Office of Contemporary Art Norway truet med innskrenkninger
Det nye statsbudsjettet innebærer en realnedgang i midlene for OCA. Dermed er den internasjonale satsningen på norsk kunst i fare. En av grunnene kan ligge i den siste kulturmeldingen, skriver Siri Siger i denne kommentaren. Når de instrumentelle begrunnelsene for statens satsning på kunst så og si forsvant i kulturmeldingen, forstår ikke Staten lenger hvorfor den skal støtte kunsten.
For snart 3 år siden åpnet det et nytt kontor i Oslo; Office of Contemporary Art Norway, eller OCA på folkemunne. Kontoret, som ble etablert som en stiftelse, skulle fungere på en armlengdes avstand til Kulturdepartementet og UD, for å samkjøre import og eksport av bildende samtidskunst, og å skape et nettverk og samarbeid innenfor miljøet på et internasjonalt plan. Prøveprosjektet kan man si var Norges måte å signalisere overfor omverden at vi ikke bare er en kald liten oljenasjon som liker å tenke store tanker om oss selv, men at vi også har noen kulturelle verdier å bidra med. Uta Meta Bauer, en internasjonalt høyt profilert kurator, ble fisket inn som direktør for kontoret. Dette skulle skape interesse for Norge som en seriøs aktør innenfor kunst og kultur. Verdens øyne skulle vendes mot det lille landet i nord. Og OCA har store planer og visjoner. De arbeider for å fremme en norsk deltakelse i en internasjonal kunstverden, ved å skape synergieffekter gjennom nettverksbygging og å fremme norske kunstnere på internasjonalt prestisjetunge kunstarenaer. De står for støtteordninger, formidling og profilering, og er i ferd med å «vinne den nødvendige tillit som en slik institusjon må ha», som direktøren selv uttalte det i en pressemelding. Men nå er det nå sånn en gang, at for å gjennomføre visjonene på en god måte, kreves en viss økonomisk langsiktighet. I løpet av det inneværende året skal prøvetiden avvikles, og det foreslåes i statsbudsjettet at stiftelsen etableres som en permanent virksomhet. Men, slik det fremkom i en pressemelding fra OCA sist uke, vil det samlede forslag til tilskudd over kulturdepartementet og utenriksdepartementets budsjetter innebære en realnedgang i disponible midler for stiftelsen. Dette vil bety at visjoner, planer og til og med norsk deltakelse på viktige internasjonale arrangementer som Veneziabiennalen må kuttes ned, eller utgå. Dermed settes Norge i et useriøst lys for omverdenen, Det vitner om en vinglete politikk, manglende handlingsevne og lite langsiktighet. Det kan dermed bli desto vanskeligere å bli tatt på alvor senere. OCA har også i forbindelse med prøvetidens utløp vært igjennom en evaluering som ble offentliggjort for noen få uker siden. Denne evalueringen konkluderte (ikke helt uventet) med at «…gjennom sine ulike programmer har de bidratt til en ny giv i det internasjonale samarbeidet. Det er hevet over tvil at OCA og deres internasjonale profil og stab bringer nye ideer og praksiser inn i det norske miljøet som vil ha positive ringvirkninger i årene som kommer». Det er disse ringvirkningene som ikke må oversees av politikere. Ved et redusert tilskudd torpederes slike ringvirkninger.
