Nyhet Artikkel på Engelsk|17.08.15

Nordisk biennaleboom

Hedwig Houben, Six possibilities for a sculpture, 2012. Houben er blant kunstnerne som deltar på Lofoten International Art Festival 2015.

Hedwig Houben, Six possibilities for a sculpture, 2012. Houben er blant kunstnerne som deltar på Lofoten International Art Festival 2015.

Mens Momentum-biennalen i Moss fortsatt er åpen til 27. september, åpner ytterligere tre nordiske storutstillinger i morgen og de nest to ukene: På samme dag, 28. august, åpner både biennalen Lofoten International Art Festival (LIAF) i Svolvær og storutstillingen TRUST i København. I ukene etter følger Göteborg International Biennial of Contemporary Art (GIBCA) og den tolvte Baltiske Triennalen i Vilnius.

The Biennial Foundation, en stiftelse som opererer som et nettverk for de forskjellige biennalene, triennalene og kvadrennialene, lister opp 167 slike utstillinger over hele verden. Og det er bare de som anses som de viktigste.

Anna Ådahl, Impossible Image, 2015. Åhdal deltar på årets LIAF.

Anna Ådahl, Impossible Image, 2015. Åhdal deltar på årets LIAF.

Med dette utbudet kan vi spørre om samtidsdiagnosen fra Momentum – at dagens enorme informasjonstilfang paradoksalt nok fører til at man lukker seg inn i bobler og betrakter verden med tunnelsyn – ikke også egner seg på biennaleformatet selv? Dersom hver by har sin egen biennale, står man ikke da i fare for å utvikle regionalt tunnelsyn? Bortsett fra de aller største, mest etablerte mønstringene som Venezia-biennalen og Documenta, som fortsatt klarer å sette premisser for hva som diskuteres i kunstverdenen, er biennalene i stand til å nå ut til et større publikum enn det lokale? I hvilken grad er de i stand til å formulere en forståelse av vår samtid?

Kunstkritikk har snakket med kuratorene Arne Skaug Olsen fra LIAF, Sonia Dermience fra CAF og Elvira Dyangani Ose fra GIBCA, for høre om de respektive utstillingskonseptene og om deres syn på biennaleformatet.

John Russel.

John Russel, Ocean Pose, 2007. Foto: Matt’s Gallery, London. Russel er blant kunstnerne som bidrar på årets LIAF.

IDIOSYNKRATISK OG INKONSEKVENT

– Ja, selvsagt er Skandinavia stort nok til å romme disse biennalene, selv når de skjer samtidig. Det er ingen som spør om det er for mange museer, gallerier eller kunstmesser i regionen, svarer kurator og kritiker Arne Skaug Olsen. Han mener at biennaleformatets fortrinn, sammenlignet med permanente kunstinstitusjoner, er at biennalen kan – og bør – være idiosynkratisk og inkonsekvent.

Sammen med irske Matt Packer er Skaug Olsen kurator for årets utgave av LIAF. Festivalen har en tydelig nordisk-internasjonal profil med 24 utstillere, blant andre Anna Ådahl, Tue Greenfort, Steinar Haga Kristensen, Katja Novitskova og Jason Dodge. Tittelen Disappearing Acts viser til «ideen om at vår mulighet til å forandre verden er i ferd med å forsvinne, og at dette kan spores i utviklingen av teknologi, økologi og
historie».

Arne Skaug Olsen er, sammen med Matt Packer, kurator for LIAF 2015.

Arne Skaug Olsen er, sammen med Matt Packer, kurator for LIAF 2015. Foto: LIAF.

– Med tittelen forsøker vi å peke på at det er et performativt aspekt ved alt vi foretar oss, i måten vi interagerer med teknologi, hvordan vi svømmer, hvordan vi utfører estetisk, politisk eller økologisk motiverte handlinger som valg eller terroraksjoner, sier Skaug Olsen. Vi forsøker å se den ultimate forsvinningen, altså undergangen, som noe som utspiller seg som en prøveforestilling til en oppsetning vi kommer til å ha hovedrollen i. Da gjelder det å være godt forberedt.

