Med: Christian Tony Norum, Andrea Bakketun, Roman Signer, Ann Cathrin November Høibo, Hege Nyborg, Herman Ernest Mbamba, Kjersti Vetterstad, Georgiana Dobre, Yngve Benum, Camilla Steinum, Kim André Hagen, Lotte Konow Lund, Aurora Passero, Marianne Hurum, Carsten Aniksdal, Diana Ailin Kalmer Kinnerød, Carl Mannov, Espen Lomsdalen, Oda Broch, Juan Andres Benito, Marianne Heier, Joachim Cossais, Julia Boracco, Magnus Bjørneboe, Sebastian Helling, Sten Are Sandbeck, Inga Sund Hofset, Anna Daniell, Sindre Foss Skancke, Silje Linge Haaland, Eline Mugaas, Espen Sørli og Tom Sandberg, Kristian Skylstad, Olav Ringdal, Eva Margrethe Ballo, Kenneth Alme, Fatou Madeleine Åsbakk, Sandra Vaka Olsen, Jeanette Christensen, Rigmor Bakketun, Henrik Plenge Jakobsen, Henrik Lie, Petter Ballo, Jon Lundell, Eirik Mikkelborg, Pablo Castro, Marius Håndlykken, Amir Amadeus Asgharnejad, Anahita Alebouyeh, Monica Winther og Die Krankbruteren, Bob Connolly, Jim Særnblom, Torbjørn Brundtland, Center of the Universe, The Astrologers, Jan Fredrik Bjerk, Jan Mayen, Kristian Castro

Kuratert av Christian Tony Norum



Chanting, all clamoring, chirping (Chiropetera), blaring elevator. Dings

Munchmuseet, Oslo
27. oktober - 30. oktober 2016
Rapport 01.11.16

Bartenderne bak maleriet

Petter Ballo serverer rødvin fra eget kunstverk. Foto: Mariann Enge.

Late Night i Munchmuseet, 27. oktober 2016. Petter Ballo serverer rødvin fra eget kunstverk. Foto: Mariann Enge.

«Kunst er fest!» konkluderte Munchmuseets Lars Toft Eriksen med et Asger Jorn-sitat i sin åpningstale til Late Night på museet torsdag 27. oktober, etter å ha begrunnet kort hvorfor han inviterte kunstneren Christian Tony Norum til å gjøre noe i forbindelse med den pågående Jorn+Munch-utstillingen. Toft Eriksen mente å se kunstneriske likheter mellom Jorn og Norum, og trakk også frem Norums uttalte interesse for Edvard Munch. At Norum ville løse oppgaven med å arrangere en stor gruppeutstilling med over 50 deltakende kunstnere i forlengelsen av sin egen soloutstilling, hadde han imidlertid ikke forutsett.

Som Toft Eriksen hintet til, hadde åpningen av utstillingen med den lange, poetiske tittelen Chanting, all clamoring, chirping (Chiropetera), blaring elevator. Dings et visst dionysisk preg. Koblingen av kunst og rus var gjort helt konkret, i den forstand at det ble servert drinker og rødvin ut av kunsten: Oppe på et stillas skjult bak et stort maleri av Norum sto de to kunstnerne Pablo Castro og Kristian Castro som bartendere og mikset en syrlig drink, som de helte via en trakt ned i en syv meter lang gjennomsiktig plastslange som først kveilet seg rundt rammen på et trykk av Jorn, før den ble ledet et stykke ut fra veggen – og fra tuten av slangen ble drinken så sprutet ut i rommet og fanget opp av en firkantet plastbøtte på stativ, ledet fra et hull i bøtten ned gjennom et plastrør og ut i glasset til jublende kunstpublikummere. Rødvinen ble på liknende vis servert fra stillaset, via et plastrør og ut av munnen på en hjelmliknende skulptur på hodet til en tredje bartender, kunstneren Petter Ballo, som etter hvert hadde sølt nesten like mye vin ut over bordet og seg selv som i glassene til de tørste gjestene.

Drinkservering etter idé av Christian Tony Norum. Foto: Mariann Enge.

Finurlig drinkservering etter idé av Christian Tony Norum. Foto: Mariann Enge.

