Ane Hjort Guttu, Søren Thilo Funder

Sydney-biennalen, Sydney
Nyhet 28.02.14

Biennalekunstnere mot australsk asylpolitikk

Libia Castro & Ólafur Ólafsson, {ITALIC}Your Country Doesn't Exist{ENDITALIC}, 2011, videostill.

Libia Castro & Ólafur Ólafsson, Your Country Doesn’t Exist, 2011, videostill.

Denne uken sendte kunstnerne Libia Castro, Ólafur Ólafsson, Charlie Sofo, Gabrielle de Vietri og Ahmet Öğüt ut en erklæring om at de trekker seg fra den 19. Sydneybiennalen, som åpner 21. mars.

De fem er også blant over 40 kunstnere som står bak et åpent brev til biennaleledelsen. Brevet er hittil signert av blant andre Martin Boyce, Eva Rotschild, Rosa Barba, Yael Bartana, Emily Wardill, Emily Roysdon og de nordiske kunstnerne Meriç Algün Ringborg, Søren Thilo Funder, Henna-Riikka Halonen, Bodil Furu, Annette Stav Johanssen, Synnøve G. Wetten, Tori Wrånes, Siri Hermansen og Ane Hjort Guttu. Her ber kunstnerne om at biennalen avbryter sponsoravtalen med Transfield: «Vi oppfordrer dere til å stille dere sammen med oss for å sende et budskap til Transfield, den australske regjeringen og offentligheten om at vi ikke vil akseptere forvaringen av asylsøkere, fordi det er etisk uforsvarlig og et brudd på menneskerettigheter – og at vi, som et nettverk av kunstnere, kunstarbeidere og en ledende kulturinstitusjon, ikke vil bli assosiert med disse praksisene.»

Transfield Services har nylig inngått kontrakter om å levere «velferdstjenester», matservering, sikkerhetstjenester og vedlikehold til flere av Australias lukkede mottak for immigranter, på øyene Manus og Nauru i Stillehavet. De humanitære forholdene på Manus og Nauru og mangel på rettssikkerhet og juridisk bistand har vært sterkt kritisert i rapporter fra FNs høykommisær for flyktninger, og i følge Amnesty International holder de australske myndighetene flyktninger i disse forvaringsanstaltene under tøffe og nedverdigende forhold, for å presse dem til å returnere til de landene de flyktet fra. På Manus Island ble den 23 år gamle iraneren Reza Berati drept og minst 62 andre asylsøkere skadet under opptøyer 16. og 17. februar i år. Det er ikke kjent hva som utløste volden, men i følge Amnesty hevder flere vitner at private sikkerhetsstyrker angrep asylsøkerne med våpen som køller og macheter. Disse voldshandlingene og drapet på Berati har vakt sterke reaksjoner i Australia, blant annet ble det forrige helg arrangert lysmarkeringer med tusenvis av deltakere.

Reza Berati.

Reza Berati.

De fem som har gått til det skrittet å trekke seg fra biennalen nevner i sin begrunnelse spesielt Reza Beratis død 17. februar, men mer generelt formulerer de et ønske om å handle i solidaritet med alle som arbeider for bedre forhold for asylsøkere, i det de karakteriserer som «en akutt politisk situasjon med en regjering som daglig trapper opp sin krigføring mot verdens mest sårbare mennesker». 

De skriver videre at de forsøkte å finne måter å yte motstand mot australsk flyktningpolitikk på som deltakere på biennalen, men at de har kommet frem til at det mest konstruktive for dem er å trekke seg, og at de heller vil bruke kreftene på diverse former for aksjoner: diskusjoner, workshops, publikasjoner, utstillinger og arbeider som vil fortsette med å holde debatten om behandlingen av flyktninger levende i offentligheten. «Vi ser vår deltakelse på biennalen som en aktiv lenke i en forbindelseskjede som leder til brudd på menneskerettigheter. For oss er dette umulig å benekte og umulig å forsvare,» heter det i erklæringen fra Libia Castro, Ólafur Ólafsson, Charlie Sofo, Gabrielle de Vietri og Ahmet Öğüt.

