjør Astrup Fearnley Museet en viktig jobb, for de kan gjerne sjanse og kjøpe uetablerte kunstnere ettersom de ikke bruker statens og skattebetaleres penger. Jeg mener det ikke er Nasjonalmuseets rolle å kjøpe samtidskunst da kunstnerne bør modnes, eller filtreres gjennom samtidskunstmiljøet av gallerier og samlere, før de eventuelt kan ende opp i Nasjonalmuseets samling.”

    Men, hvem kan støtte den unge samtidskunsten?

    “Oslo kunne trenge en kunsthall, Nasjonalmuseet kan gjerne åpne en kunsthall der man kan bruke midler på å vise samtidskunst, men ikke bruke midler på å kjøpe kunst. Uansett hva som blir kjøpt inn vil dette innkjøpet være kontroversielt eller en synsing da det er umulig å spå hvilke kunstnere som holder seg i fremtiden. Dette med kunsthall har for eksempel MOMA i New York løst med PS1 og i København holder galleristen Nicolai Wallner på å starte en kunsthall med noe hjelp fra det offentlige men som hovedsaklig blir privat drevet”

    Risikofaktor en del av dealen

    Jack Helgesen som ikke må stå til rette for noen institusjonell innkjøpspolitikk, vet han i blant tar sjanser med sine kunstkjøp.

    Hvordan finner du kunstnere, hvor kjøper du kunst, og har du en innkjøpsstrategi?

    ”Da jeg for tiden samler mest på internasjonale kunstnere drar jeg ofte på messer og går i gallerier. Om jeg skal kjøpe kunst i utlandet, kontakter jeg profesjonelle art-dealere, hvilket er den vanlige fremgangsmåten. Det er for meg utfordrende og spennende å se tendensene som rører seg og den høye kvaliteten på den internasjonale kunstarenaen. Knut Åsdam er et eksempel på en norsk kunstner som opererer med samme standard. Men, når jeg overveier å kjøpe et kunstverk tar jeg ikke hensyn til om kunstneren er etablert, jeg ser på kvaliteten av verket, ikke medlemskap i organisasjoner, utdannelse eller utstillingshistorie. Hvis man skal samle på samtidskunst må man ta sjanser og med unge, uetablerte kunstnere må man kalkulere med en viss risikofaktor.” sier Helgesen

    Behov for retningslinjer og profesjonalisering

    StatoilHydro gir kunststipendier på 500.000 hvor kunstneren får 200.000 per år over en periode på to år og i tillegg vil de kjøpe to verk á kroner 50.000. Her er retningslinjene stramme og avtalene om blant annet markedsføring utfyllende, noe som har ført til at både kunstnere og musikere har trukket seg fra nominasjonen. Denne saken viser hvor viktig det er med kunstfaglig kompetanse involvert i hele prosessen, for å sikre en god dialog og gjensidig respekt, og hvor mye kunstnere verdsetter friheten til å være autonome selv i en sponsor- eller stipendperiode. Samarbeidet mellom kunst og næringsliv har et potensial til å bli fruktbart – som vi kan se der private gallerier er involvert – men dette er ikke en selvfølge. Her ser vi et behov for at både næringslivets kunstkonsulenter, og kunstnerorganisasjonene på vegne av kunstnerne, utformer klarere retningslinjer for kommunikasjonen, som er normen på den internasjonale kunstscenen.

    Vi ønsket også å intervjue StatoilHydros kunstkonsulent, Wenche Falkenhaug, men hun var ikke tilgjengelig for intervjuer.

  2. Innlegg fra amhenriksen

    Problemet med Statoil sin pris er at det er kriteriemessig hult. Størsteparten av de kunstnerskapene de premierer (gjennom shortlister, som i seg selv er en vitkig bemerkning) er blant de mest innholdsløse og uinteressante man finner her i landet, og der er de to vinnerne, Løw og Laumann, så langt ekstremt tydelige eksempler på akkurat dette.

    Så hvis man vinner denne prisen betyr det at man gjennom assosiasjon utgjør et slags kunstnerisk hulrom. Så lykke til med det. Og det er kanskje helt greit, men det blir et problem når for eksempel redaktøren for dette nettstedet mener det er grunnlag for sammenligning med Turner prisen, for eksempel. Den slags faglig tyngde og kulturell impact har Statoil foreløpig ikke vist noen antydninger til å ville ha.

    Når det gjelder vanlig arbeidsstipend og slik, så har jeg den oppfatningen at det stort sett finansieres slik som de fleste andre samfunnsmessige godene vi har her i landet; over statsbudsjettet. Dette innebærer altså at pengene stort sett kommer fra skatt og ikke fra oljevirksomhet eller avkastninger på oljefondet per se. Jeg har ikke sett noe fakta om dette, så jeg har sannsynligvis feiloppfattet hele greia.

  3. Innlegg fra Jens Stegger Ledaal

    Hva er den grunnleggende forskjellen mellom å ta i mot penger fra Staten – som jo er stinn av penger fra bl.a. Statoil, Nammo og Kongsberg våpenfabrikk – og å ta imot penger direkte fra Statoil? At man opptrer i reklame? Er det helt uproblematisk å sette Kulturrådets logo på støttede prosjekter, mens Statoil er fy? Som flere av de spurte sier er det er temmelig hyklersk, evt. svært naivt, å sette grensen akkurat der sammenhengen mellom inntektenes kilde og inntektene blir helt eksplisitt. Statoil bør allikevel bli minnet på at de har et samfunnsansvar, også der de holder på utenfor landets grenser, men det bør ikke være opp til artister eller kunstnere som trenger penger å gjøre akkurat det.

  4. Innlegg fra Jarle Strømodden

    dette er en interessant problemstilling. er det kunstneren som mottar stipendet som er problemet? stipendet eksisterer, så mye er klart, og fire billedkunstnere blir spurt om hva de mener om (eventuelt) å motta stort kr. 500.000,-

    jeg synes alle fire svare godt og reflektert. men, det er kan hende et “men” her et sted. pengene man mottar blir av enkelte (bl.a. innenfor kunst- og musikkbransjen) beskrevet som urene, basert på flere sider av den aktiviteten statoil bedriver. men, altså; kunstneren kan velge å takk nei. mitt poeng er at noen vil på et eller annet tidspunkt sørge for at kunstneren må vurdere å takke ja eller nei til å bli nominert.

    jeg mener, å stille spørsmålet om å motta stipendet til en kunstner blir nesten som å rette baker for smed eller som å skyte pianisten. det burde kanskje være grunn til å spørre jurymedlemmene om hva de synes om å være statoils forlengede arm og kunstneriske alibi i en slik sammenheng.

    forøvrig mener jeg at statoil-stipendet kan bestå.

  5. Innlegg fra Ribzy Ribz

    NEi, endel norske artister og kunstnere er jo de største horete horene i hele verden… Dette tar de i mot uten å blinke. Cash over Cred

  6. Innlegg fra Knut

    Er det problematisk for en kunstner å ta i mot et stipend fra Statoil?

    Nei

  7. Innlegg fra Audun Kvasbø

    Det var mange måter å formulere “jeg har integritet, men den den er ikke verdt en halv million” på.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!