Giant Bowl On Monuments Day

Anna Daniell, Steinar Haga Kristensen, Sverre Strandberg

Deltakende kunstnere: Samuli Blatter (FI), Roger Egseth (NO), Jamilla Drott (SE), Haris Epaminonda (KY), Jan Freuchen (NO), Jorunn Hancke Øgstad NO), Marianne Hurum (NO), Steinar Haga Kristensen (NO), Rachel de Joode (NE), Kaja Leijon (NO), Per-Oskar Leu (NO), Josefine Lyche (NO), Jan Erik Mikalsen (NO), Norstrand Janitsjar (NO), Børre Sæthre (NO), Helmut Smits (NE), Anders Smebye (NO), Kristian Øverland Dahl (NO), Arne Vinnem (NO), Tori Wrånes (NO) og Heimo Zobernig (ØS).



Bislett Stadion, Oslo
15. mai - 15. mai 2010
Intervju 12.05.10

Fra utstilling på en planke til Bislett Stadion

Anna Daniell og Sverre Strandberg med Steinar Haga Kristensens «Oslo Monument of Peace», liggende. Foto: Mariann Enge

Med utstillingen Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion i Oslo førstkommende lørdag kveld, vil de deltakende kunstnerne – trommet sammen av kuratorene Anna Daniell og Sverre Strandberg – innta sportens privilegerte plass, om så bare for en kveld.

Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion er – i motsetning til hva man kunne tro ut fra evenementets tittel og lokalisering – altså slett ikke et sportsarrangement, men en utstilling med store oppblåsbare skulpturer, hvor 22 internasjonale og norske kunstnere deltar. Det er også en markering av datoen 15. mai som «Monumentenes dag». Initiativtakere og kuratorer for arrangementet er Anna Daniell og Sverre Strandberg, to unge kunstnere som tidligere blant annet har gjort seg bemerket i kunstmiljøet i Oslo med hjemmegalleriet Planka; en planke i deres egen leilighet, hvor de fra 2008 har arrangert små kollektive utstillinger. Kunstkritikk møtte de to i atelieret de for tiden disponerer på Kunstnernes Hus.

Hvordan fikk dere idéen til Giant Bowl?

Strandberg: Utgangspunktet var at vi, som kuratorer for hjemmegalleriet vårt Planka, ble invitert av Unge Kunstneres Samfund (UKS) til å foreslå en utstilling utenfor UKS. Vi ville gjøre noe annet enn Planka-prosjektet, men i samme ånd. Vi foreslo først en skulpturpark, men etter å ha sett på Super Bowl fant vi ut at vi ville forsøke å få til en tilsvarende amerikanisering, noe tilsvarende overdådig, men med kunst. Dermed undersøkte vi om det gikk an å leie Bislett Stadion, og det gjorde det altså.

Noe av grunnen til at vi kom inn på dette var nok også at vi nylig har vært tre måneder i Sør-Korea på residence-opphold. I Seoul er bybildet fullstendig dominert av denne typen max kommersiell estetikk. Vi fant en liten fabrikk der som kunne lage de opplåsbare statuene. De lager vanligvis oppblåsbare reklamefigurer, og det er ingen bestillinger som kan overraske dem. Vi så for oss en stor fabrikk, men det er små forhold, og ikke så mange som arbeider der. Ni av statuene er laget der, i Korea, mens de tre siste, som er konstruert litt annerledes, mer som store badeballer, er laget i Australia.

Plakaten til utstillingen Giant Bowl

Daniell: Vi har lenge vært opptatt av skulpturer, og verdispørsmål rundt monumenter og minnesmerker. I Korea, for eksempel, har de et interessant forhold til autentisitet og originalitet; en forbedret kopi kan ha høyere verdi enn originalen. Vi er også fans av skulpturbiennalen i Münster. Men vi fant ut at vi ikke skulle gjøre det på samme måte, vi ville ikke invitere til noe site specific. Vi ville ha en mer kompakt greie, en Bowl. Jeg har ikke egentlig noe sterkt forhold til Tolkien, men jeg tenkte litt på den scenen i Ringenes herre hvor trærne samles for å slåss mot det onde, og hadde et liknende bilde i hodet av monumenter som skulle komme sammen, samles og løse alle problemer, i bowlen vår.