Det er forståelig at det kan være vanskelig i en diskusjon om statsbudsjettet å godta at kunst og kultur skal støttes kun for kunst og kulturens skyld. Politikken har tidligere tydelig støttet seg på ulike instrumentelle verdier, som for eksempel en tro på kultur som døråpner for blant annet å fremme ulike næringsavtaler, eller «kultur er ikke dårlig fredsarbeid», som Wollebæk så fint sa det en gang. Slike instrumentelle verdier har lenge vært med og styrket de økonomiske bidragene til kulturlivet. Det er forståelig at støtten må begrunnes i noe, noe som gjerne gir ringvirkninger også ut over kunstens verden. Jeg tror den siste kulturmeldingen var for opptatt av å viske ut det instrumentelle. Det er klart det er vesentlig å tone dette ned, men det er nok ikke særlig klokt å fjerne det helt. Dette er kanskje en av grunnene til at man ikke finner grunner nok til å bevilge nok støtte gjennom statsbudsjettet. Det man heller burde gjort var å skyve de instrumentelle verdiene bakover slik at de spiller en birolle fremfor hovedrollen. Kulturen overlever ikke uten en viss grad av instrumentelle baktanker. Det kan godt være at flere gjerne vil halshugge meg ved et slikt utsagn, men tildeling av statlige økonomiske midler er nærmest nødt til å begrunnes utenfor kunstens egen sfære. Dog ikke nødvendigvis øverst på listen, men som en desto mer politisk interessant bieffekt. Dette må dagens politikere ikke glemme. La oss kalle en spade for en spade, og ikke unngå de egentlige faktorer og begrunnelser som spiller inn. Det er også dette UD tok tak i da OCA ble etablert. De endret strategi fra kulturpresentasjon til kultursamarbeid. De forstod at nettverksbygging og internasjonal deltakelse der det skjer gir en større effekt på sikt enn å bombardere ett og ett land med alt fra kunst til norsk laks og statsbesøk. en annen effekt av dette kan være at det har åpnet en mulighet for at kunstnerne og diplomatiet kan kommunisere og forstå hverandres arbeid bedre, nettopp gjennom OCA, som nå er plassert midt i skuddlinjen. OCA er blitt gitt en slags meglerrolle. En økt forståelse gir et bedre grunnlag for samarbeid og innvirker positivt på sluttresultatet som både stat og kunstner kan si seg fornøyd med. Denne effekten burde også være innlysende for norske politikere.
Om tilskuddene blir kuttet istedenfor økt, blir det som om både kunstmiljøet i Norge og også de statlige instanser skyter seg selv litt i foten. Ved å påføre OCA en økonomisk realnedgang i en viktig oppbyggingsfase vil virke useriøst og lite proft på en omverden, nettopp fordi man må avslutte halvferdige prosjekter og trekke tilbake gitte løfter. OCA sitt styre har allerede vurdert sparetiltak, og sier følgende: «Norges medvirkning under Venezia-biennalen 2005, der kunstneren allerede er valgt, vil trolig måtte avlyses. Likeså den foreslåtte Munch-prisen, som skulle vært utdelt første gang i 2005. Det internasjonale atelierprogrammet, der kunstnerne inntil nylig har vært tvunget til a bo (ulovlig) i atelierene, vil måtte reduseres, og det må også det internasjonale gjesteprogrammet, som gir hovedgrunnlaget for kunnskapen om norsk samtidskunst ute i verden.» Det er jo opplagt at dette virker helt mot sin hensikt. Evalueringen som er lagt frem påpeker nettopp dette, og foreslår det motsatte. OCA er nærmest nødt til å få økte budsjetter, for å nå de målene som nettopp lå til grunn da KKD og UD sammen med norske politikere opprettet OCA. Dette krever også mer enn en liten stab med deltidsansatte, slik det ser ut i dag. Det har blitt foretatt en radikal omstrukturering av hele kunstfeltet på departementsplan. Dette må både departementet og politikere være villige til å ta konsekvensen av. Kulturmiljøet i Norge og også landets utenlandske forbindelser må ha noe å forholde seg til. Etter opprettelsen av OCA har KKD og UD fulgt opp med tilsvarende omstruktureringer også i arbeidet med andre kunstuttrykk enn billedkunst, som teater og dans, film, musikk og litteratur. Dette gir jo et signal om at slike kompetansedrevne kontor fungerer, og at Norge utad er en moderne og up-to-date nasjon med kulturell dannelse, overskudd og med tro på seg selv i en internasjonal verden. Ved ikke å ta de økonomiske konsekvensene dette medfører, kan Norge settes flere lysår tilbake i tid internasjonalt, gjennom å signalisere at man ikke holder ord, er lite gjennomtenkte og forsøker å fremstå som noe man ikke egentlig er. Og for å sette dette enda mer på spissen – kan det være at dette ikke bare gir negative ringvirkninger innenfor et internasjonalt kunstmiljø(!) Vi må etter hvert lære å tenke lenger enn to skritt frem.
Man kan jo stille seg spørsmålet om hva kulturdepartementet skal drive med i det øyeblikket “alt” har fått en fast plass på statsbudsjettet og hvor alle mottagere er “fristillt” fra enhver politisk vurdering.
Da kan man vel legge ned hele departementet og la kulturrådet overta hele sulamitten. Jeg er en tilhenger av å gi frihet til de forskjellige institusjonene som har faglig integritet (feks OCA) men OCA bør også inngå en dialog med departementet om hvordan midler benyttes.
