Tone Hansen

Henie Onstad Kunstsenter
Intervju 11.04.11

Et lite, uforutsigbart monstermuseum

Høvikodden

Tone Hansen skal etterfølge Karin Hellandsjø i direktørstolen på Henie Onstad Kunstsenter. Hansen (1970) er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo og ved Kunsthøgskolen i Malmø og tok del i det nasjonale stipendiatprogrammet med prosjektet Megamonstermuseum i perioden 2003-2009. Hun var og arbeidende styreleder for UKS i perioden 2002-2005. Siden 2008 har hun vært ansatt som kurator ved Henie Onstad Kunstsenter. Når hun til høsten rykker opp som direktør, representerer hun slik sett ikke bare en fornyelse, men også en viss kontinuitet.

Gratulerer med ny jobb! Hvordan kjennes det å skulle ta over som direktør etter din nåværende sjef, Karin Hellandsjø?

Det kjennes veldig bra ut. Jeg må si at jeg er litt stolt rett og slett. Samtidig har jeg mye å lære som ung direktør.

Hva er dine ambisjoner for Henie Onstad Kunstsenter?

En programerklæring kommer først når jeg tar over i august. Men vi kommer til å jobbe mye med publikumsutvikling og formidling samtidig som den tverrkunstneriske profilen skal videreføres. Vi skal jobbe tett på samtidskunsten, og vi skal være med på å skape debatt i norsk kunstoffentlighet, og forhåpentlig også bredere enn det.

Hva tenker du om forskjellen på Hellandsjøs nettverk og ditt eget nettverk?

Et nettverk er alltid personlig, selv om noe er knyttet til institusjonenes utveksling av utstillinger. Mitt nettverk er yngre, mer spredt og basert på de interessene jeg har hatt i kunstfeltet som foreleser og som kurator. Det betyr ikke at vi ikke utveksler nettverk, for det gjør vi.

Hvordan vil du forholde deg til Henie Onstads balansering mellom modernismens klassikere og samtidskunsten?

Tone Hansen (Foto: Gunhild Varvin)

Fluxussamlingen er en av hovedsatsningene ved Henie Onstad Kunstsenter, og det er lett å knytte samtidskunsten til denne bevegelsen og til avantgarden generelt, selv om det kanskje er på sin plass å sette spørsmålstegn ved det begrepet i dag i forhold til kunsten. Det blir viktig å aktualisere det du kaller modernismens klassikere også gjennom samtidens øyne. Vi skal formidle kunnskap om vår nære historie, samtidig som kunstnerne skal oppleve oss som sterke og tilstedeværende samarbeidspartnere i produksjonen av samtidskunsten. Jeg håper også at vi skal klare å knytte til oss engasjerte kunsthistorikere og kuratorer i arbeidet med utstillingsprogrammet fremover.

Nylig arrangerte Henie Onstad en internasjonal, lukket konferanse for museumsledere, om etikk i forbindelse med museumsdrift. Er det noen etiske spørsmål som opptar deg spesielt, som ny direktør ved kunstsenteret?

Det oppstår hele tiden etiske dilemmaer for museer og kunstsamlinger i forhold til makt og personlige interesser. Heldigvis har Henie Onstad Kunstsenter utviklet et eget etisk regelverk basert på International Council of Museums sine regler. Det er ganske praktisk orientert og gir ofte svar om man er usikker på en situasjon eller et forhold.

Både når det gjelder kunstsyn og institusjonssyn har du markert deg tydelig med en viss type politiske utstillinger og med prosjektet Megamonstermuseum. Hvordan vil du karakterisere ditt eget faglige/politiske ståsted?

Jeg har tatt fagpolitisk stilling til for eksempel utviklingen av museumsreformen som jeg fremdeles mener gikk for langt, og til måten sammenslåingen av kunst og kulturutdanningene har skjedd i Norge og resten av Europa. Utstillingene jeg har jobbet med kan kanskje karakteriseres som politiske, men jeg vil si at noen har vært samfunnsengasjerte, noen har sett kritisk på for eksempel den kalde krigens historie, mens andre har analysert dokumentarens funksjon – som for eksempel Hito Steyerl. Jeg vil si at mitt faglige ståsted er engasjert, kritisk, undersøkende, med mål om at kunsten og kunstens helt spesielle rom kan være et sted for debatt, opplevelser og kritikk av samfunnet rundt oss. Forhåpentlig er det også selvkritisk i den forstand at jeg lærer av den institusjonskritiske kunstens metoder.

For noen år tilbake kalte du Nasjonalmuseet for et «megamonstermuseum». Dersom Nasjonalmuseet er et megamonstermuseum, hva er da Henie Onstad?

Godt spørsmål. Begrepet ble ikke laget med Nasjonalmuseet spesifikt i tankene, men ble raskt knyttet til den byråkratiseringen som fulgte museumsreformen. Internasjonalt er det helt andre, økonomiske, private interesser og ekspansjoner man burde diskutere. Et monster trenger heller ikke være negativt. Det bor et monster i en hver institusjon. Vi skal være et aktivt, engasjert, humørfylt og kanskje litt uforutsigbart lite monster i så måte. Med minst mulig byråkrati og mest mulig fokus på vårt møte med publikum.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!