Goksøyr & Martens

Oslo Kunstforening, Oslo
Nyhet 19.03.10

Oppfordrer til boikott av utstilling

 

Kulturell boikott av Israel?

 

I dag åpner Oslo Kunstforening utstillingen Stop Making Sense med ni kunstnere som bor og arbeider i Israel. Kunstnerduoen Goksøyr og Martens oppforder til boikott. Kurator Marianne Hultman svarer med å henvise til utstillings-katologen, der hun skriver at det var diskusjonene i det norske kunstmiljøet som trigget henne til å lage utstillingen.


I dag arrangeres også seminaret Stop Making Sense. Utstillingen og seminaret presenteres som en reaksjon på den argumentasjonen som har vært ført i det norske kunstmiljøet for en kulturell boikott av Israel.

Toril Goksøyr og Camilla Martens, som i det siste har arbeidet med Palestinaspørsmålet i kunstprosjektene Palestinian Embassy og Gudstjeneste (anmeldt av Line Ulekleiv her på Kunstkritikk 3. mars 2010), sier til Kunstkritikk at de ikke har tenkt å se utstillingen, delta på seminaret eller lese publikasjonen Stop Making Sense fordi de mener at det eneste riktige i dag er en boikott av den israelske staten og dens støttespillere.

Provosert

Særlig provosert er duoen over den støtten utstillingen og seminaret har mottatt fra Stiftelsen Morgenstjernen. Stiftelsens formål er blant annet å «promotere Israel som et levende, pluralistisk og demokratisk samfunn som jobber for fred med sine naboer samtidig som det forsvarer seg mot dem». Torill Goksøyr utdyper sin boikottoppfordring:

– Vi bør boikotte Israel og deres støttespillere, og hvis unntak skal gjøres må man forsikre seg om at samarbeidspartnere tar avstand fra Israels okkupasjonspolitikk. Å ta i mot støtte fra Stiftelsen Morgenstjernen er etter min mening forkastelig, sier Goksøyr til Kunstkritikk.

– Jeg reagerer også på tittelen som er helt apolitisk. Det er rart å skulle lage en utstilling fra en krigførende makt som oppfordrer til meningsløshet, sier hun.

Kurator Marianne Hultman sier til Kunstkritikk at hun ikke anser støtten fra Morgenstjernen for problematisk. Hun begrunner sitt standpunkt mot boikott med at hun ikke har tro på metoder som krenker eller diskriminerer eller får folk til å føle seg mindreverdige, og at hun ikke har tro på å bruke samme metoder som overgriperen.

– Jeg tror på dialog og gjensidig respekt. Jeg tror vi kan oppnå mer ved å forsøke å forstå enn ved å være raske til å dømme. Jeg tror at universell kjærlighet bare kan oppnås gjennom kjærlighet, skriver Marianne Hultman (oversettelse her fra engelsk originaltekst).

Konstruert

Fra Palestinian Embassy, Goksøyr & Martens og Mads Gilbert. Foto: KORO

Redaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, karakteriserte i en lederartikkel forrige fredag (12. mars) motsetningen mellom boikott og dialog som konstruert, og hevdet at dialog uten vilkår har lukket alle dørene i Midtøsten. I artikkelen gikk van der Hagen ut og støttet de norske biskopene som nylig tok til orde for boikott av Israel. «Varsler om forbrukerboikott, statlige sanksjoner eller tilbaketrekking av investeringer (divestments) i selskaper som har aktiviteter i de okkuperte områdene, er en tydelig og ærlig måte å føre dialog på. Konfrontasjon er et siste forsøk på å skape reell dialog,» hevder van der Hagen i lederen i Morgenbladet.

I likhet med Alf van der Hagen anser Goksøyr og Martens det som positivt at norske biskoper har tatt til orde for en boikott, og sier at de håper at biskopene beholder sitt standpunkt på tross av Jonas Gahr Støres irettesettelse.

– Vi anser en kulturell, akademisk og økonomisk boikott som den tydeligste form for kommunikasjon det nå er mulig å benytte, og er overbevist om at det er den eneste måten å nå fram til det israelske maktapparatet, sier Goksøyr og Martens til Kunstkritikk.