Hvordan dette fungerer eller ikke fungerer ble forøvrig godt beskrevet av Øien her.
Med OCA ble de rent faglige oppgaver som lå under Kulturdepartementet og UD samlet i et fagkompetent miljø som er fokusert på kulturens egenverdi. Men som Siger nevner, må all statlig politikk, også støtte til kulturutveksling, være instrumentelt begrunnet. Staten kan ikke støtte fordi den har en ”verdi i seg selv”. Paradokset løses ved at Kulturdepartementet hevder at dess mer kunsten får styre ”seg selv”, dess mer instrumentell vil den være i forhold til et ”annleisperspektiv” som samfunnet trenger. Kunsten står for en kreativ overskridelse som i den siste kunstnermeldingen betegnes som grunnforskning i den ”menneskelege verdisfæren”. En slik begrunnelse har bl.a. den fordelen at den ikke kan avkreftes på empirisk grunnlag og har bred tilslutning i kulturlivet selv. På den annen side er den også vanskelig å bekrefte, og kan bestrides av andre.
Når UD er med på å betale for ”grunnforskning” er jo dette positivt. Støtten fra UD til OCA er likevel fundamentalt knyttet til departementets grunnleggende ansvar for Norges-profileringen: det nye er jo at det internasjonalt i de senere år er blitt viktig å fremstå med en profil som en moderne kulturnasjon. UD har for øvrig beholdt det praktiske og økonomiske ansvar selv når kultur skal brukes til å styrke Norges-profilering og Norges-omdømme på mer tradisjonelle måter. UD vil fortsette å bruke kulturen instrumentelt i større og bredere arrangementer, med utstillinger knyttet til statsbesøk, presentasjon av våre mest kjente kunstnere osv.
I ideell verden med ubegrensede ressurser kan ”grunnforskning” og Norges-profilering leve side om side uten problem. Men hvis ressursene er knappe kan det lett oppstå gnisninger: UD vil trenge faglig bistand til sine profileringsarrangementer. Hvis OCA stiller opp så kan vel UD være godt fornøyd, mens OCA kan føle at slikt arbeid går på bekostning av ressurser til egne prioriteringer eller gå på tvers av egne strategier (for eksempel ønsket om å bidra til en kritisk diskurs). Hvis OCA sier de ikke kan stille opp på de premisser UD legger, vil UD måtte bruke egen kompetanse eller annen ekspertise og prioritere dette på sitt budsjett framfor å satse på OCA.
Den siste AP-regjeringen foreslo i en utenrikskulturell handlingsplan fra 2001 i tillegg til de spesialiserte fagorganene å opprette et eget tverrfaglig senter for utenrikskulturell virksomhet i UD bl.a. for å unngå slike kollisjoner: ” Vi vil således få en todeling av internasjonale kulturarbeidet, slik som i de andre nordiske landene. Kompetansesenteret vil håndtere kultur- og informasjonsprosjekter som berører bredere utenrikskulturelle målsettinger. De spesialiserte fagorganene, som det omtalte billedkunstsenter, vil på sin side ivareta enkeltkunstnernes behov for faglig kompetanse- og nettverksbygging.” Det kompetansesenteret det her snakkes om har (foreløpig iallfall) ikke blitt noe av.
Forstår jeg evalueringsrapporten riktig, er det i utgangspunktet en del frustrasjoner i OCA over at de blir pålagt for mange forvaltningsoppgaver.
OCA har i dag omtrent like mange ansatte som liknende kontorer har i de andre nordiske land (IASPIS i Sverige, Frame i Finland, Kunststyrelsen i Danmark), og kan neppe forvente særlig flere stillinger, men bør kunne få vesentlig større ressurser til aktiviteter (som noen av de andre kontorene har).
Som det understrekes i evalueringsrapporten, så krever situasjonen pr. i dag en ganske fin balansering og aktiv grensesetting fra OCAs side for å finne den rette balansen mellom målsettinger og departementer. Når tilsvarende organ i andre land er lagt klarere under Kulturdepartementet er det kanskje for å unngå denne type balansegang, men noen endret ansvarsfordeling (eller fristilling) står jo ikke på den norske kulturpolitiske dagsorden pr. i dag.
å er spørsmålet om bevilgninger til OCA (dessverre) ikke partipolitisk, her er det mer snakk om få til mer penger til et formål alle er enig om (jfr. budsjettinnstillingen fra kulturkomiteen).
