Anders Holen, Linda Lerseth, Mercedes Mühleisen, Øyvind Aspen

Tidens Krav, Oslo
Nyhet 07.11.14

I opphørets time

Installasjonsfoto i forkant av performancen Collection As Allocated Objects, kuratert av Sverre Gullesen og Tidens Krav, 2014 Foto: Tidens Krav.

Installasjonsfoto fra performancen Collection as Allocated Objects, kuratert av Sverre Gullesen og Tidens Krav, 2014. Foto: Tidens Krav.

Det kunstnerdrevne visningsstedet Tidens Krav kunngjorde tidligere denne uken at de har kommet til veis ende. De fire unge kunstnerne bak stedet, Mercedes Mühleisen, Anders Holen, Linda Lerseth og Øyvind Aspen inntok lokalene i Skippergata, en av de røffere bakgatene i Oslo sentrum, i mai 2010. Etter en lengre periode med oppussing kunne de åpne Tidens Krav nyttårsaften samme år, og siden da har visningsstedet markert seg som et særegent og vesentlig bidrag til Oslos kunstliv.

Kunstpoker-performancen Collection as Allocated Objects, som fant sted under performancefestivalen Soft City i september, går dermed inn i historien som Tidens Kravs siste prosjekt. Eventet trakk fullt hus, og det var høy stemning og mye latter da publikum under vittig veiledning fra Sverre Gullesen, Anders Dahl Monsen og Kåre Magnus Berg kunne følge pokerslaget i naborommet via storskjerm. Deltakerne stilte med egne kunstverk som innsats, slik at vinneren endte opp med en hel liten samling – som riktignok i sin helhet ble donert av spillets vinner til Nasjonalmuseet.

Fra performancen Collection As Allocated Objects, kuratert av Sverre Gullesen og Tidens Krav, 2014. Foto: Tidens Krav.

Fra performancen Collection as Allocated Objects, kuratert av Sverre Gullesen og Tidens Krav, 2014. Foto: Tidens Krav.

– Det har vært fire fantastiske år, men å opphøre har ligget latent siden oppstart og planen var aldri at Tidens Krav skulle trekkes ut og inn i uoverskuelig fremtid, sier Mühleisen, Holen, Lerseth og Aspen til Kunstkritikk.

– Vi har hatt som tradisjon å sprette en god middelmådig flaske Mateus rosé ved situasjoner preget av katastrofe og tristesse, som brann, innbrudd eller avslag på stipendsøknader. Da vi drodlet rundt ideen om å avslutte det hele, satt vi på Destiny’s, ett kvartal opp fra Tidens Krav, og så nabodamen fylle opp stettglasset under bordet med nettopp vår kjære Mateus. Drikken har med årene antatt en nærmest mytisk karakter, som et varsel om endetid. Vi forsto at dette var tidens tegn, det var tid for Mateus og opphøret av Tidens Krav.

Kan dere si litt om hva dere ønsket at Tidens Krav skulle være – og når dere ser tilbake, hva slags kunstnerisk profil stedet har hatt?

– Vi har vært interessert i det enkelte prosjekt og hvilke veier det kan ta, fremfor å fokusere på de store linjene og en ensrettet profil. Programmet har riktignok også vært preget av større prosjekter som har strukket seg over lengre tid. Det kommersielle tiltaket The Newest Standard, som foreslo et system der kunstnere kunne spekulere i kunstspekulanters spekulasjoner, har omfattet til sammen ti utstillinger det siste året. I 2012 lanserte vi en automatisk tele-søknadstjeneste som skulle legge grunnlaget for de neste syv utstillingene. Tjenesten bestod i at kunstnere kunne legge igjen en utstillingssøknad på Tidens Kravs telefonsvarer. Innringeren ble vurdert kun ut ifra sin verbale presentasjon, vi så altså aldri noen visuell dokumentasjon av søknadene vi endte opp med å akseptere. Prosjekter med en sterk performativ karakter som dreier seg rundt ulike systemer og institusjonelle konvensjoner har vært tilbakevendende.

Fra Sissel Blystads utstilling Teigene, her nr.9.

Fra Sissel Blystads utstilling Teigene, her nr. 9.

En del av prosjektene må også ha hatt en bittersøt smak for deltagerne: Vi har ved flere anledninger invitert kunstnere til å delta i prosjekter der en aksept av invitasjonen har medført at kunstneren selv utsettes for en eller annen form for utfordring som går langt utover vedkommendes vante arbeidsprosess. Das Komabrutale Duell viste oss for eksempel hvor forbausende inderlig det kan bli når en kunstner blir bedt om å fremføre et verk på et orgel.

Om vi skal si noe konsekvent gjennomgående om Tidens Krav, er det muligens at vi har latt ting ta lang tid, og at vi har samarbeidet tett med de inviterte kunstnerne. Plagsomt tett vil sikkert noen si, omtrent som en understimulert far som lever seg selv ut gjennom sine barn.

Hvilke prosjekter er dere mest fornøyd med?

– Vi er fornøyde med at lyset er noe man kan føres bak, åpenlyst, og at vi har fått feire kunstverkets kunstner både med og uten fluoriserende lys, og at verbal kommunikasjon kan overgå visuell kommunikasjon. Vi er også svært fornøyde med å ha kunnet feire Malmö Konsthall og det nordiske sosialdemokratiet med en kake av Malmö Konsthall og det nordiske sosialdemokratiet, og med å ha lagt til rette for at Museet for samtidskunst kunne spille poker om kunst, mens deres kuratorer planla neste gruppeutstilling med kunstverk med matchende tema.

Fra Hilmar Fredriksens utstilling Time is the fire in which we burn.

Fra Hilmar Fredriksens utstilling Time is the fire in which we burn.

  1. Innlegg fra Publikum

    Takk til dere for et flott prosjekt med masse personlighet ! Blir spennende å følge med på deres arbeid videre.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!