Kunstkjøp 26.02.16

Savner interesse for yngre kunstnere

Synnøve G Wetten, Silent Speech (videostill), 2014. Fra utstillingen How på UKS, 2014.

Synnøve G Wetten, Silent Speech, videostill, 2014. Fra utstillingen How på UKS, 2014.

I en rekke artikler de siste ukene har Kunstkritikk belyst de nordiske nasjonale museenes innkjøpspolitikk. Et av områdene vi har problematisert har vært mangelen på innkjøp av yngre kunstnere. Av 69 norske kunstnere som ble ervervet fra 2013 til 2015 var kun 8 født etter 1980, og 4 av disse kom inn i samlingen gjennom en donasjon.

I forrige uke svarte Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff på kritikken ved å si at museets viktigste mål er å «bygge en samling som over tid viser viktige verk, tendenser og kunstnerskap», uavhengig av når i en kunstners karriere verkene blir kjøpt inn.  

Fungerende styreleder for Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ruben Steinum er naturlig nok kritisk til mangelen på yngre kunstnere blant innkjøpene. Han sier til Kunstkritikk at Nasjonalmuseets innkjøpspraksis taler for seg selv, men at han savner at museet tydeligere uttrykker hva som er verdt å samle på.

Ruben Steinum, fungerende Styreleder UKS. Foto: UKS.

Ruben Steinum, fungerende Styreleder UKS.

– Jeg synes Nasjonalmuseets defensive holdning trer frem i svaret til Eckhoff når han sier at museet ser etter kvalitet over lengre tid. Det bør være i et nasjonalmuseums interesse å være en institusjon som selv definerer kvalitet. At de ikke ønsker å ta til orde for en bestemt retning på bekostning av andre er en tilbakeholdenhet som nærmer seg ansvarsfraskrivelse når det kommer fra landets største, offentlige samlende institusjon. Eckhoff peker på budsjetter og etterspør midler som er øremerket innkjøp, på grunn av den interne kampen mellom samling og drift. Men dersom det er innkjøpsmidler det står på, er Nasjonalmuseet nødt til å gå tydeligere ut og vise at de faktisk ønsker å bygge en sterk og representativ samling, sier Steinum.

Nasjonalmuseets innkjøpskomité består av representanter fra hver av de fire fagområdene Samtidskunst, Eldre og moderne kunst, Design og kunsthåndtverk og Arkitektur, samt direktør og konservator. Steinum er kritisk til komitéens tverrfaglige sammensetning:

– Billedkunstfeltet er så mangslungent og strekker seg ut i så mange retninger at et par personer ikke er i stand til å ivareta hele bredden. Dette gjelder sikkert også for de andre fagområdene. Her burde museet styrke fagfeltene i stedet for å ha fokus på tverrfaglighet; den mener jeg man kan ivareta på andre vis, i hvert fall nå når Nasjonalmuseet skal samles i ett bygg. Å etterstrebe tverrfaglighet allerede i innkjøpene er en feilprioritering.

Da Museet for samtidskunst ble opprettet i 1988 overtok de Nasjonalgalleriets og Riksgalleriets samlinger av 3000 malerier og skulpturer datert etter 1945. Innkjøpspolitikken hadde til da vært utpreget sosialdemokratisk, og innkjøpskomitéen besto av et flertall av kunstnere oppnevnt på åremål. Til grunn for innkjøpene lå idéen om å gjøre samlingen representativ for samtidens norske kunstliv. Da Museet for samtidskunst valgte å gå bort fra denne representative linjen, var argumentet at magasinene stadig ville måtte utvides, og alle ressurser ville gå med til å vedlikeholde og organisere. «Intet vil være farligere enn om museet er en motstandsløs svamp som suger til seg alt den kommer over», sa daværende direktør Jan Brockmann. Denne avventende holdningen er fortsatt praksis ved Nasjonalmuseet.

 – Jeg har forståelse for problemene med plassmangel og at verkene skal ivaretas i uoverskuelig fremtid, men forventer at dette er en utfordring de har satt seg fore å løse når de nå er på vei inn i et nybygg til ca 5,3 milliarder, sier Steinum.