-Selvfølgelig er det partipolitikk, jeg tror ikke “alle” er så enige i dette som de later som. Den dagen OCA settes opp mot et eller annet “bygdetiltak” i en regjering hvor SP er med -så faller OCA, så enkelt er det
Det står i alle lærebøker om lobbying (politisk påvirkning) at det er lettere å få partier i opposisjon til å love noe enn partier i posisjon.
-Det må være en dårlig lærebok. Da skulle man i alle tilfeller ha lobbet FRp -det er de som er samarbeidspartner over årets statsbudsjett og det var vel tydelig ganske lenge at det kom til å bli netopp slik i år.
Ingen er vel lenger så naive at de tror at opposisjonen innfrir alle løfter straks de kommer i posisjon da får jo også de stakkars politikerne ansvar for å holde budsjettrammene.
-Selvfølgelig og AP SV SP har lovet mer enn de noensinne vil klare å betale, hvem kommer til å svi? (jeg vedder: Bl.a. kulturbudsjettet)
I Sem-erklæringen lovet den nåværende regjering for eksempel, på forslag fra Venstre(?), å se på muligheten for skattefradrag for kunstinnkjøp, men det har vi ikke sett så mye til ennå – selv om dette er et tiltak som koster lite å gjennomføre (og som allerede er gjennomført i Danmark).
-Du kan ta bort spørsmålstegnet. Venstre er det eneste partiet som har fremmet dette i regjering og storting og Venstre har ikke flertall for dette i Stortinget -dermed blir det ikke gjennomført i inneværende periode. Opposisjonen kaller gjerne slike tiltak “skattelette til de som har mest fra før”
Et par stemmer til Venstre i 05 hadde selvfølgelig gavnet saken…
ha en fin dag
Ståle Sørensen
Man kan jo godt diskutere hva jeg mente med at UD står for brorparten av midlene til OCA. Men nå er det faktisk slik at midlene til selve driften av OCA samt atlierprogrammene mm i Norge er KKD sitt anliggende, mens UD hovedsaklig står for formidling /støtten/utvekslig til prosjekter i både Norden og resten av verden. (UD har nylig tatt over ansvar for prosjekter i Norden fra KKD). Men dette blir litt flisespikkeri, synes jeg. Jeg synes også det er synd om man skal dømme UD helt nedenom og hjem. De har gått inn for en god del kompromisser de siste årene, for å få til et samarbeid på tvers av departementene, noe som i seg selv er historisk, men jeg tror også man vil oppnå en større totalstøtte med 2 departementer involvert. Når det kommer til lobbying, er jeg helt enig med Øien. Jeg tror man helt klart kan oppnå mer med en positiv holdning og entusiasme (selv om det ikke alltid er så lett) for å få folk(politikere/departement) til i det hele tatt å høre etter, slik at man senere kan tilføye et “MEN…” Et hvert menneske lukker etterhvert ørene når klaging er det eneste de hører.
Nå er spørsmålet om bevilgninger til OCA (dessverre) ikke partipolitisk, her er det mer snakk om få til mer penger til et formål alle er enig om (jfr. budsjettinnstillingen fra kulturkomiteen). Det står i alle lærebøker om lobbying (politisk påvirkning) at det er lettere å få partier i opposisjon til å love noe enn partier i posisjon. Ingen er vel lenger så naive at de tror at opposisjonen innfrir alle løfter straks de kommer i posisjon da får jo også de stakkars politikerne ansvar for å holde budsjettrammene. I Sem-erklæringen lovet den nåværende regjering for eksempel, på forslag fra Venstre(?), å se på muligheten for skattefradrag for kunstinnkjøp, men det har vi ikke sett så mye til ennå – selv om dette er et tiltak som koster lite å gjennomføre (og som allerede er gjennomført i Danmark).
Men løfter er uansett bedre enn ingenting og dess mer konkrete løftene er dess mer koster det politikerne å løpe fra dem når partiene kommer i posisjon. Når AP, SV og Sp har foreslått et par hundre millioner kroner mer på kulturbudsjettet for 2005 og har konkretisert hver eneste krone, er disse forslagene ganske forpliktende i forhold til det tilleggsbudsjettet for 2006 disse partiene som medlemmer av en ny regjering selv skal legge fram etter valgseieren i september 2005. De tiltak som ikke står nevnt på det ganske detaljerte budsjettforslaget for 2005, vil lett havne bak i køen i budsjettet for 2006. Derfor er det litt trist at OCA ikke er spesifisert. Men det ville jo være en liten trøst dersom Venstre fikk lagt inn internasjonal kunstutveksling som et prioritert punkt i en Sem-erklæring II så får vi se om det går bedre denne gang?