Idet Norums tidligere professor fra Kunstakademiet i Oslo, Henrik Plenge Jakobsen sparket i gang kveldens performanceprogram, ble det åpenbart at «kunst er opprør» hadde vært et vel så dekkende slagord for kvelden. Ikledd munkekutte agerte Plenge Jakobsen dj og lot tung, hard tekno av Detroit-bandet Underground Resistance drønne gjennom Munchmuseets saler, mens han viste en video bestående av funnet materiale, dels Underground Resistances egen video, dels materiale fra film av situasjonisten Guy Debord. Bilder fra opptøyer rundt i verden, dokumentasjon av politivold, ikoniske bilder fra generasjoner med motstandskamp flimret forbi i det mørklagte rommet – historisk materiale med akutt relevans med tanke på dagens sosiale bevegelser, som Occupy, Black Lives Matter og Standing Rock. Jeg kan umulig ha vært den eneste blant publikum som kjente et snev av kampvilje.

Performanceprogrammet fortsatte ut over kvelden, med mer musikk, videoprojeksjon, resitering og sang – og endog et «talkshow» med kunstneren «Eirik Sæther» (gestaltet av Amir Amadeus Asgharnejad) som gjest. Det hele ble avrundet med en dommedagspreget performance der kunstneren Monica Winther opptrådte som vokalist, akkompagnert av de to musikerne Kenneth Lien og Magnus Vanebo, a.k.a. Die Krankbruteren. Som en slags heksete støyhulder konfronterte Winther dødsangsten på fullt volum og i stummende mørke. Dagens dato, 27. oktober er årets trehundrede dag, gjorde hun oppmerksom på. Bare 65 dager igjen. «Men tenk om dette er den siste – da er du jævlig glad for å ha hørt … Trosten».

Performance ved Henrik Plenge Jakobsen. Foto: Mariann Enge.

Chanting, all clamoring… i Dokumentarrommet på Munchmuseet bygde videre på Menneskeberget, en gruppeutstilling med over hundre kunstnere som Norum arrangerte i Munchs atelier på Ekely 1. mai-helgen i fjor. Ikke bare deltok mange av de samme kunstnerne, også det kuratoriske grepet er det samme: Norum har stått for invitasjonene og vært med på monteringen, men ut over det har han hatt minimal kontroll. Resultatet er en salongutstilling med vidt forskjellige verk plassert tett i tett. Kaotisk, anti-hierarkisk, inkluderende. Ved å bruke sin tilgang til henholdsvis Ekely og Munchmuseet til å trekke et mylder av kunst og folk inn, fornyer og utvider Norum følelsen av eierskap til disse stedene.

Performance ved Bob Connolly. Foto: Mariann Enge.

Performance ved Bob Connolly. Foto: Mariann Enge.

Også solo-delen av utstillingen er ekspansiv. Christian Tony Norum viser først og fremst en mengde malerier som formalt spenner fra det monokrome og rent abstrakte til mer sammensatte bilder med figurative detaljer og tekstelementer, men han presenterer også grafikk, skulptur og video. Utstillingen finner ikke bare sted inne i museet, i Solrommet, men fortsetter via gangpartiet over i atriumet på den andre siden, hvor et stort antall malerier er spredt ut i høstløvet, eksponert for vær og vind – helt i tråd med Munchs såkalte «hestekur»-metode, og i skarp kontrast til den strenge klimakontrollen som hersker inne i museet.

I det hele tatt er kontrasten mellom Norums utstilling og Munchmuseets ordinære virksomhet slående. Den frihetssøkende holdningen står i påtakelig kontrast til sikkerhetsregimet som hersker på museet, og som også satte visse grenser for utfoldelsen; den «sene» kvelden på museet ble avsluttet i særdeles god tid før midnatt, og var hele tiden overvåket av smånervøse sikkerhetsvakter som passet på at ingen tok med seg drikke inn til de gamle mesterne Munch og Jorn. Det er også nærliggende å se utstillingen som en implisitt kritikk av det ensidige fokuset Munchmuseet har hatt på «store menn» den seneste tiden, med +Munch-serien som har koblet Munch med Melgaard, Vigeland, Mapplethorpe, Van Gogh og nå Jorn. I Chanting, all clamoring… er kjønnsbalansen tilnærmet perfekt, og Munch settes i forbindelse med et uensartet utvalg yngre kunstnere og undergrunnsaktører som ikke alle kan hevdes å stå i et bekreftende forhold til hans kunstnerskap.

Denne temporære utstillingen er allerede tatt ned, men happeningen på Munchmuseet var visstnok for et kick-off å regne, for en serie utstillinger og events Norum planlegger på Ekely i november.

Christian Tony Norum,Chanting, all clamoring, chirping (Chiropetera), blaring elevator. Dings, installasjonsbilde, 2016. Foto: Jon Lundell.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!