Oslo
Intervju 28.02.13

Colombias nye kunstscene

Edwin Sanchez, {ITALIC}Inserción en Circuito Ideológico{ENDITALIC}. Courtesy of the artist.

Edwin Sanchez, Inserción en Circuito Ideológico. Courtesy of the artist.

I dag åpner Bogotapolis på Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen viser arbeider av elleve colombianske samtidskunstnere, blant dem Maria Isabel Rueda, Edwin Sánchez og Carlos Castro. Den står til femte mai og er hovedprosjekt under paraplyen Colomborama, et initiativ som presenterer et variert program utover våren.

På Fotogalleriet, Podium og Tegnerforbundet vises soloutstillinger med henholdsvis Angélica Teuta (1985), Mauro Renato Benavidez (1980) og Humberto Junca Casas (1968).  Videre ble det nylig meldt at visningsrommet Dortmund Bodega var nedlagt, men nå melder innehaverne at det snarere er «under utvikling»; i alle tilfelle vil de i april huse navnebror El Bodegon, et kunstnerdrevet visningssted som ifølge Colomboramas kurator-statement var sentrale for oppblomstringen i Bogotás kunstmiljø i årene 2005-2009. Et seminar om kunstnerdrevne gallerier skal ledsage post-mortem-utstillingen. På Rommen Scene i Groruddalen holder Crack Family hip hop-workshop og konsert, og til sist har gjesteprogrammet El Parche, som til vanlig holder til i Bogotá, inntatt W17-atelierprogrammet på Kunstnernes Hus.

Marius Wang.

Marius Wang.

Colomborama er initiert, organisert og kuratert av Olga Robayo og Marius Wang, og Kunstkritikk har snakket med sistnevnte.

Hvorfor vier dere dette omfattende prosjektet til kunstnere fra Colombia, og hva er bakgrunnen for at det er blitt til?

– Jeg har reist frem og tilbake mellom Oslo og Colombia i 15 år, og har sett hvordan Bogotá er gentrifisert og hvordan kunstscenen der har blomstret opp, med mange nye alternative visningssteder. Mange kunstnere er knyttet til gallerier, men gjør likevel sideprosjekter.

I Colomboramas kuratorstatement går det fram at dere ønsker å vise hvordan et land som ofte assosieres med narkotikarelatert vold og politisk uorden de siste årene har sett positive endringer – og fått en helt ny kunstscene. Kan du si litt om denne utviklingen?

Kunstscenen i Bogotá har skapt rom for å snakke om situasjonen i landet og den nære historien. De senere årene har scenen modnet, men jeg tror alle kunstnerne som deltar i prosjektet er berørt av forholdene de er vokst opp under, selv om de jobber med mer subtile uttrykk enn det mer ekstreme en så mye av tidligere.

Humberto Junca, {ITALIC}Damn Right! - Norwegian Wood? Thorns{ENDITALIC}. Foto: Pablo Andarme.

Humberto Junca, Damn Right! – Norwegian Wood? Thorns. Foto: Pablo Andarme.

Hvordan har dette relevans i Oslo akkurat nå?

– I 2001 startet Olga Robayo og jeg et galleri i Bogotá, der vi viste både norske og colombianske kunstnere. Vi ønsket å skape en kanal som gikk litt på tvers av de typiske internasjonale kunstaksene. I en periode drev vi galleriet i publikasjonsform, og nå sist har vi startet et residency i Bogotá, dit norske kunstnere og kuratorer har kommet. Dette er første gangen vi har hatt mulighet til å bringe kunstnere den andre veien. Og tatt i betraktning hvor mye som skjer i Bogotá akkurat nå, kommer vi med riktig by til riktig tid.

Kan du si litt om hvordan det fortsatt kan være relevant å lage utstillinger med utgangspunkt i ett geografisk sted? Og hvordan tenker dere å unngå å reprodusere et bilde av «annerledeshet»?

– Ideen er ikke å la en liten gruppe kunstnere få oppgaven med å definere et lands kunstscene. I stedet vil vi overføre et tverrsnitt av byen Bogotá. Og i stedet for å bare sveipe innom Stenersenmuseet for så å forsvinne igjen, skal det være en lengre tilstedeværelse. Når programmet avsluttes i slutten av juni skal folk i Oslo virkelig ha lagt merke til at det har skjedd noe. Vi skal ha filmvisninger, kunstnerpresentasjoner, fester, måltider og konserter med stor variasjon. Med det håper jeg vi får gitt et innblikk i scenen i hele sin bredde. Det har vært viktig å vise kunstnere som faktisk bor og jobber i Colombia nå, i stedet for de mer etablerte som har flyttet til større kunstsentra og jobber mer internasjonalt.

El Parche, Bogotá.

El Parche, Bogotá.

Hvilke temaer finner vi i utstillingen Bogotapolis? Kan du for eksempel fortelle om Edwin Sánchez’ arbeid?

– Selve byen Bogotá er utgangspunktet. Gjennom enkeltarbeider har vi prøvd å gjenskape byen, et «Bogotá by night», nede i Stenersenmuseets underetasje. Sánchez oppsøker byens grå soner. Revolveren du ser på bildet er av en type som brukes av politiet, men også av de kriminelle bandene. Sánchez kjøpte den fra en bande sør i byen, før han intervjuet både kunstnere og kriminelle, og risset inn deres høyeste ønsker i revolveren, som å kunne leve av kunsten sin eller å ha sex hver dag. Deretter solgte han den videre til en annen bande og satte den i sirkulasjon igjen. Det er en referanse til arbeidet til den brasilianske kunstneren Cildo Meireles på 70-tallet.

Maria Isabel Rueda, {ITALIC}Vampiros en la Sabana{ENDITALIC}. Courtesy of the artist.

Maria Isabel Rueda, Vampiros en la Sabana. Courtesy of the artist.

Opprettholder dere ikke et bilde av colombiansk kultur som voldspreget, mens mange kanskje ønsker å kvitte seg med et slikt bilde?

– Vi vil ikke rosemale situasjonen, og jeg tror mange setter pris på at vi er ærlige. Sánchez oppsøker de kriminelle miljøene og setter seg inn i situasjonen, fremfor å se den med et distansert blikk, og det liker jeg. Andre arbeider har ingenting med vold å gjøre. Vi ser for eksempel kunst som forholder seg til konsum og resirkulering, og arbeider som tar for seg henholdsvis svartmetall og gothere, noe som viser hvordan lokale miljøer – i Norge eller Sør-Amerika – tar til seg kulturuttrykk og gir dem nye former. Piratkopiering av kulturprodukter og merkevarer er et annet tema vi finner i utstillingen.  

Til slutt, hva er din og Robayos bakgrunn som kuratorer?

– Vi møttes i Bogotá i 1996 og var aktive i miljløet rundt akademiet i Oslo tidlig på 2000-tallet med prosjektet El Parche, som vi drev med Herman Mbamba. El Parche er som et veldig langstrukket kunstverk. Det har alltid vært viktig for oss å skape rom for møter og dialog. El Parche har lokaler midt i sentrum av Bogotá og har en flat struktur. Mens vi er i Norge er det to brasilianere som driver det. Å drive gjesteprogram er viktig, for når du flytter på mennesker, flytter du på erfaringer. Men vi viser også lokale kunstnere samme sted. Vi vil løse opp ideen om en institusjon og la stedet være organisk og åpent for korte, kjappe produksjoner som ofte overlapper hverandre, noe som skaper intensitet. Dette har vi ønsket å ta med oss til Oslo.

El Parche, Bogotá.

El Parche, Bogotá.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!