Jeg er enig og jeg ser frem til en økning fremover. Tror årets nedtur skyldes mer OCA selv enn departementet.
Du sier videre:
“At OCA overhodet ikke er tilgodesett med noen økning i opposisjonens (Ap, Sp og SVs) omforente og ganske rause budsjettpåplusninger er helt uforståelig (hvor har lobbyistene vært)?”
Det er mulig du lever i en annen politisk virkelighet enn meg, men jeg er slettes ikke overrasket over dette. De som tror på opposisjonens løfter om et kulturløft hvis SV SP og Ap overtar kommer til å bli særdeles skuffet.
AP har lovet en økning på kulturbudsjettet til 1% av BNP. De gjorde et tilsvarende tallgrep med miljøbudsjettet i et Stortingsvalg for noen år siden, dette endte med at de tok saker fra mange andre departementer og la det under miljøverndepartementet -vips en solid økning.
Jeg er redd Senterpartiet og Arbeiderpartiet er mer oppatt av kulturarbeidere som velgere enn spennende kultursatsinger som faktisk gavner kulturen. SV har jo mer penger å dele ut til alle gode formål enn alle andre. Vi vet jo hvor mye hold det er i dette den dagen de selv skal styre budsjettene.
Kristin halvorsen som finansminister er som å sette Julius til å passe å passe popcornkiosken i Kristiansand dyrepark.
Du sier “hvor er lobbyistene?”
I all verden trenger man lobbyister for dette? Har ikke partiene politikere? At AP SV og SP roper på lobbyister vitner om at de har ekstremt lite peil på kultur.
Velg da heller et parti som faktisk har litt peil!
Ståle sørensen
Nå er det (dessverre) erfaringsmessig slik at en bevilgning har det med å legge seg på et visst nivå i løpet av de første to, tre årene og derfra kan bli et hardt arbeid med å få hevet bevilgningen opp på helt nye nivåer uten langsiktig arbeid.
At komitéflertallet i Stortingets kulturkomité i behandlingen av budsjettet for 2005 sier at bevilgningen til OCA ”på sikt (bør) bli trappet opp” er et positivt tegn, men helt uforpliktende. At det bare var SV som foreslo en økning og da på beskjedne 0,5 mill. kroner er svakt. At OCA overhodet ikke er tilgodesett med noen økning i opposisjonens (Ap, Sp og SVs) omforente og ganske rause budsjettpåplusninger er helt uforståelig (hvor har lobbyistene vært)?
Jeg tror fortsatt på at god grunnleggende argumentasjon hjelper, men på dette planet er det kanskje vanskelig å komme videre enn det som er presentert i den siste kulturmeldingen og i budsjettproposisjonene (både for KKD og UD)? OCA prøvde selv å krisemaksimere og true med nedleggelse av deler av virksomheten det var et synlig signal, men tydeligvis lite populært i departementet. En annen mer populær vei å gå er å gjøre som Norla (litteraturens OCA) har vært flinke til, å skryte av egen virksomhet.
Siger skriver at UD bevilger brorparten av midlene til OCA, men det kan vel ikke være riktig det er jo Kulturdepartementet!? En spesiell ”hindring” for å komme videre kan ligge i det delte ansvaret for kulturutveksling mellom KKD og UD, hvem skal betale for videre vekst? Det er vel grunn til å frykte at utskillelsen i OCA gjør at den institusjonelle og administrative tilknytningen til disse oppgavene svekkes i UD. De som kjemper for større bevilgninger til OCA i UD vil nok slite i motvind hvis UDs eneste tiltenkte funksjon er å bevilge penger.
Det er vel ikke aktuell politikk på lenge, men alt i alt ville det antakelig være like godt å kutte båndene til UD hvis dette departement ikke yter mer? Et delt ansvar mellom to departementer virker jo fort bremsende hvis den ene part holder igjen. I fall er det bedre med en tydeligere ansvarsplassering hos Kulturdepartementet, med en rendyrket kulturpolitisk begrunnelse. Så vidt jeg vet er IASPIS i Sverige som vel er en modell for OCA – finansiert gjennom Konstnärsnämnden (tilsvarende Statens kunstnerstipend), som ligger under Kulturdepartementet.