Ruben Steinum, Method Sculpting, 2013. Et av ti verk fra pokerturneringen Collection as Allocated Objects, som ble donert til Nasjonalmuseet i 2014. Foto: Tidens Krav.

Ruben Steinum, Method Sculpting, 2013. Et av ti verk fra pokerturneringen Collection as Allocated Objects, som ble donert til Nasjonalmuseet i 2014. Foto: Tidens Krav.

– Museet bør utvise større autoritet og integritet. Det er forståelig at de vil være sikre på at det de kjøper er verdt å ta vare på, men jeg mener at Nasjonalmuseet som største samlende institusjon i Norge bør være i stand til selv å ta avgjørelser på et tidligere tidspunkt.

Ordningen med kunstnerrepresentanter i innkjøpskomiteene ble avviklet på midten av 1990-tallet. Hvilken innvirkning tenker du dette har hatt på kjøpene som foretas?

– Fra kunstnere har jeg både fått høre at dette var et stort tap, og at det var en ordning som ikke fungerte. Min tilnærming er at det ligger stor verdi i at kunstnere ofte ser på kunst på en annen måte enn kuratorer. Men her tenker jeg at i stedet for å ha kunstnere som representanter i en innkjøpskomité, kan Nasjonalmuseet heller rådføre seg med kunstnerstyrte institusjoner som UKS.  

Da innkjøpskomitéen på Museet for samtidskunst ble intern, holdt de seg likevel med en referansegruppe bestående av kunstnere og institusjonsfolk som et slags rådgivende organ. På spørsmål om de har noe tilsvarende i dag, svarte Nasjonalmuseet at de har uformell dialog med mange aktører i kunstlivet. Hvordan er kontakten mellom Nasjonalmuseet og UKS?

– I perioden jeg har vært engasjert i UKS, det vil si de siste fire årene, har det vært veldig lite kontakt. Etter hva jeg har blitt fortalt har det vært lite også i tidligere perioder. Vi vil gjerne at de skal komme oftere til oss, for vi mener at vi er en institusjon som løfter frem yngre kunstnere som holder svært høy kvalitet, og dermed gjør noe av den jobben Nasjonalmuseet også burde gjøre. Når det er sagt, regner jeg med at de orienterer seg og ser utstillinger. Men i uttalelsene de har kommet med nå ser det ut til at de bevisst har valgt å sette på bremsene med hensyn til innkjøp, og ikke ønsker å ta en posisjon der de tar tak i kunstnerskap på et tidlig tidspunkt. Jeg mener ikke at de skal garantere innkjøp, men jeg savner at de uttrykker en større vilje til å agere på et tidligere tidspunkt.

Ida Ekblad, Cloud 9, 2010. Ervervet av nasjonalmuseet i 2013. Foto: Nasjonalmuseet.

Ida Ekblad, Cloud 9, 2010. Ervervet av Nasjonalmuseet i 2013. Foto: Nasjonalmuseet.

  1. Innlegg fra Ano2(navn spiller ikke alltid en rolle)

    Vil bare si meg enig med forrige innlegg her. ON POINT

  2. Innlegg fra Olav Postmyr

    Har ikke hatt besøk på flere år etter hva jeg vet.
    (Galleri Heer) Flere av kunstnerne har mange innkjøp av flere museer og samlinger tidligere.

  3. Innlegg fra Anonym

    Det er en veldig feig faglig linje Audun Eckhoff representerer. Ung norsk samtidskunst har en høy standard og for øyeblikket blir den i utlandet beskrevet som fremovertenkende og kompromissløs. Det er i tillegg også rimelig å kjøpe verk fra unge norske kunstnere. Man får veldig mye interessant ung kunst for noen millioner. Med alle de milliardene som brukes på nytt bygg er det bare tull at man ikke kan sett av penger til dette. Det er altså viljen det står på, ikke pengene.

    Innkjøpsordningen bør revurderes omgående.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!