Whileaway

Azar Alsharif, Lili Reynaud-Dewar, Marnie Slater, Vanessa Ohlraun

Kunsthall Oslo, Oslo
Nyhet 10.05.13

Flytende femininitet

Whileaway, Maiken Bent

Whileaway, Maiken Bent

Utstillingen Whileaway, som åpner på Kunsthall Oslo i kveld, er blitt til i samarbeid mellom kunsthallen og Vanessa Ohlraun, dekan ved KHiO avdeling Kunstakademiet i Oslo. Utstillingen viser verk av Azar Alsharif, Maiken Bent, Lili Reynaud-Dewar og Marnie Slater, kunstnere Ohlraun beskriver som sterke, feministiske stemmer.

Men mens tidligere feminister var mest opptatt av å kritisere en dualistisk situasjon, kommer disse kunstnerne fra en generasjon som leker videre med mulighetene for å skape et vidt spekter av identiteter. Utstillingen bruker Joanna Russ’ bok The Female Man fra 1975 som sitt samlende utgangspunkt, en bok der leseren møter fire ulike kvinner som møtes og finner fellestrekk hos hverandre, til tross for at de lever til ulik tid.

Vanessa Ohlraun. Foto: KHiO.

Vanessa Ohlraun. Foto: KHiO.

På lørdag arrangeres et program på Kunsthallen der både deltagere fra utstillingen og andre kunstnere bidrar. Frances Stark vil vise sin power point-presentasjon Structures That Fit My Opening and Other Parts Considered in Relation to Their Whole, først vist i 2006. Her blir det også lansering av plattformen FRANKs nye bok Postscript on Curing Normality, redigert av Sille Storihle. Boken markerer at det er 40 år siden avkriminaliseringen av homoseksualitet i Norge. Ohlraun beskriver lørdagen som en blanding av et seminar og en samling kunstverk, og i denne samtalen med Kunstkritikk blir det klart at hennes holdning til jobben som dekan er ganske lik tilnærmingen hennes til kuratering.

The Female Man er en bok der identitet overskrider de grensene tid og rom setter. Også Lili Reynaud-Dewar og Marnie Slater jobber med identitet, henholdsvis i fortid og samtid. Bokens Whileaway er derimot et utopisk sted. Hvordan forholder utstillingens arbeider seg til boken?

– Boken tegner et portrett av fire figurer fra fire ulike steder og tidsepoker, og kun ett av dem er en utopi – for øvrig mer en dystopi. For oss var det ikke det utopiske aspektet som var vesentlig, men det at boken presenterer figurer som formes av ulike forhold, på ulike steder, til ulik tid. En av dem lever for eksempel med 1950-tallets konservative klima, mens en annen opplever det mer liberale 70-tallet. Det var det at de kjemper den samme kampen som interesserte oss. Til tross for så store subjektive forskjeller, deler de noe som kvinner. Og dette aspektet kan også overføres til utstillingens kunstnere.

Whileaway, Azar Alsharif

Whileaway, Azar Alsharif

Azar Alsharif jobber videre på det glossy magasinets estetikk, og Maiken Bents arbeid kan beskrives som en delikat utgave av S/M-leketøy. Er utstillingen med på å skape en ny estetikk for det seksuelle?

– Flere av verkene forholder seg til kroppen eller seksualitet, men de definerer ikke klart hva det er. De vil ikke kroppsliggjøre seksualiteten på én bestemt måte. Her forstås en feminin identitet som en flytende størrelse. Det er derfor heller ikke tydelig hvem som er den aktive eller den passive part. I Marnie Slaters videoarbeid ser vi kunstnerens hender berøre en skjerm med bilde av en kvinne, uten at det er tydelig om det skjer på en sensuell eller mer nysgjerrig måte. Og mens publikum betrakter TV-skjermen, er betrakterens egen kropp speilet i gallerirommet, så det oppstår et helt spekter av aktører og betraktere, uten at det er klart hvem som representerer hva. Hva som karakteriserer din seksualitet, får stå som et åpent spørsmål.

Også en annen nyåpnet utstilling, Cindy Shermans Untitled Horrors på Astrup Fearnley-museet, setter fokus på skiftende identiteter, men her på en mer skremmende måte. Tror du at den yngre generasjonen kunstnere vi ser her, er mindre opptatt av flytende identiteter som noe grotesk?

Whileaway, Marnie Slater

Whileaway, Marnie Slater

– Ja, absolutt. De leker med temaet i større grad enn Shermans generasjon. Kritikken av det visuelle regimet er nå et gitt tema, et tema disse kunstnerne er vokst opp med, og de leker videre med disse identitetskonstruksjonene. Vi ønsket å presentere kunstnere som representerer sterke feministiske stemmer, uten at de er bundet opp av dualismen mellom subjekt og objekt, som tidligere sto i sentrum.

Du er til daglig dekan ved Kunstakademiet. Hvordan opplever du det å jobbe som kurator ved siden av?

– Jeg ser ikke posisjonene som spesielt forskjellige. Som dekan setter jeg sammen studentenes læreplan, og det er ikke så ulikt det å kuratere en utstilling eller sette sammen et program. Som dekan er jeg ikke bare opptatt av ledelse, jeg er også veldig involvert i utvelgelsen av temaer og kunstnere vi inviterer. Når jeg er med på å arrangere onsdagsforedragene våre, for eksempel, jobber jeg i grunnen akkurat som når jeg kuraterer.

Whileaway, Lili Reynaud-Dewar

Whileaway, Lili Reynaud-Dewar

Du har nå jobbet i Oslo siden november 2011. Som aktiv deltager i den lokale scenen, hvilken retning ønsker du å være med å stake ut?

– Jeg ønsker definitivt ikke å sette noen diagnose på scenen, og jeg er bare én, i en scene med mange deltagere, men jeg håper å være med på å skape rom for enda mer diversitet. Noen praksiser får noen ganger nesten all oppmerksomheten, mens andre ignoreres. Jeg ønsker å være med på å skape synlighet i hele spekteret. Og som dekan synes jeg også at det er viktig å muliggjøre muligheten for internasjonale kontakter, og å skape sterke, varige bånd. Det er dessuten mange sterke kvinnelige kunstnere her, og jeg vil absolutt vektlegge å gi synlighet til disse.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!