Jeg er en stor tilhenger av den store tanken om institusjonen OCA. Jeg er allikevel kritisk til deler av institusjonens profil og arbeid -blant annet med hvordan man kommuniserer med andre miljøer. Jeg synes det blir for enkelt å kun rette skytset mot KKD, muligens må en del av skytset også rettes mot institusjonen selv.
Fakta er at fjorårets kulturbudsjett (03) var en formidabel satsing på Internasjonal kulturutveksling ved at både Momentum, OCA med flere var inne med tildels svært høye bevillinger.
Årets kulturbudsjett var også under ett svært gledelig med en økning på hele 7,5%. Allikevel må vi desverre se at satsingen i 2004 nok er mye traustere enn det regjeringen før har levert. grunnen til dette er blant annet avsetting av en del til nødvendig kulturell infrastruktur som har blitt nedprioritert tidligere år.
Jeg mener OCA for det første overreagerer situasjonen og er overbevist om at de kommer sterkt tilbake på budsjettet dersom Regjeringen fortsetter også etter 05.
Jeg vil allikevel anta at årets nedprioritering av OCA bør ses i sammenheng med den evalueringen som har blitt gjort av institusjonen samt satsingen på Unionsoppløsningsjubileet i 2005 hvor internasjonal kulturutveksling også vil være en av de store budsjettpostene. i tillegg er det lovet 100 millioner til Stavangers kulturbysatsing som også dreier seg om internasjonal kulturutveksling.
jeg sier ikke at det har vært riktig å prioritere ned OCA, men mener altså at dette må ses i en større sammenheng.
Ståle Sørensen Billedkunstner
Takk for konstruktiv kommentar, Øien. Jeg tror nok allikevel ikke at Berkaak og jeg prater forbi hverandre når det gjelder de instrumentelle målsetninger. Det jeg mener er viktig, er nettopp at OCA fremmer kunsten som viktig i seg selv, at de “løfter arbeidet ut av den utenrikspolitiske instrumentalismen”, men at de samtidig er nødt for å samarbeide tett med UD som står for brorparten av midlene, en instans som faktisk befinner seg utenfor kunstens sfære. For at det skal være hensiktsmessig innenfor utenrikspolitikken å sette av midler til kunsten, er OCA / kunstverdenen og UD nødt for å snakke samme språk. Man må forstå hverandre, og vise at et godt samarbeid gir gjensidig effekt. Derfor kan man ikke undergrave instrumentelle verdier helt. Dette har ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng med økonomiske ringvirkninger. Da misforstår du meg. Jeg snakker om ringvirkninger på flere plan, innen bla. kontaktskaping, nettverksbygging osv, over landegrenser, som nettopp burde være både av utenrikspolitisk og av kunstfaglig interesse. Da kanskje med en ulik målsetning(!), men med en tilfredsstillende prosess og gjennomføring for alle.
Bra påpekning av det ene og det andre. Det som går igjen er vel at vi i vårt pragmatiske land er litt slappe i den grunnleggende argumentasjonen for støtte til kultur og kunst. Klisjeene brukes ukritisk. Når økonomene omsider har tatt knekk på de argumentene om kulturens enestående økonomiske ringvirkninger som verserte på 80- og 90-tallet, er det fremdeles mange som ikke hører (eller later som de ikke hører). Departementet har gått over til type argumenter som å støtte kunsten ”i seg selv”, det virker ærlig, men undergraver vel selvtilliten hvorfor skal kunstnerne kunne kreve mer enn andre grupper til virksomhet ”i seg selv”? Det kan kanskje være matnyttig (!) med en liten gjennomgang av grunnleggende legitimitet.
Det kan også gjelde instrumentelle målsetninger. Da Berg-utvalget for nesten 20 år siden argumenterte for en OCA-lignende institusjon ble det, som du nevner, lagt vekst på at dette var mer effektivt instrumentelt også på det utenrikspolitiske område. I den ferske evalueringen heter det at OCA har ”lykkes i å løfte dette arbeidet ut av den utenrikspolitiske instrumentalismen” (s. 51). Her snakker man kanskje litt forbi hverandre, men det bør kanskje tydeliggjøres hvis man vil sikre seg fortsatt støtte fra UD i arbeidet for å heve OCA opp på et høyere bevilgningsnivå?