Avviste boikott

I følge en pressemelding fra Oslo Kunstforening tok Unge Kunstneres Samfunn (UKS) og Norske Grafikere til orde for en kulturell boikott av Israel i mai 2009 – men fikk ikke gjennomslag for det hos styret i Norske Billedkunstnere (NBK). Dette oppgis som noe av bakgrunnen for prosjektet Stop Making Sense, som i følge pressemeldingen vil «vise de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag». Kunstnerne som er representert på utstillingen er David Adika, Scandar Copti/Rabih Boukhary, Hanna Farah-Kufr Birim, Jumana Manna, Hila Lulu Lin, Nira Pereg, Roee Rosen og Dafna Shalom.

På seminaret i Fritt Ords lokaler i Wergelandsveien 2 i dag deltar den israelske kuratoren Tal Ben Zvi, kunstkritiker, kurator, foreleser, essayist og forfatter Simon Njami, teoretiker, kurator og organisator Irit Rogoff og forfatter og dramaturg Asaf Zippor, mens kunstner og kunsthistoriker Marith Ann Hope er ordstyrer. I sammenheng med seminaret og utstillingen utgis også en katalog i form av en pocketbok med essays av Tal Ben Zvi, Simon Njami, Ella Habiba Shohat og Irit Rogoff, samt med presentasjoner av kunstnerne og en tekst av kurator Marianne Hultman.

Ingressbilde: Toril Goksøyr og Camilla Martens.

Saken ble oppdatert den 22.3.2010.

Redaksjonell note tilføyd 22.3.2010:

I et innlegg i den løpende debatten under denne artikkelen påpeker Sverre Gullesen, styreleder i UKS, at ovenstående framstilling av behandlingen av en kulturell boikott i NBK i mai 2009 er feilaktig. Gullesen skriver: «Det som beskrives i artikkelen finnes for den som har gjort research dokumentert i referatet fra NBKs landsmøtet i fjor. UKS fikk gjennomslag for sitt ”opprop mot staten Israels overgrep”. Dette som et motforslag til Norske Grafikeres ”Kulturboikott av staten Israel”.» Kunstkritikk hentet i denne saken sine opplysninger fra en pressemelding fra Oslo Kunstforening og har i ettertid oppdatert saken slik at dette kommer tydeligere fram.

  1. Innlegg fra Paolo Manfredi

    Hva med å boikotte Norge? Mange gode grunner til det…

  2. Innlegg fra Tiram

    Det var faktisk ei motmarkering utafor den vinsmakinga. Jeg hadde ikke hørt om vinsmakinga før jeg så en liten nyhetsnotis om markeringa.

    Og der fant jeg pressemelding og nyhetssak i Aftenposten også, gitt.

  3. Innlegg fra audun mb

    Litt underlig at kunstverdene reagerer i denne saken, men at det ikke ble noe oppstyr om at Henie-Onstad senter lot Norsk-Israelsk Handelskammer arrangere vinsmaking med vin fra israelske bosettere for noen måneder siden. En kunstboikott av Henie-Onstad i den saken hadde kanskje hatt en faktisk effekt.

  4. Innlegg fra Sverre Gullesen

    Takk til redaksjonen for rettelsene ;)

  5. Innlegg fra amhenriksen

    Kunst er enten dårlig, god eller intetsigende men i utgangspunkt aldri apolitisk, og det utelukkende fordi det handler om mennesker som ytrer en mening gjennom et verk

    Jeg snakket om at utstillingen ser ut til å ville forholde seg apolitisk, ikke nødvendigvis verkene i den, men uansett er dette med at kunst ikke kan være apolitisk tullball av høyeste orden.

