Nyhet 30.06.16

Peter Amdam er gått bort

Peter Amdam. Foto fra Facebook-siden til bandet For Pete's sake.

Peter Amdam. Foto fra Facebook-siden til bandet For Pete’s Sake.

I dag gikk Kunstkritikks redaksjonsmedlemmer og kritikere på jobb med tungt hjerte. Peter Amdam, en av våre fremste skribenter, er gått bort. Han ble 44 år gammel.

Amdam ble funnet død i sitt hjem i Oslo 29. juni. Det bekrefter hans venn, kunstneren Matias Faldbakken.

Peter Joachim Sævig Amdam var også musiker, og en kjent skikkelse i det norske straight edge-miljøet. Han var medlem i de nå oppløste hardcore-bandene Onward og Sportswear. Med bandet For Pete’s Sake ga han ut albumet In Faith and Loyalty i 2015. Han virket også som kurator, og sto blant annet bak utstillingen Shackle Me Not i Oslo i april i år. Eksempler på andre utstillinger han har kuratert er Life. Within Such Limits på Carl Kostyàl i Stockholm i 2015, og Refraction. The Image of Sense på Blain|Southern i London i 2014, med kunstnere som Timur Si-Qin og Ida Ekblad.  

Amdam skrev først om kunst for gratisavisen Natt & Dag. Han skrev sin første artikkel for Kunstkritikk i 2010, og bidro etter dette med en lang rekke kritikker, intervjuer og kommentarartikler.

Hans tekster for Kunstkritikk er preget av et sterkt estetisk og politisk engasjement. Men først og fremst var han kritisk, også til radikale konvensjoner. Han kommenterte kapitalismekritikken i kunstfeltet ved å sitere det franske tidsskriftet Tiqqun:

«For Tiqqun er det sanne politiske alltid en tilstand av borgerkrig og konflikt og måten å unnslippe det usynlige Imperiet, som baserer seg på konsensus og nøytalisering, er altså denne radikale dissensen, negasjonen og en ny form å tenke kommunistisk singularitet på. Passasjer som ‛One doesn’t contest Empire over its management. One doesn’t critique Empire. You oppose its forces. From where you are’ burde kunne få resonans også i kunstfeltet.»

Peter Amdam var både opptatt av aktivistisk praksis og dynamikken i kunstmarkedet. Han lot til å trekke litterær energi ut av denne motsetningen, som i hans rapport fra en gallerihelg i Berlin i 2010: «Limousin-servicen gjør at man kan bli kjørt fra galleri til galleri gratis, men selvsagt bare til galleriene som har betalt for å være med på Gallery Weekend Berlin, som om tilskuerne fraktes som blodceller gjennom en nøye orkestrert galleribykropp.»

Også institusjonene inngikk i Amdams kunstkritiske interessefelt. Han intervjuet lederne for fem europeiske kunsthaller om dette særskilte institusjonelle «mellomformatet», Anders Smebye om galleriet Bastard,  Fredrik Liew om Modernautstillingen 2010 og, ikke minst, den kunstneriske lederen for Documenta 13, Carolyn Christov-Bakargiev. Det siste ble et høydepunkt, en humoristisk ordveksling der Amdams interesse for institusjonell makt og historisk-teoretisk refleksjon møtte en stresset kurator som både lot seg sjarmere og vippe av pinnen:

«Religion? Why is everybody asking me about religion here?

No, no… I didn’t ask you about religion. I just said that the fact that Muslim and Arab scholars preserved the texts of Aristotle and Plato is well known. And, that in Norway, for example, we learn this when we study the History of Religion at university…

They tell you that in religion class in Norway? That’s fantastic. But would you mind taking out any references to religion? Do we have to talk about religion?

I wouldn’t mind doing that, but we are not talking about religion. I just said that with regards to the manuscripts of Aristotle and Plato…

I can tell you about the logo. Do you want to know about the logo?

I would rather go on with my questions?»

Intervjuet, som er illustrert med kritikerens egne bilder, avsluttes med Christov-Bakargievs hilsen til Peter, «I love you very much, but I have to go».

