Bo Krister Wallström, Mona Solhaug, Trine Falch

Kunsthall Oslo, Oslo
30. mai - 31. mai 2014
Nyhet 30.05.14

Oppdrettsspel til Bjørvika

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, {ITALIC}Laksespelet - Allmenningens tragedie{ENDITALIC}, bilder fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, Laksespelet – Allmenningens tragedie, bilder fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

I kveld og i morgen vises Laksespelet – Allmenningens tragedie på Kunsthall Oslo, en forestilling av og med Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch. De to sistnevnte er kjent fra Baktruppen. Nå har de begitt seg ut i nytt farvann, inspirert av mer konvensjonell historiefortelling, selv om publikum nok kan forvente seg et ganske absurd spel. Man hadde også planlagt en diskusjon omkring oppdrettsnæringen i etterkant av forestillingen, men ingen representanter fra næringen, interesseorganisasjonene eller myndighetene ønsket å møte. Vi har snakket med Trine Falch, som forteller at forestillingen ikke bare tar for seg spørsmål knyttet til laksenæringen, men også forhold rundt kunstfinansiering og kunstnerrolle.

Kan du si noe om hva en «allmenningens tragedie» er?

–  Det er et begrep som beskriver situasjonen som oppstår når vi har drevet rovdrift  på en felles resurs. Det betegner en kortsiktig vinning som i lengden rammer oss selv.

Å spille fisk må unektelig ha et komisk potensial, men dette er altså en tragedie. Hva var bakgrunnen for at dere valgte å lage en forestilling om akkurat laks?

–  Vi kaller det et spel, og stykket er faktisk basert på en sann historie. Manuset jeg har skrevet tar utgangspunkt i at en av oss, Mona Solhaug, for et par år siden deltok på en kunstfestival der hun skulle bidra med et stedsspesifikt verk. Siden lakseoppdrett var hovednæring på øya der festivalen ble avholdt, valgte hun å gjøre noe på dette. I god spel-tradisjon involverte hun andre aktører, blant annet Bo Krister Wallström og et lokalt kor, men det ble aldri noe laksespel. Det viste seg at det å lage en forestilling som omhandlet laks var vanskelig. Blant annet ble de møtt med absurde unnskyldninger som at laks som tema ikke var stedsspesifikt nok, siden et laksespel kan settes opp hvor som helst. Uansett hva kunstnerne foreslo, ble de møtt med spørsmålet om de ville være negative eller positive til næringen. For kunstnerne var det en ganske sjokkerende opplevelse. Forestillingen vår handler dermed ikke bare om laks, men også om forhold rundt sponsing av kunst, og hvor tilpassingsdyktige vi kunstnere er, eller er villige til å være. I grunn er det en horrorfortelling vi har satt sammen.    

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, {ITALIC}Laksespelet - Allmenningens tragedie{ENDITALIC}, bilder fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, Laksespelet – Allmenningens tragedie, bilde fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

Hva slags research har dere gjort på temaet laks?

–  Den sanne historien er bare et springbrett, før vi utfolder oss i «full kunstnerisk frihet» og ender med genspleising og monstrøse saker langt fra virkeligheten. Eller er dette virkeligheten? Det finnes veldig gode kilder om lakseoppdrett. Vi har blant annen benyttet Riksrevisjonens rapport om havbruksforvaltningen fra 2012, en rapport som konkluderer med at næringen er langt fra så bærekraftig som den ønsker å fremstå som. Næringen selv har et enormt kommunikasjonsapparat tilgjengelig, en av deres hovedstrategier er å hevde at kritikerne sitter på utdatert informasjon, selv når den er bare et par måneder gammel. «Nå er alt annerledes», får man høre. Samtidig er det en næring der selve problemet er en inntektskilde. Fordi det trengs så mange medisiner og så mye problemhåndtering for å få bukt på lus og sykdommer, finnes det en hel sideindustri. Man kan jo bli konspiratorisk tenkende av mindre. Men vi koker ikke teater på det faktagrunnlaget vi har tilgang til, vi er kunstnere og ikke forskere.

Du sier at dere tar ansats i en faktisk historie, men at den utarter seg til noe monstrøst. Det kan høres ut som om det finnes en slags overlapping mellom oppdrett som tema og en mer generelle interesser dere har som kunstnere?

–  Vi er jo vokst opp med et slags sprengt verdensbilde, noe jeg har vært med på å reflektere i mange år gjennom Baktruppens «postdramatiske» praksis. Verden henger fortsatt ikke på greip, men det er utrolig gøy, og kanskje også nødvendig, å kunne plukke opp bitene og forsøke å sette sammen en fortelling, et lineært forløp med begynnelse og slutt. Dette er jo noe teateret har holdt på med til alle tider, men for oss er det et eksotisk landskap. Inspirert av film har jeg benytter meg av en slags Hollywoodsk dramaturgi. Resultatet ligner ikke på noe fra Hollywood, men vi forsøker å skape en sammenheng publikum kan følge med på, ja vi prøver til og med å manipulere deres følelser. Å lage en historie som er spennende, og som publikum føler noe for der og da – dét er en morsom utfordring for performance-orienterte scenekunstnere som oss.

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, {ITALIC}Laksespelet - Allmenningens tragedie{ENDITALIC}, bilder fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

Mona Solhaug, Bo Krister Wallström og Trine Falch, Laksespelet – Allmenningens tragedie, bilder fra prøvene. Foto: Elisabeth Byre.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!