Skaug Olsen mener Disappearing Acts definitivt er et forsøk på å si noe om samtiden, men går ikke med på å kalle den en samtidsdiagnose:

– Å si at den er en diagnose vil i seg selv antyde at samfunnet er sykt og at det må foreskrives en behandling. Jeg tror vi har forholdt oss mer nøytralt til dette, og om vi sporer en estetisk og økologisk undergang i utstillingen, så er det mer snakk om en statusrapport enn en sykeliggjøring av samtiden.

Men er biennalen som form særlig egnet til å si noe om vår tid?

Stillbilde fra Jon Benjamin Tallerås' Ingen veier utenom, 2015. Videoverket vises under årets LIAF.

Stillbilde fra Jon Benjamin Tallerås’ Ingen veier utenom, 2015. Videoverket vises under årets LIAF.

– Kunsten er i hvert fall veldig godt egnet til å si noe om samtiden. En biennale kan definitivt være et godt redskap for å gjøre kunsten i stand til å oppfylle sitt potensial i så henseende. Blant annet fordi biennalen har et annet mandat enn museer og andre institusjoner, som er mer innsauset i historieskriving og langsiktig strategiarbeid. Jeg tror biennalene bør etterstrebe å være så historieløse som mulig, fordi det finnes få anledninger til å være historieløs på en konstruktiv måte i dag. Når det er sagt, så har LIAF en historie som strekker seg tilbake til 1991, og vi inviterte tidlig Nordnorsk kunstnersenter til å kuratere en parallell utstilling som omhandler LIAFs historie. Jeg tenker mer i retning av at man må tørre å si at det ikke er noen nødvendighet i at historien skal ha noe å si oss, og at historien er ubrukelig som verktøy for å bygge fremtiden.

FESTIVAL OG KUNSTMONOPOL

Om biennaler bør etterstrebe det historieløse, som Skaug Olsen sier, er det likevel vanskelig å unnslippe fortiden. Med sin to- eller treårige syklus har biennalen og triennalen det fortrinn å ha en semi-institusjonell identitet samtidig som den oppleves som en enkeltstående begivenhet. Det forventes at en biennale skal presentere noe nytt ved hver utgave, og kuratoren blir naturlig nok målt mot sine forgjengere. Når kuratoren for Copenhagen Art Festival 2015, belgiske Sonia Dermience, slipper nettopp det, skyldes det ganske enkelt at festivalen ikke hadde noen kurator da den ble avholdt forrige gang.

Vava Dudu, Ille de France, 2013. Foto: Yassine. Dudu deltar på TRUST i København.

Vava Dudu, Ille de France, 2013. Foto: Yassine. Dudu deltar på TRUST, København.

Da den første festivalen ble arrangert i 2012, fire år etter det havarerte forsøket på å stable på bena en internasjonal kvadrenniale for samtidskunst i København med U-TURN, ble det understreket at festivalen ikke var en kuratert festival. Overgadens daværende leder Henriette Bretton-Meyer uttalte til Kunstkritikk at festivalen var noe annet enn det «gængse biennaleformat, hvor man huser en udefrakommende kurators koncept». Men i den eksterne evalueringen som ble bestilt i etterkant av festivalen beklaget man fraværet av kuratorisk redigering. Og det er nok derfor årets festival, som har fått tittelen TRUST, har tatt en helomvending – en U-sving – ved å ansette Dermience. Samtidig er festivalens status endret. Den er ikke lenger basert på et initiativ fra Statens Kunstfond, men er basert på et samarbeide mellom Københavns fem kunsthaller.

Sonia Dermience er en av grunnleggerne av kuratorkollektivet Komplot i Brussel og har arbeidet med det hun kaller «nomadiske kreative praksiser». Dermience mener selv at rollen som utenfrakommende kurator kan gi et friskt blikk på byens kunstliv:

Gl. strand

Kurator for Copenhagen Art Festival, Sonia Dermience.

