Nyhet 13.04.16

Mellom dada og profesjon

Torbjørn Rødland, Plate and Spoon, 2015.

Torbjørn Rødland, Plate and Spoon, 2015.

«Det er på tide å komme seg ut av studioet, ut av den hvite kuben, kanskje til og med ut av de vante tolkningene av kunstverkene». Sitatet er fra kuratorintervjuet som ledsaget kunstnerliste og konsept for Manifesta 11 da disse ble offentliggjort tirsdag forrige uke (5. april). Den omflakkende biennalen er i år lagt til Zurich i Sveits og kurateres for første gang av en kunstner – tyske Christian Jankowski.

Biennalen har fått en prosaisk tittel: What People Do for Money: Some Joint Ventures. Men i pressekrivet tegner Manifestas grunnlegger Hedwig Fijen, med sin bemerkning om hvordan vi står overfor «den mest prekære humanitære krisen i Europa siden andre verdenskrig», et dramatisk nok bakteppe. Situert i nøytrale og velfungerende Sveits er hensikten å revurdere Manifestas rolle som øyevitne og kunstnerisk plattform. Hva kan og bør kunsten gjøre? Er vi henvist til rollen som tilskuere i en post-kritisk tidsalder, eller kan kunsten konstruere et reelt handlingsrom ved å koble seg på samfunnet og andre profesjoner? 

Christian Jankowski. Foto: Baumgartner.

Christian Jankowski.

Et annet bakgrunnsdrama, kanskje tettere på biennalens uttalte tema, er det Jankowski i intervjuet kaller «Den fjerde teknologiske revolusjonen», den aksellererende fremveksten av avansert teknologi som overtar yrkesoppgaver tradisjonelt forbeholdt mennesket. Med sin berømte laugstradisjon er Zurich åpenbart en egnet ramme for å tematisere dette historiske skiftet.

Zurich, nærmere bestemt Cabaret Voltaire, var også arnestedet for den internasjonale dada-bevegelsen, og Manifesta 11 søker å innlemme og bearbeide arven derfra. Ikke uventet har dadaismen i Manifestas tapning et merkbart mer konstruktivt og dialogsøkende tilsnitt enn den hadde i sin opprinnelige utgave; blant annet er Cabaret Voltaire for anledningen konvertert til et laugshus, Cabaret der Künstler – Zunfthaus Voltaire, hvor kunstnere kan søke om opptak mot at de oppfører en performance i samarbeid med en ikke-kunstner.

Jankowski tar aktive grep for å åpne kunsten både mot andre yrkesgrupper og mot et større publikum. Tittelens Joint Ventures hentyder antagelig til en av Jankowskis sentrale kuratoriske manøvre, nemlig å sette de 34 kunstnerne som i år bidrar med nyproduksjoner til å utvikle sitt prosjekt i dialog med en profesjonell fra et annet fagfelt – omtalt som «verter».

Torbjørn Rødland og tannlege Danielle Heller Fontana. Foto: Manifesta 11.

Torbjørn Rødland og tannlege Danielle Heller Fontana. Foto: Manifesta 11.

Kun én av disse kunstnerne er fra Norden, norske Torbjørn Rødland, som har hospitert hos en tannlege. Kunstkritikk ba ham utdype prosjektet, hvordan det hadde forløpt, og hvordan han ser for seg at Jankowskis ambisjoner om å integrere biennalen i den større offentligheten vil fungere i praksis.

– Heller enn at jeg har vært veldig åpen for innspill og ideer fra verten er disse bildene min fotografiske bearbeiding av og reaksjon på behandlinger, utstyr, prosesser og biprodukt jeg fikk tilgang til gjennom tannlegen og hennes tekniker, sier Rødland.

Han forteller at et biennalevant kunstpublikum nok raskest vil få oversikt over prosjektet ved å besøke Löwenbräubygget i sommer, men at resultater fra hvert samarbeid også vises på vertens hjemmebane, i hans tilfelle i tre ulike rom i lokalene hennes i gamlebyen. Hver kollaborasjon følges av et lite dokumentarfilmteam, og resultatene vil om kvelden bli projisert på en flytekonstruksjon i innsjøen sentralt i byen. Denne konstruksjonen skal på dagtid fungere som badebrygge.

– Et vidt publikum vil lett kunne snuble over Manifesta-verk uten altså å klatre inn i de etablerte institusjonene. Ingen vet hvordan dette vil fungere. Tannlegen jeg har jobbet med fikk sterke og til dels negative reaksjoner på bildet mitt i venterommet morgenen rett etter at det var hengt – selv om jeg forsøkte å plassere eventuelt ubehagelige bilder i LUMA Westbau-rommet som åpner som en del av hovedutstillingen ellevte juni, sier Torbjørn Rødland til Kunstkritikk.

Torbjørn Rødland, Repolishing the Mirror, 2015-16

Torbjørn Rødland, Repolishing the Mirror, 2015-16

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!