Munch som avistegner

Suksessutstillingen Det moderne øye åpnet på Munchmuseet forrige uke. I Norge omfatter utstillingen blant annet en lite kjent avisvignett basert på Skrik.

Forsidevignett til Social-Demokraten, 1898. Thorolf Holmboe (fakkel) og Edvard Munch (skrikhode).

Ikke før publikum i New York har begynt kanossagangen for å se Petter Olsens gamle Skrik-pastell i Museum of Modern Art, dukker en ny versjon av Munchs kjente motiv opp. Bildet, en avisvignett Munch lagde i 1898, blir nå vist på Det moderne øye – den internasjonale vandreutstillingen som nettopp har åpner på Munchmuseet. Utstillingen, som har vært vist på Centre Pompidou i Paris, Schirn Künsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London, har hittil vært sett av nesten én million besøkere.

Det moderne øye er kuratert av Angela Lampe og Clément Cheroux, og retter fokus mot hvordan Munch brukte og lot seg inspirere av moderne teknologi i sitt kunstnerskap. De som har sette utstillingene på Pompidou, Schirn og Tate kan fortelle at hvert visningssted har satt tydelig preg på dens karakter. I Oslo er utstillingen basert på museets samling, noe som blant annet innebærer at museets versjon av Skrik nå er trukket inn i utstillingen. Lokal kurator Lars Toft-Eriksen har tilpasset og videreutviklet Lampe og Cherouxs konsept. Kunstkritikk tok en kort prat med ham rett etter åpning.

Disse ryktene om at dere har funnet en ny versjons av Skrik, er det noe i dem?

Ny og ny. Det vi viser på utstillingen er en vignett Munch lagde til avisen Socia-Demokraten i 1898. Det er snakk om en litografisk tegning laget spesielt for avisen. Som avisforsider flest, ble den ikke innlemmet i kunsthistorien. På 1970-tallet gjenoppdaget Pål Hougen forsiden, og skrev en kort epistel om den i Arbeiderbladet. I kjølvannet oppstod en diskusjon om Munch faktisk kunne ha stått bak dette «åndsproduktet», og datidens eksperter landet på at jo, Munch hadde fusket i faget som avistegner.

Hvordan kom det seg at Munch ble tegner for Social-Demokraten?

Bekjentskaper spilte en viktig rolle, da som nå. Da Hans Jæger ble tilsatt som redaksjonsmedlem våren 1898, fikk han det for seg at avisen trengte en ny, catchy forsidevignett og hyret inn Thorolf Holmboe og Munch til jobben. 1. mai samme år ble den nye vignetten lansert. Motivet består av en knyttet arbeiderneve som løfter revolusjonens fakkel, tegnet av Holmboe. I røyken fra fakkelen stiger Munchs lille skrikhode frem. Det nye forsidedesignet var imidlertid ingen suksess. Redaksjonen synes det hele ble litt voldsomt, og besluttet å la det være med denne ene utgaven.

Social-Demokraten, 15. Aargang, 1898. Forsidevignett utført av Thorolf Holmboe (fakkel) og Edvard Munch (skrikhode).

Munch har jo blitt sett på som en relativt apolitisk kunstner. Men han hadde altså et politisk engasjement?

Tja, det kan være. Det er i det minste interessant å se hvordan Munch her bearbeider sitt allegoriske motiv til en emblematisk eller ikonisk form, som skulle symbolisere arbeiderkampen. Man kan jo diskutere hvorvidt dét var vellykket.

Hvordan kobler denne avistegning seg til utstillingens tema?

Noen av det interessante her, er hvordan Munch foregriper den moderne debatten om original og kopi. Etter at han har laget det første litografiet av Skrik i 1895 fikk det han det på trykk i La Revue Blanche allerede i november-desember samme år. Det ble trolig reprodusert som fotolitografi, en forholdsvis ny teknologi for massereproduksjon i pressen. Via Stanisław Przybyszewski fikk han også reprodusert Skrik som fotolitografi i det tsjekkiske magasinet Moderni Revue i 1897. Munch var altså svært bevisst nye teknologiske muligheter for reproduksjon og hvordan de kunne brukes som et middel for massekommunikasjon. Det hele kulminerer i 1898, når han lot motivet inngå i denne forsidevignetten for Sosial-Demokraten.

Det moderne øye handler om hvordan Munch bruker moderne teknologi til å utforske nye visuelle regimer. Kort sagt, hvordan han forholder seg til moderne former for teknologi, som fotografi, film og litografi. Det siste ble fra 1798 blir brukt til å gjengi bilder i aviser og magasiner, og var dermed det viktigst mediet for visuell representasjon frem til 1870-årene, da fotolitografiet overtok.

Denne siste reproduksjonsmetoden var den Munch brukte for å få spredt Skrik-motivet. Det er interessant å se hvordan Munch her forenkler motivet til sin enkleste og mest emblematiske form, en form som i dag er vel så kjent som maleriet Skrik. Det er her fristene å tenke på Munch som merkevarebygger.

 

 

Leserinnlegg