  6. Innlegg fra amina

    Kan man egentlig dele kultur med en nasjon som representerer en politikk som så til de grader ignorerer alle påtrykk? Israel ignorerer resolusjoner i FN – og de ignorerer enhver kritikk.. De bryter stadig folkeretten og undertrykker Palestinerne grovt. Israelske universiteter og høgskoler har spilt en vesentlig rolle i undertrykkelsespolitikken. Det politiske som driver Staten Israel er det store problemet – her ytres også en selvforherligelse (“guds utvalgte”) som er uforenlig med å tenke kulturutveksling – for meg.. Verden har allerede forsøkt “dialog-formen”, ingenting virker.. Ikke sikker boikott virker heller (antagelig ikke), men noe må man jo gjøre.. Noe må skje!
    http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2009/jan/10/naomi-klein-boycott-israel

  7. Innlegg fra kunstkritikk.no

    Angående faktafeil påpekt av Sverre Gullesen: Artikkelen er nå oppdatert med en presisering av hvor Kunstkritikk hentet sin informasjon fra samt en redaksjonell note der Gullesens korrigeringer framkommer.

    Jonas Ekeberg
    redaktør

  8. Innlegg fra Paolo Manfredi

    Kunst er enten dårlig, god eller intetsigende men i utgangspunkt aldri apolitisk, og det utelukkende fordi det handler om mennesker som ytrer en mening gjennom et verk. Og denne meningen eller verk må ha noen støttespillere (les: makt/talerør) om den skal klare å nå ut til en bredere del av befolkningen, som fx gjennom en utstilling. Uavhengig av kvalitet, dybde og uttrykksform må en mening, spesielt i vår tid, finne veien ut av det private rom der det ble skapt, og inn i det offentlige. Og det er her tingene kompliseres til det ytterste. Det er ikke sjeldent at i kunsthistorien virkelig radikale uttrykksformer hverken har funnet aksept eller oppmerksomhet. Men det er også en kjent sak at fx amerikansk Abstrakt ekspresjonisme ble brukt aktivt av myndighetene (i etterkrigstiden) som demokratisk eksempel av fri og skapende kultur, kontra den stive sovietiske Sosialrealismen.

    Så er spørsmålet: er Goksøyr og Martens handling etisk forsvarlig — er det de gjør et tegn på dristighet eller er det et billig, utstlitt knep? Er de utstilte verkene og utstillingen i sin helhet på Oslo Kunstforening god, dårlig eller intetsigende?

  9. Innlegg fra Erik Kamfjord

    Hei på dere. Jeg ville bare innrømme at jeg behandlet denne saken lettvint og flåsete. Beklager det – jeg burde (i tråd med egen logikk) avstått fra å kommentere.

  10. Innlegg fra amhenriksen

    Paolo Manfredi, det ser ut som at du glemmer at Oslo Kunstforening faktisk har fått penger fra en organisasjon som støtter Israel sine handlinger. Dette forandrer ikke det faktum at en boikott av en gratis utstilling ikke er noen logisk holdbar handling. Man fjerner ingen ressurser fra kunst eller en utstilling ved å nekte å se den (kanskje med mindre man snakker om ganske spesifikke relasjonelle prosjekter).
    Ikke er det modig å oppfordre til boikott heller, da dette er den type utspill man kan forvente av kunstnere og personer fra det politiske segmentet av befolkningen kunstnere oftest utgjør.

    Det som uansett er mest problematisk her er hvordan Marianne Hultman så selvtilfreds apolitisk forholder seg til at hun har søkt om og mottatt penger fra en norsk gruppe som er en politisk støttespiller til Israel. Utstillingen i seg selv kan godt være apolitisk, men det er tydelig at Hultmann bare ville ha penger og brydde seg ikke om hvor de kom fra. Derfor virker det som om hun strekker dette apolitiske standpunktet slik at det også dekker henne selv og Oslo Kunstforening som organisasjon. Eller så er det motsatt, men da blir skillet mellom kuratorens subjektivitet og hva som er det beste for utstillingen og kunstnerne for uklar til at kuratorens intensjoner kan anses som profesjonelle.

  11. Innlegg fra Ulrik Fredrik Thyve

    “Til de som sammenblander antisimetisme og kritikk av staten Israel vil jeg anbefale å gå ungdomsskolen på nytt. Dette er elementært og grunnleggende kunnskap om folkeslag, politikk, etnisitet og ikke minst noen historietimer. “

    Et problem er jo at det faktisk er flere som sutrer om at all kritikk blir stemplet som antisetmittisme enn folk som faktisk gjør det… en etterhvert ganske utslittt sttråmann.