– Som en fremmed får man et skisseaktig inntrykk av et sted, en forenkling eller klisjé. Min prosjektbeskrivelse til festivalen dreide seg om et bylandskap med den vestlige byens arketyper: kirken, palasset, salongen, børsen. Og disse viste seg å være til stede i de fem kunsthallenes arkitektoniske historie.

Med dette utgangspunktet er de fem deltagende kunsthallene Charlottenborg, Gl. Strand, Den Frie, Nikolaj og Overgaden tildelt fiktive identiteter – henholdsvis Palasset, Salongen, Studioet, Tempelet og Børsen – som dikter videre på deres historier.

Hva kan en kuratert festival gjøre for disse institusjonene som de ikke er i stand til å gjøre selv, hvis man ser bort fra synergieffekten?

– På et praktisk plan er det kuratoriske målet å forsterke kunsthallenes iboende kvaliteter, men også å forvandle dem til noe mer abstrakt og fiktivt. Ved å hente frem aristokratiske og kapitalistiske symboler fra disse institusjonene – Charlottenborg blir et kulturpalass, Nikolaj går fra å være en kirke til et nytelsestempel – presser jeg disse stedenes opprinnelige funksjoner til det ytterste. Å leke med fiksjonen er også en måte å unngå å underlegge selve kunstverkene tematiske fortolkninger. TRUST er verbet som knytter alle aktørene: kunstnerne, institusjonene og de besøkende. Du må stole på de andre for å tre inn i deres verden. Men det ligger også en institusjonell kritikk bak: Ikke stol på de statlige institusjonene og ikke stol på markedet. Et trust er også en sammenslutning av selskaper for å skape monopol, og det er noe slikt de fem kunsthallene i København gjør med festivalen.

Nina Beier, Plunge, 2015. Beier

Nina Beier, Plunge, 2015. Beier deltar på TRUST i København.

Dermience er ikke bekymret for at de nordiske festivalene og biennalene skal overskygge hverandre. Hun har derimot vært opptatt av å knytte sammen Nord- og Sør-Europa. I tillegg til lokale kunstnere som Maj Hasager, Nina Beier og A Kassen, bidrar overveiende belgiske og franske navn som Jos de Gruyter, Harald Thys, Laure Prouvost og Emmanuelle Lainé.

– Jeg benyttet anledningen til å la kunstnere fra København møte kunstnere fra resten av Skandinavia og Sør-Europa; forflytningen av mennesker er viktigere enn forflytningen av varer. Så mye av budsjettet har gått til arbeider in situ og til møter mellom kunstnerne. Målet er å etablere varige forhold mellom de deltagende kunstnerne.

Fra Santiago Cirugeda / recetas urbanas' Poblenou, 2005.

Fra Santiago Cirugeda og Recetas Urbanas’ prosjekt Poblenou, 2005. Til Göteborg-biennalen har de designet den midlertidige paviljongen House of Words.

BIENNALEN SOM ÅPENT VERK

En biennale for samtidskunst bør ha en bærende idé som er konsis nok til å kunne stikke seg ut i floden av pressemeldinger, men som samtidig er åpen nok til å romme utstillingens kunstverker uten fullstendig å underlegge dem en bestemt tematikk. For den kommende Göteborg International Biennial of Contemporary Art, som har tittelen A Story Within a Story, har kurator Elvira Dyangani Ose valgt «det åpne verket» som kuratorisk løsen. Med referanse til Umberto Ecos kjente essay «Opera aperta» skal Göteborg-biennalen være kollaborativ og horisontal, og vil undersøke historien som et åpent, ufullstendig verk. Det er en overveiende internasjonal biennale med navn som franske Kader Attia, pakistanske Maryam Jafri, botswanske Meleko Mokgosi, vietnamesiske The Propeller Group og danske Pia Rönicke. Dyangani Ose har vært kurator ved Tate Moderns internasjonale avdeling og var i 2013 kunstnerisk leder for den kongolesiske Lubumbashi-biennalen. Hun forteller Kunstkritikk at det mest omfattende eksempelet på et «åpent verk» i GIBCA vil være den sosiale plattformen House of Words:

Elvira Dyangani Ose.