Peter Amdam skrev en rekke kritikker av utstillinger, og mange av dem virker i retrospekt å være sentrale. Han skrev om debututstillingen Like Eskimo Space på utstillingsstedet 1857, The Creative Act på Henie Onstad Kunstsenter, Big Sign – Little Building på Office for Contemporary Art Norway, Nick Relph på Standard (Oslo), Prisme. Tegning fra 1990 til 2012 på Nasjonalmuseet og sist, nå i juni, om Stille revolt: Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet, samme sted. Han skrev også om bøker, som e-flux journal-utgivelsen What is Contemporary Art? og Kjetil Røed og Thomas Kvams Emokonseptualisme.

Etter hvert ble det klart at det var maleriets estetiske og diskursive flate som engasjerte Amdam sterkest.

I en kritikk av en utstilling med Blake Rayne, Michael Krebber, Nikolas Gambaroff og R.H. Quaytman på Bergen Kunsthall i 2010 beskriver Amdam denne interessen slik: «Uansett hvilken varsomhet og motstand avansert, progressiv teori oppviser i møtet med, eller i benektelsen av møtet med maleriet, vedvarer en slags form for andektighet ved diskursen dette (ikke-)møtet avføder. Også den som proklamerer maleriets død. Som om det hefter ved noe som ikke lar seg av-auratisere, som om maleriets fortsatte (økonomiske) hegemoni i andre- og tredjehåndsmarkeder også hefter ved dets teoretisering. Som om det alltids finnes arealer, i en eller annen dimensjon, av maleriet som overlever nye paradigmer, (sosiale) perspektiv- og persepsjons-skalaer.»

I en kritikk av Arne Malmedal på Galleri Riis noen måneder senere kan leseren følge Amdam mens dette intense engasjementet tar form, setning for setning:

«Den inkommensurable nivelleringen mellom rammer, plan og intensiteter av-stenger maleriene qua malerier. Det er altså ikke sikkert at disse maleriene står i relasjon til en menneskelig og fortolkende størrelse. Man kan ane dette i den urolige og fallende sikksakk-flimringen i henholdsvis utkantene og sentrene av temperaarbeidene. Her opererer flimmeret i bildene som en stille støy som trekker midtfeltene utover, eller bak, maleriet som objekt. På denne måten annullerer bildene sine egne bestanddeler, som rammer og innholdsfelter. Denne produktive annuleringen pulserer som en kontinuerlig optisk og teoretisk aktivitet i (de utvidede) bildene.»

Amdam oppga ikke sitt politiske engasjement. Men han utfordret det. Det å skrive kunstkritikk var det samme som å skrive politikk. Han rapporterte for Kunstkritikk fra Occupy Wall Street-opptøyene i New York i 2011: «Dette er den hyperbole opplevelsen av at ingenting kommer til å bli som før, akkompagnert av en nesten like intens, nesten depressiv intuisjon om at alt faktisk vil fortsette som før.»

Slike møter mellom «optisk og teoretisk aktivitet» utgjør kjernen i Peter Amdams tekster, og kan også stå som et ideal for kunstkritikken som form.

  1. Innlegg fra Nina Strand

    Dette er så trist. En så fin og viktig stemme innen kunstkritikken som er borte.

  2. Innlegg fra Marianne Heier

    En virkelig god, klar og skarp skribent. Alltid interessant å lese det han skrev. Dette er veldig trist.

  3. Innlegg fra Johanne Nordby Wernø

    Det var for få som Peter: en grundig leser, en uredd kritiker i tekst og tale – og ikke minst et menneske som ikke lot andre definere rammene for hvilke profesjonelle praksiser han kunne gjøre til sine. En renaissance man som ikke kan erstattes. Takk for alt du bidro med til de offentlighetene du brant sånn for, Peter (og for karaoken).

  4. Innlegg fra Ståle Hansen

    Har bodd i samme bygård som Amdam til og fra siden 1996. Vi var nærmeste naboer siden 2012. Kan ikke si at jeg kjente han noe særlig, men dette var meget trist og lese om. RIP Peter Amdam.

  5. Innlegg fra Leif Magne tangen

    Veldig trist og et stort tap for alle leser og bryr seg om tekster om kunst.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!