Nyhet 08.06.18

– Jeg har drømt meg nordover

Sabrina van der Ley går fra Nasjonalmuseet til Sør-Troms Museum i Harstad.

Stiftelsen Sør-Troms Museum kunngjorde onsdag at de har ansatt Sabrina van der Ley som ny direktør. Van der Ley forlot stillingen som direktør for avdeling for samtidskunst på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i forrige uke.

Nyheten kommer kort tid etter at Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo har lansert en ny organisasjonsstruktur. To nye tverrfaglige avdelinger for «Samling» og «Formidling og publikum» skal opprettes, og de tidligere fagavdelingene for eldre og moderne kunst, samtidskunst, arkitektur og design blir underlagt den nye samlingsavdelingen. Dermed er stillingene som fagavdelingsdirektører overflødige, og ifølge Morgenbladet forlot også tidligere avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst, Nils Ohlsen, Nasjonalmuseet forrige uke. Direktør for arkitekturavdelingen Nina Berre går av første juli.

Van der Ley er utdannet kunst- og litteraturhistoriker ved Universitetet i Köln, og kom til Nasjonalmuseet i 2011 fra stillingen som sjefskurator ved Hamburger Kunsthalle. Hun har lang erfaring fra samtidskunstfeltet. I Norge har hun hatt flere verv ved siden av stillingen ved Nasjonalmuseet, blant annet som medlem av faglig råd i Lofoten International Art Festival (LIAF)

Sør-Troms Museum holder til i Harstad, men driver museer i alle de syv kommunene i Sør-Troms. Museet forvalter store kulturhistoriske samlinger, blant annet 45.000 kunst- og kulturhistoriske gjenstander og 48 historiske bygninger. Van der Ley starter i sin nye jobb i september.

Du har jobbet med samtidskunst i en årrekke. Hvordan blir det å gå over til et kulturhistorisk museum?

– Det blir kjempefint, jeg har alltid likt å jobbe og tenke på tvers av fagfelt, mellom kunst og musikk, kunst og arkitektur, kunst og litteratur, kunst og kulturhistorie og så videre. Så Sør-Troms Museum er et perfekt sted å komme til, et så mangfoldig museum inviterer til eventyrlige oppdagelsesreiser. Dessuten har Sør-Troms Museum en samling av Outsider Art eller Art Brut, så dermed kommer jeg til å holde kontakten med kunstverden. Kanskje kan vi også gjøre prosjekter med samtidskunstnere i framtiden, det er jo mange som er interessert i å grave og finne gull i kulturhistorien.

Er omorganiseringen av Nasjonalmuseet en medvirkende årsak til at du har søkt deg til et annet museum?

– Nei, det er ikke det. Da jeg søkte direktørstillingen ved Sør-Troms Museum var prosessen på Nasjonalmuseet fortsatt i gang. Som mange av mine kolleger kjenner til har jeg lenge drømt meg nordover. Jeg har jo vært engasjert i LIAFs kunstneriske råd siden 2012, noe som har gitt meg kontinuerlige smakebiter av Nord-Norge. Så da stillingen ved Sør-Troms Museum ble utlyst grep jeg sjansen, og jeg er veldig glad for at styret valgte meg som direktør. Det blir en veldig givende og inspirerende oppgave – på et drømmested.

Fra åpningen av utstillingen I Wish This Was a Song på Museet for samtidskunst i 2012, kuratert av Sabrina van der Ley og Stina Högkvist. Foto: Børre Høstland/ Nasjonalmuseet.

Det har tidvis vært et urolig arbeidsmiljø på Nasjonalmuseet, i tillegg har mye av tiden de siste årene gått med på planlegging av flytting og organisering av det nye museet. Har det vært en utfordrende jobb?

– Det har vært en spennende, engasjerende og til tider krevende jobb, men vi har fått jobbe med fantastiske oppgaver og utstillinger.
 
Hvordan ser du på samtidskunstens fremtid på Nasjonalmuseet uten en egen fagavdeling?

– Jeg håper virkelig at mine kolleger fortsatt vil ha mulighet til å holde like tett kontakt med kunstscenen og med kunstnere. Der er mange kloke hoder på Nasjonalmuseet, så det skal nok gå bra.

Hvis du ser tilbake på de siste syv årene, hva mener du selv at du har utrettet ved museet? Hva er du mest stolt av?

– Det er vanskelig å skryte av seg selv, så dette gjelder like mye mine kolleger. Jeg er veldig glad for at vi uttrykkelig har fått forsterket fokus på å erverve verk av kvinnelige kunstnere og dermed har rettet opp balansen i samlingen, slik at den representerer kunstscenen som den virkelig er, med masse gode kvinner og menn.

– Jeg er også veldig glad for de «gjenoppdagelsene» vi fikk til gjennom utstillingene med Kjartan Slettemark, Sidsel Paaske og med konseptkunstutstillingen Stille revolt, på samme måte som jeg er fornøyd med presentasjonene av yngre kunstnere som Toril Johannessen og Ida Ekblad. Av egne utstillinger er jeg mest stolt over I Wish This Was a Song som jeg kuraterte sammen med Stina Högkvist i 2012. Da var vi gale nok til å bruke hele huset til en utstilling som omfattet mange konserter, performancer og andre ting som fikk publikum til å danse i museet. Det var supergøy for oss som kuratorer. Og så fikk vi et høydepunkt med den utrolige fine Tori Wrånes-utstillingen før vi stengte Museet for samtidskunst.

Tori Wrånes, Possibilities. Installasjonsbilde fra utstillingen Hot Pocket på Museet for samtidskunst i 2017. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!