Elvira Dyangani Ose, kurator for GIBCA 2015. Foto: Attila Urban.

– Denne midlertidige paviljongen er designet av Santiago Cirugeda og kontoret hans Recetas Urbanas med hjelp av over 70 frivillige. House of Words kommer til å «aktiveres» både i byggeprosessen og under selve biennalen gjennom et program utarbeidet av kunstneren Loulou Cherinet sammen med medlemmer av lokalsamfunnet, kunstnere, akademikere og lokalmyndigheter.

Under forberedelsene til GIBCA reiste Dyangani Ose rundt i Sverige og Danmark og møtte forskjellige folk fra kunstfeltet. Kunstkritikk spør om hvilke spørsmål som kom opp under disse samtalene og om det er lokale problemstillinger hun har vært spesielt opptatt av under arbeidet med biennalen.

– Samtalene var drevet av et ønske om å lære om svensk politikk og samfunnsliv, og om hvilken rolle kunsten spiller i dette regnestykket. Identitet, representasjon, borgerskap har vært gjennomgående tema. Dette ledet til meg til ikke bare å ta opp bekymringene rundt hvordan maktsystemer produserer historie, men å utforske samtidige erfaringer som et feltarbeid for en annerledes historie som kan skrives i framtiden.

Det er allerede global konkurranse for synlighet mellom de mange internasjonale samtidskunstbiennalene, og tre andre skandinaviske biennaler og festivaler pågår når GIBCA åpner. Med så mange samtidige større kunstmønstringer i regionen, kan man ikke risikere at hver av disse blir veldig lokale begivenheter?

Khalili, Foreign Office.

Bouchra Khalili, stillbilde fra Foreign Office, 2015, som vises under Göteborg-biennalen.

– Man kan ikke produsere et prosjekt ved å fokusere på at det skal ha internasjonal synlighet. Hva er det som gjør et prosjekt synlig? Noen av de mest utfordrende initiativene har funnet sted uten at den «internasjonale arena» har lagt merke til dem. Jeg ser «det lokale», slik du formulerer det, som en mulighet. Hver av biennalene vil ha en distinkt karakter, og det er dette som bør gjøre dem «synlige», om det er i deres bestemte kontekster eller andre steder.

De siste årene har det vært en tendens at en ambivalens til biennaleformatet kommer syne i organiseringen av utstillingene. Den 7. Berlin-biennalen, som var nær å oppgi formatet fullstendig, er fortsatt friskt i minne. Også i Göteborg skal man ifølge presseteksten «stille spørsmål ved selve biennalestrukturen». Kunstkritikk spør Dyangani Ose om hun tror denne ambivalensen vitner om et iboende problem i biennaleformatet. Er det i så fall noe man kan overkomme?

– Jeg tror ikke at den konvensjonelle biennalemodellen kommer til å forsvinne med det første, til det er det altfor mange som har interesser i å holde den gående. Men uten å forsøke å tilføre biennaleformen mer kompleksitet ville alternativet være å gi opp «modellen», og heller invitere kunstnere, publikum og kunstprofesjonelle til en helt annen type plattform.

Har du et forslag til hvordan biennaler bør organiseres?

– Generelt vil jeg si at biennaler bør respondere på en problemstilling som har en grad av nødvendighet, som reflekterer noe grunnleggende i det lokale, men som også potensielt kan ha relevans for andre deler av verden. Det fordrer en åpen plattform, et aktivt publikum, en engasjert lokal kunstscene og engasjerte lokale sponsorer. Dette er en vanskelig kombinasjon, men det er ikke umulig.

Nastivicious, stillbilde fra The Overture, 2015. Vises på Göteborg-biennalen.