Strandberg: Det er jo ikke noe nytt med oppblåsbar kunst, det spesielle her er vel at vi bruker en sportsstadion som utstillingslokale. Vi har også med et korps, og et abstrahert pokalbord, hvor seks kunstnere deltar med hver sin pokal som de har hatt helt frie tøyler i utformingen av.

Daniell: Jan Erik Mikalsen har spesialkomponert en sørgemarsj som korpset skal fremføre. Og så har Kristian Øverland Dahl fått velge et av 16 000 seter på tribunen på Bislett, som han skal lage et verk til, kalt «Spectator». Vi har fortsatt ikke sett den tilskueren selv, så det blir spennende.

Dere skriver i pressemeldingen at Giant Bowl «går til frontalangrep på det som er smått og vanskelig å få øye på» – på et vis går dere altså til angrep på dere selv, dere har jo tidligere, med prosjektet Planka, arbeidet nettopp med et lite format?

Strandberg: Ja, du har rett, det står som regel noe lite bak noe stort. Men Giant Bowl er som en egen karakter, lever litt sitt eget liv, vi vet jo ikke helt hvordan det blir. Det er jo litt bombastisk sagt i pressemeldingen, som ikke bare er ment for det vanlige kunstpublikummet. Men vi vil ikke at det skal bli bare tivoli ut av det, vi håper det også blir seriøst og interessant, men samtidig som et sportsarrangement hvor det kommer alle mulige folk, familier osv.

Hva skjer med de oppblåsbare skulpturene etter Giant Bowl?

Strandberg: Enkelte av arbeidene må vi sende videre. Blant annet skal skulpturen til Heimo Zobernig direkte til Art Basel. Ellers har vi en avtale med kunstnerne om å oppbevare verkene i ett år – det kan jo være at vi kan vise det andre steder også, kanskje i Amerika, vi håper det. Det hadde vært kult om Nasjonalmuseet kjøpte opp hele bowlen og viste den igjen om 30 år!

Kan dere si noe om utvalget av kunstnere?

Daniell: Vi var veldig klare på at vi ikke ville invitere folk som allerede arbeider med oppblåsbar kunst, da konseptet ville kunne gripe forstyrrende inn i deres uttrykk. Vi var også bevisste på at det skulle være et litt vidt spenn, og at vi skulle ha en kombinasjon av norske og internasjonale kunstnere.

Sverre Strandberg og Anna Daniell omgitt av noen av de oppblåsbare skulpturene som skal stilles ut på Bislett Stadion. Foto: Mariann Enge

Strandberg: Vi spurte mange rare folk. Filmregissører vi liker og sånt. Kunstnerne ble bedt om å levere en tegning eller et bilde av en modell. Siden jobbet vi videre med fabrikken, som laget en 3d-modell. Det ble en del frem og tilbake i prosessen, mange tekniske løsninger som var litt vanskelige å få til.

Daniell: Vi valgte ut de prosjektene som passet best sammen. Det er en ganske demokratisk utstilling, med en viss kjønnsfordeling, folk fra ulike miljøer osv. Resultatet kan se veldig lett og lekent ut, men det er dybde i de enkelte prosjektene.

Dere foreslår at 15. mai fra nå av skal være Norges offisielle «monumentenes dag», tilsvarende den internasjonale monumentdagen 18. april. Hvorfor skal Norge ha en egen monumentenes dag?

Daniell: Det høres jo kjedelig ut, med monumenter og minnesmerker. Unge folk i Norge er ikke så opptatt av monumenter. Det er ufortjent. Vi liker skulpturparker og monumenter, det hadde vært bra å ha flere av dem, og noen ekstra friske, for eksempel over gode filmregissører, kjente musikkartister, eller en skulpturpark med kjendisdyr, som Rex Rodney, Sleipner og katta til kongen. Med disse oppblåsbare, midlertidige monumentene vil vi utfordre satte ideer om hva minnesmerker skal være. Når er noe verdig å minnes, hvem bestemmer det? Hvor kjent må en person være, hvor stor må en hendelse være – skal monumenter reises i samtiden eller av ettertiden? Dette er en slags overhengende tematikk. Men det er ellers mange lag i prosjektet, og ikke minst i de individuelle prosjektene til de inviterte kunstnerne.

Strandberg: Vi er også opptatt av dette med sportens plass i samfunnet sammenliknet med kunstens plass. Vi vil ta den plassen til sporten og gi den til kunsten, om så bare for en kveld.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!