Hvor merkbar de fem kunstnernes boikott vil bli, avhenger nok til en viss grad av hvordan Sydneybiennalens ledelse behandler saken. I sin erklæring ber kunstnerne om at deres fravær i utstillingen gjøres synlig. De ber om at det blir registrert på nettsiden at de har trukket seg, og at man merker de fysiske stedene hvor deres arbeider skulle vært vist.

– Den australske flyktning- og asylsøkerpolitikken er inhuman, og Transfield bidrar til den. Etter min mening svekker det biennalens omdømme at den har gjort seg avhengig av en slik aktør. Om de ikke klarer å gjennomføre en biennale uten sin «founding sponsor», slik de selv påstår, kan man diskutere om den bør avvikles, sier Ane Hjort Guttu, en av de mange norske deltakerne på årets biennale, til Kunstkritikk. Men hun har begrenset tro på boikott som virkemiddel.

Ane Hjort Guttu, {ITALIC}Frihet forutsetter at noen er fri{ENDITALIC}, 2011, videostill.

Ane Hjort Guttu, Frihet forutsetter at noen er fri, 2011, videostill.

– Hvis kunstnerne hadde mulighet til å organisere seg slik at alle, eller for eksempel halvparten, boikottet, mener jeg det ville vært et viktig signal. Nå er det veldig vanskelig for oss å sitte på mail i de travle livene våre, i ulike tidssoner og to uker før biennalen, og bli enige om en felles strategi. Dermed er det heller ikke mulig å få til en slagkraftig boikott. Jeg tror også mange opplever at det er problematisk at en boikott først og fremst rammer kunstneren selv, og at det er et stort offer å gjøre når man ikke vet noe om hva slags effekt det har. Jeg tenker derfor nå at vi bør finne andre måter å artikulere motstand på. Flere ulike strategier er foreslått – for eksempel et statement som plasseres i tilknytning til verk, eller åpent møte i forbindelse med åpningen av biennalen, sier Hjort Guttu.

Danske Søren Thilo Funder sier at den skrekkelige virkeligheten til individene i de australske leirene har gått inn på ham, og at han er forferdet over den volden som har funnet sted der i det siste. Heller ikke Funder anser det som aktuelt å trekke seg fra biennalen nå, men han forteller at han vil be biennalebesetningen om å inkludere et statement ved siden av arbeidene han skal vise, og at han også vil innlede den programfestede presentasjonen sin med å lese det høyt. 

Funder understreker at han respekterer og støtter alle kunstnernes avgjørelser – enten det er å trekke seg eller å delta. Sin egen beslutning om fortsatt deltakelse begrunner han slik: 

– Det er delvis på grunn av alt arbeidet jeg har lagt ned i det, og respekten for arbeidet til biennalens kurator Juliana Engberg og den øvrige biennalebesetningen, også for hvordan de har håndtert denne situasjonen og støtten de har vist kunstnerne. Og delvis fordi jeg har tro på at denne situasjonen har gitt en mulighet til å handle, reagere og engasjere seg kritisk innenfor kunstrommet. Jeg tror på kunsten – på en eller annen merkelig måte – og på dens muligheter til å engasjere seg og eksistere innenfor svært paradoksale situasjoner, sier Funder. 

Søren Thilo Funder, {ITALIC}Red Tape (Don't go into Tarlabasi){ENDITALIC}, 2010, videostill.

Søren Thilo Funder, Red Tape (Don’t go into Tarlabasi), 2010, videostill.

  1. Innlegg fra thierry geoffroy /colonel

    ARE BIENNALES DANGEROUS ? :
    http://www.emergencyrooms.org/biennalist.html

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!