  12. Innlegg fra Paolo Manfredi

    Det er nettopp det det ikke er. Dette er hverken modig eller banebrytende nytt, men temmelig platt i likhet med det du skriver herr Placht. De israelske kunstnerne er ikke Staten Israel. Hadde du hatt litt intellektuelt overskudd (noe som er tvilsomt, om man skal basere seg på det du skriver) kunne du fort ha funnet ut (ved bruk av en smule logisk tenkning) at heller ikke Oslo Kunstforening er et foretak som støtter Israels militære handlinger, men et lite galleri i en ganske avsidesliggende del av verden som viser israelsk kunst.

  13. Innlegg fra Anonymous

    Hei,Først og fremst er goksør/martens veldig modige som tar opp dette vanskelige tema. Det står det respekt av. Jeg synes det er fint at noen kunstnere her i norge faktisk har ryggrad. Selv boikotter jeg organisasjoner /institusjoner som mottar støtte av okkupasjonsstaten Israel eller institusjoner som støtter okkupasjonen. Oslo Kunstforening har gjort begge deler. Jeg liker ikke å boikotte. Jeg har heller ingenting imot noen av kunstnerne.Dette er vanskelige beslutninger men alle som har arbeidet på vestbredden eller gaza forstår godt da vi er øyenvitner til nedslaktningen av palestinere. Til de som sammenblander antisimetisme og kritikk av staten Israel vil jeg anbefale å gå ungdomsskolen på nytt. Dette er elementært og grunnleggende kunnskap om folkeslag, politikk, etnisitet og ikke minst noen historietimer. Dessuten; Palestinere er også et semittisk folkeslag så derfor er staten Israel antisemittisk i sine handlinger.
    Jeg har også lagt merke til at norske kunstkritikere har liten evne til å sette dette tema i en større sammenheng men synes det var interessant at Arve Rød i DN konkluderte med at utstillingen ikke har noen særpreg i det hele tatt men ser ut som alt annet som blir vist på museer og gallerier rundt omkring. interessant nok og kanskje en konklusjon av hele dette prosjektet..Lykke til med resten av debatten her på kunstkritikk

  14. Innlegg fra K

    laughing out loud

  15. Innlegg fra Paolo Manfredi

    Dårlig tilslørt antisemitisme, typisk for en foreldet, inntørka venstreside som er veldig fornøyd med det bestående, og lite villig til å vise empati for den historiske tragedien to i grunn ganske like “folkeslag” er subjekt for. Hva blir da igjen? En slags slitt, overforbrukt markedsføring av seg selv av billigste sort på bekostning av andres sjebner; et hinder for en mer dyperegående forståelse av konflikten i Midtøsten.

  16. Innlegg fra K

    Boikott alt. Alltid

  17. Innlegg fra Morgan Schagerberg

    Har redan haft möjligheten att se utsällningen, och kan varmt rekomendera den.
    Ser ingen anledning till bojkott, possetiva intiativ och möten måste vi uppmuntra om vi vill ha en framtid.
    Gå och njut av konstverken, möt människor och börja snakka.

  18. Innlegg fra Erik Kamfjord

    Folk kan boikotte så mye de vil, men det er pinlig naivt hvis noen tror at de oppnår noe med det.

    Når jeg avstå fra å bruke mine ressurser på å tilegne meg varer, tjenester eller kulturelle uttrykk med opphav i og tilknyttning til staten Israel eller den interesser på f.eks. Gaza, oppnår jeg at disse ressursene ikke gjøres tilgengelig for de det gjelder. Effekten av en boikott er umiddelbar selv om den selvfølgelig er proposjonalt økende med antall personer/grupper som deltar. Poenget er i alle fall at alle som deltar i en boikott oppnår noe.

    Her fremstår boikotterne bare som selvgode og overreaksjonære lefties

    Er det to-statsløsningen a 1967 som er “orverreaksjonær”? …også i sammenligning med 4000 år f.kr? Kan du utdype/begrunne utsagnet?

