Michael Elmgreen og Ingar Dragset

Istanbulbiennalen
Intervju Artikkel på Engelsk|26.04.16

Kuratering i kritiske tider

Installation view Tomorrow, The Victoria & Albert Museum London, 2013. Photo: Anders Sune Berg.

Installasjonsbilde fra Tomorrow, The Victoria & Albert Museum London, 2013.
Foto: Anders Sune Berg.

Den 13. april – samme dag som kunstnerduoen Michael Elmgreen og Ingar Dragset avduket den mye omtalte skulpturen Van Gogh’s Ear på Fifth Avenue i New York – offentliggjorde Istanbulbiennalen at duoen også skal kuratere den 15. Istanbulbiennalen, som åpner den 16. september 2017.

Dermed kommer Elmgreen og Dragset i et ekslusivt selskap med kuratorer som René Block, Rosa Martinez, Yuko Hasegawa, Dan Cameron, Charles Esche, Vasif Kortun, Hou Hanru, Adriano Pedrosa, Jens Hoffmann og Carolyn Christov-Bakargiev, som alle har vært blant de kunstneriske lederne de siste tyve årene.

Elmgreen og Dragset fikk, som mange andre nittitallskunstnere, erfaring med å arrangere og kuratere sine egne utstillinger tidlig i karrieren. Til forskjell fra mange av sine samtidige har de to også fått anledning til å kuratere i en større, institusjonell skala; Prosjektet The Collectors var en stor fellesutstilling i den danske og den nordiske paviljongen i 2009; A Space Called Public fant sted utendørs i München i 2013, og samme år iscenesatte de Tomorrow, på The Victoria and Albert Museum i London. Ikke minst har duoen de siste årene kuratert spektakulære utstillinger med sine egne arbeider, som midt-i-karriere-utstillingen Biography, som ble vist i to ulike versjoner på Astrup Fearnley Museet i Oslo og Statens Museum i København i 2014.

Elmgreen & Dragset. Portrait: Elmar Vestner.

Elmgreen & Dragset. Portrett: Elmar Vestner.

Istanbulbiennalen er en av Europas viktigste, og finner sted i det som i dag er et urolig hjørne av Europa. Kunstkritikk fikk anledning til å stille Michael Elmgreen og Ingar Dragset noen spørsmål per epost mens de to var på vei hjem til Berlin etter noen intense uker i New York under monteringen og åpningen av Van Gogh’s Ear.

Jonas Ekeberg: I 2003 kuraterte Jens Hoffmann prosjektet The Next Documenta Should Be Curated by an Artist. Det virket som en sprø idé, men nå, i 2016, kuraterer Christian Jankowski Manifesta, og neste år skal dere kuratere Instanbulbiennalen. Hva skjedde?

Michael Elmgreen og Ingar Dragset: Det er mange eksempler på at kunstnere har kuratert denne typen utstillinger i løpet av de siste ti-femten årene. Sharjah-, Singapore-, Berlin- og Kochi-Musiris-biennalene, og også Yokohama-triennalen, har alle på et tidspunkt vært kuratert av kunstnere. På den ene siden ser det ut til at de som organiserer slike events ser etter nye perspektiver og alternative tilnærmingsmåter til det å organisere utstillinger. På den andre siden er kunstnere mer villige nå enn før til å bevege seg utenfor tradisjonelle kunstnerroller. Kunstverdenen er i økende grad i stand til å romme flytende og komplekse identiteter og praksiser.

Elmgreen & Dragset, Istanbul Diaries, 2013. Tables, chairs, notebooks, writing tools, personal items. Photo: Istanbul Biennial. Copyright: the artists.

Elmgreen & Dragset, Istanbul Diaries, 2013. Bord, stoler, notatbøker, skriveredskaper, personlige eiendeler. Foto: Istanbul-biennialen.

Det å kuratere utstillinger ser ut til å utgjøre en stadig viktigere del av samarbeidet mellom dere to. Hvordan har denne delen av arbeidet deres utviklet seg?

Da vi begynte å arbeide med kunst i København på midten av 90-tallet, fantes det ikke mange samtidskunstgallerier som visste hva som foregikk i den internasjonale kunstverdenen, det var nesten ikke noe marked for yngre kunstnere, og liten interesse i institusjonene for uetablerte kunstnere. Det innebar at yngre kunstnere måtte organisere sine egne utstillinger. Dette kunne være i bittesmå alternative steder, eller det kunne til og med ta form av store kulturarrangementer som Update, hvor vi var blant 16 kunstnere som samarbeidet om en månedslang kunstfestival, hvor vi inviterte over hundre kunstnere til en gammel transformatorstasjon i sentrum av København. Det kunne også bare være en søndagsettermiddag med performancefestival i en lokal park, som ikke kostet annet enn en engangsgrill og et par kasser med øl.

Ettersom vi har bakgrunn i teater og performance, har det alltid føltes naturlig å samarbeide med andre, og kuratering er også en utvidelse av den pågående dialogen oss imellom. Til The Collectors i de nordiske og danske paviljongene under Venezia-biennalen i 2009, inviterte vi 23 andre kunstnere til å vise arbeider i en setting som vi iscenesatte. For tre år siden, da vi ble bedt om å lage et stort offentlig prosjekt i München, med mulighet til å bruke hele byen, bestemte vi oss for å invitere et dusin andre kunstnere til å gjøre temporære intervensjoner i det offentlige rommet, og til å bruke prosjektet som helhet, inkludert de offentlige forelesningene og debattprogrammet, som en anledning til å utforske status for vår forståelse av tanken om «fellesrom».

Elmgreen & Dragset, Van Gogh’s Ear, 2016. Steel, fiberglass, stainless steel and lights. Courtesy the artists and the K11 Art Foundation, Galerie Perrotin, Galleria Massimo De Carlo, and Victoria Miro Gallery. Photo: Jason Wyche, Courtesy Public Art Fund, NY .