Nastivicious, stillbilde fra The Overture, 2015. Vises under Göteborg-biennalen.

 Lofoten International Art Festival
Disappearing Acts
28. august – 27. september 2015
Svolvær

Anna Ådahl (SE), Sam Basu (UK), Sissel Blystad (NO), Eva La Cour (DK), Kristian Poulsen (DK), Ciarán Ó Dochartaigh (UK), Jason Dodge (US), Benedict Drew (UK), Fabien Giraud & Raphaël Siboni (FR), Tue Greenfort (DK), Roderick Hietbrink (NL), Carl Johan Högberg (SE), Hedwig Houben (NL), Steinar Haga Kristensen (NO), Juha Pekka Matias Laakkonen (FI), Dennis McNulty (IE), Mercedes Mühleisen (NO), Isabel Nolan (IE), Katja Novitskova (EE), Émilie Pitoiset (FR), Elizabeth Price (UK), John Russell (UK), Jon Benjamin Tallerås (NO).

Copenhagen Art Festival
TRUST
28. august – 25. oktober 2015
København

A Kassen (DK), Martin Erik Andersen (DK), Félicia Atkinson (FR), Jakup Auce (BE), Elena Bajo (ES), Jessica Baxter (BE), Nina Beier (DK), Maiken Bent (DK), Nanna Debois Buhl DK), Ellen Cantor (US), Mikkel Carl (DK), Cel Crabeels (BE), Vava Dudu (FR), Sophie Dupont (DK), FOS (DK), Ditte Gantriis (DK), Good Times & Nocturnal News (SE/LT), Jos de Gruyter & Harald Thys (BE), Sofie Haesaerts (BE), Joachim Hamou (SE/FR), Maj Hasager (DK), Ilja Karilampi (SE), Seyran Kirmizitoprak (BE), Steinar Haga Kristensen (NO), Emmanuelle Lainé (FR), Adriana Lara (MX), Jacopo Miliani (IT), Cécile Noguès (FR), Officin (DK), Carl Palm (SE), Douglas Park (UK), Angelo Plessas (GR), Laure Prouvost (UK/FR), Torben Ribe (DK), Zin Taylor (CA/BE), The After Lucy Experiment (BE), Benjamin Valenza (FR/CH), Loïc Vandersti­chelen & Jean-Paul Jacquet (BE), We Are The Painters (FR), Pernille Kapper Williams (DK), Ebbe Stub Wittrup (DK), Atalay Yavuz (TU).

Göteborg International Biennial for Contemporary Art
A story within a story…
12. september – 22. november 2015
Göteborg

Anna Lundh (SE), Ângela Ferreira (MZ), Arvo Leo (CA), benandsebastian (UK/DK), Bouchra Khalili (MA), Carlos Motta (CO), Coco Fusco (US), Esther Shalev-Gerz (LT), Inmaculada Salinas (ES), Isabel Lewis (DO), Jacob Kirkegaard (DK), Kader Attia (FR), Kerry James Marshall (US), Leslie Hewitt (US), Loulou Cherinet (SE), Lynette Yiadom-Boakye (UK) , María Berríos & Jakob Jakobsen (SV/DK), Maryam Jafri (PK), Meleko Mokgosi (BW), Nástio Mosquito (AO), Petra Bauer & Rebecka Thor (SE) , Phoebe Boswell (KE), Pia Rönicke (DK), The Propeller Group (VN), Runo Lagomarsino (SE), Santiago Cirugeda – Recetas Urbanas (ES), Sara Jordenö (SE), Serge Alain Nitegeka (BI), Shilpa Gupta (IN), Simon Starling (UK), Theo Eshetu (UK), Tris Vonna Michell (UK).

Denne artikkelen ble sist endret den 18. august 2015.

  1. Innlegg fra thierry geoffroy /colonel

    very interesting thank you
    here the COPENHAGEN ULTRACONTEMPORARY BIENNALE ( 2017 )
    http://www.copenhagenbiennale.org/press-reviews/

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!