  19. Innlegg fra amhenriksen

    Hva med en redigeringsfunksjon, pliiis..?

  20. Innlegg fra amhenriksen

    Folk kan boikotte så mye de vil, men det er pinlig naivt hvis noen tror at de oppnår noe med det. Strengt tatt er økonomisk boikott den eneste formen av boikott som til syvende og sist fungerer. Her blir det ingen merkbar forskjell for utstillingsarrangørene om et segment av publikum ikke kommer på utstillingen fordi de er uenige med premissene for utstillingen, kontra de som ikke fordi de ikke har anledning (som i mitt tilfelle). Kunst er heldigvis så langt fjernet fra populistiske kvalitetskriterier som besøksantall. En utstilling kan være verdt å gjennomføre selv om ingen ser den.

    En smartere manøver ville vært å dra på utstillingen og virkelig ta den på alvor, slik at man med autoritet kan si om utstillingen er et onde eller ikke – god gammeldags kunstkritikk, altså. Her fremstår boikotterne bare som selvgode og overreaksjonære lefties fra samme form som Susan Sarandon/Sean Penn, og det er ikke særlig appellerende og gir heller ingen større tro på boikotternes autoritet eller om de egentlig har noe å komme med.

  21. Innlegg fra Sverre Gullesen

    Her er det noen avgjørende faktafeil. Det som beskrives i artikkelen finnes for den som har gjort research dokumentert i referatet fra NBKs landsmøtet i fjor. UKS fikk gjennomslag for sitt ”opprop mot staten Israels overgrep”. Dette som et motforslag til Norske Grafikeres ”Kulturboikott av staten Israel”.

    Felles for de to forslagene er at begge fordømmer Israels urettmessige okkupasjon i Palestina. Vi er enige om at vi må ta avstand til voldsbruken og brudd på menneskerettighetene. Vi mener at man må sette internasjonalt press på Israel.

    Det vi var uenige om var om kulturboikott er riktig virkemiddel i en slik konflikt. UKS oppfordret til økt samarbeid og dialog med opposisjonelle krefter i Israel, for å støtte de som gjør motstand mot staten Israel innenfra. Og vi mener at hvert enkelt prosjekt, hvert samarbeid og hver aktør må vurderes kritisk. Man må vise etisk ansvar!

    Og nå kan man jo spørre om en utstilling som mottar støtte fra en stiftelse som har som formål å «promotere Israel som et levende, pluralistisk og demokratisk samfunn som jobber for fred med sine naboer samtidig som det forsvarer seg mot dem» viser etisk ansvar? Og da må man jo svare; nei den gjør ikke det!

  22. Innlegg fra Erik Kamfjord

    Jeg er en boikotter. Toril Goksøyr og Camilla Martens er flotte damer.

  23. Innlegg fra Thomas André Syvertsen

    Sammen med forskere og journalister har kunstnere alltid vært med på å teste grensene for ytrings-, menings- og forskningsfrihet. Skritt for skritt, år for år har de flyttet grensene slik at alle til slutt skal få retten til å si, mene og uttrykke seg som de vil i samfunnet.

    Men nå vil altså en rekke norske kunstnere innskrenke grensene og stille kunstnere til ansvar for en stats politikk? Riktignok bare kunstnere som ikke deler deres meninger. Men hvor skal vi trekke grensene for slik meningssensur? Skal stater også kunne gå inn å boikotte og i effekt sensurere egne kunstnere som for eksempel støtter Israels politikk?

    Jeg støtter ikke Israels til dels inhumane behandling av palestinerne, men å bruke det som en unnskyldning for å fire på kunstnernes frihet fra staten vil jeg ikke være med på.

    Jeg oppfordrer derfor alle til å dra på åpning i kveld.

  24. Innlegg fra Ulrik Fredrik Thyve

    Jeg har til gode å se særlig gode argumenter for en kulturell boikott, tvert imot har jeg sett mange tilfeller av at det er nettopp kulturelle broer som må bygges, Samir El-Youssef og Eshkol Nevo er jo gode eksempler på dette.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!