Elmgreen & Dragset, Van Gogh’s Ear, 2016. Stål, fiberglass, rustfritt stål og lys. Courtesy: kunstnerne og K11 Art Foundation, Galerie Perrotin, Galleria Massimo De Carlo og Victoria Miro Gallery. Foto: Jason Wyche, Courtesy Public Art Fund, NY .

Er det mulig å si noe generelt om hvordan kunstneres kuratering skiller seg fra kuratorers kuratering?

Noen kuratorer – men ikke alle, selvfølgelig – har liten forståelse for selve den kunstneriske prosessen, der produksjon og realisering spiller en betydelig rolle. Kunstnere vil alltid forstå kunstnere bedre på dette området, rett og slett basert på egen erfaring.

I tillegg til The Collectors i Venezia i 2009 har dere blant annet kuratert Tomorrow på The Victoria and Albert Museum i London i 2013. I begge disse prosjektene benytter dere det som kanskje kunne kalles «narrativ kuratering», hvor dere presenterer kunstverkene innenfor en større narrativ kontekst. Har dere gjort noen erfaringer med disse prosjektene som kan være relevant i Istanbul?

Vi viderefører ikke nødvendigvis praksisen med «narrativ kuratering» – fint begrep, forresten! – i forbindelse med Istanbul-biennalen, så den erfaringen vil kanskje ikke være så viktig i denne sammenhengen. På The Victoria and Albert Museum inkluderte vi bare arbeider fra museets permanente samling, og ikke arbeider av levende kunstnere. I stedet kommuniserte vi med kuratorene og forskerne fra museets mange avdelinger, for eksempel fra fotografiavdelingen, arkitekturavdelingen, avdelingen for kinesisk porselen, og fikk veldig gode råd fra dem. Kanskje det er en ting vi har lært: Ikke vær redd for å be om hjelp.

The Collectors, 2009. Installation view of the Danish Pavilion at the 53rd Venice Biennial 2009. Photo: Anders Sune Berg.

The Collectors, 2009. Installsjonsbilde fra den danske paviljongen under den 53. Venezia-biennalen. Foto: Anders Sune Berg.

Hva slags forhold har dere personlig til byen Istanbul?

Vi har deltatt i tre biennaler der siden 2001, og vi har også vist arbeider i andre sammenhenger, den viktigste var kanskje 2. Istanbul Pedestrian Projects i det sentrale Karaköy-området i 2005 – et område som siden har blitt fullstendig transformert. Vi kjenner flere kunstnere og kuratorer fra Istanbul, som er en ekstremt sosial by, og vi har alltid følt oss veldig velkomne der. Oftere enn andre steder har vi blitt invitert hjem til folk, og endt opp med å drikke og snakke på folks patioer eller terasser til langt ut på morgenen.

Selv om Tyrkia er et av få islamske land hvor likekjønnede forhold ikke er kriminalisert, holdes homorettsaktivister konstant på tærne av regjerningen, som nylig foreslo å bygge separate fengsler for homofile fanger. Er det mulig å bruke Istanbul-biennalen til å arbeide med disse tingene?

Queer-problematikk har vært en integrert del av vår praksis helt fra begynnelsen av, noen ganger mer, andre ganger mindre åpenbart. Vi har alltid ment at rettigheter for homofile ikke kan betraktes adskilt fra andre sosiale spørsmål eller minoritetsspørsmål. De to forrige arbeidene vi selv viste i Istanbul hadde tydelige homoperspektiver som var umulige å overse. Det ene var den store fotoserien The Incidental Self, og det andre var en tidsbasert live-installasjon kalt Istanbul Diaries, hvor noen av de mannlige deltakerne identifiserte seg som homofile eller skeive, og skrev åpent om sine hverdagserfaringer.

The Collectors, 2009. Installation view of the Nordic Pavilion at the 53rd Venice Biennial 2009. Photo: Anders Sune Berg.

The Collectors, 2009. Installasjonsbilde fra den nordiske paviljongen under den 53. Venezia-biennalen. Foto: Anders Sune Berg.

Den politiske situasjonen i Europa, og særlig i det sørøstlige Europa, er ganske kritisk for øyeblikket. I pressemeldingen som ble utsendt av Istanbul-biennalen i april, foreslår dere en biennale basert på «kollektive anstrengelser og prosesser», for å møte det dere referer til som «dagens globale geopolitiske situasjon». Hvordan ser dere samarbeid mellom kunstnere som modell for politisk arbeid?

En kollektiv innsats kan vise at forskjeller kan overkommes og at sameksistens er mulig på en annen måte enn hva man kan få sagt med separate individuelle utsagn. Samarbeidsprosesser avhenger også av dialog, som i vid forstand kan være nyttig i medieringen av innholdet i det fullførte verket.

For å vende tilbake til Jens Hoffmanns prosjekt for tretten år siden: Deres bidrag til prosjektet var et forslag med tittelen Baby if You Give It to Me – I’ll Give It to You (I Know What You Want), hvor dere foreslo å la alle store kunstarrangementer skifte sted over en tiårsperiode. Dere foreslo blant annet at Documenta skulle flyttes til Venezia, og at Whitneybiennalen skulle arrangeres i Praha. Hvor ville dere flytte Istanbul-biennalen, om dere kunne?

Neukölln, bydelen i Berlin hvor vi har vårt studio, hadde selvfølgelig vært praktisk. Dessuten er store deler av nabolaget tyrkisk.

Henrik Olesen, Sexual Categories 1-5, 2013. Photo: Leonie Felle.

Henrik Olesen, Sexual Categories 1-5, 2013. Foto: Leonie Felle.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!