Ayreen Anastas, Rene Gabri, Ben Morea



Staging Two. They Went Away to Stay

Katya García-Antón

OCA - Office for Contemporary Art Norway
19. august - 1. november 2015
Intervju 26.08.15

Aktivismens muligheter

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Med utstillingen Staging Two. They Went Away to Stay av de New York-baserte kunstnerne og aktivistene Ayreen Anastas og Rene Gabri i samarbeid med Ben Morea, avrunder Office for Contemporary Art (OCA) sitt årslange program Of Love, Departures and Countering Defeats in Choleric Times. Three Stagings, det første under direktør Katya García-Antón. Med dette prosjektet har García-Antón lansert sine ambisjoner om å konfrontere samtidens politiske og økonomiske kriser gjennom en serie eksperimentelle «stagings», eller «oppføringer».

Da Kunstkritikk omtalte den forrige «oppføringen» Incidental Insurgents med palestinske Basel Abbas og Rouanne Abouh-Rahme, stilte jeg spørsmål ved utstillingens preg av å «iscenesette sin egen tilblivelsesprosess», og det jeg oppfattet som en søken etter politiske metaforer som fortapte seg i dramatiseringen av sin egen søken.

Også They Went Away to Stay vektlegger notater og det som ser ut til å være filmatiske feltopptak fra forskjellige verdensdeler; det er nok en gang en research-utstilling med et politisk og aktivistisk tilsnitt. Under åpningen presenterte kunstnerne en film der landskapsbilder fra Finnmark vekslet med bilder av kunstnerne idet de gjentok forskjellige repetitive, tilsynelatende symbolske handlinger. Et av mantraene i filmens filosofisk-poetiske voice-over var betydningen av ordet plot både som narrativ intrige og som landbesittelse. Den timeslange filmen var i seg selv fullstendig uten plot, noe som må ha bidratt til at størstedelen av publikum tømte de siste hvitvinsslantene og forlot lokalet under visningen. Dermed gikk de glipp av filmens plutselige vending, da bildet av kunsterne som saget seg gjennom en sponplate sammenfalt med et sagblad som kom ut fra en vegg i visningsrommet: Filmen var i virkeligheten en live performance som ble tatt opp og redigert i sanntid i et rom under amfiet der publikum satt.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Fra åpningen av utstillingen onsdag den 19. august 2015. Foto: OCA/Magne Risnes.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Fra åpningen av utstillingen onsdag den 19. august 2015. Foto: OCA/Magne Risnes.

Før filmfremvisningen hadde García-Antón uttrykt et håp om at They Went Away to Stay ville samle trådene og gi publikum en bedre forståelse av prosjektet Of Love, Departures and Countering Defeats in Choleric Times som helhet. For min egen del kunne jeg fastslå at de innvendingene jeg hadde til de forrige Stagings fortsatt sto ved lag, og at det jeg oppfattet som uforløst i utstillingsformen faktisk var tilsiktet fra OCAs side.

OCA synes å ha vært klar over at det er utfordrende for publikum å følge et slikt prosjekt over et helt år, og det er kanskje derfor García-Antón ønsket å gi meg en kort introduksjon til utstillingen og en oppsummering av prosjektet som en slags forberedelse til intervjuet med kunstnerne – en  imøtekommende, men også noe omstendelig gest. Dermed blir herværende tekst, etter OCAs ønske, et dobbeltintervju.

Hvorfor har dere valgt å kalle utstillingene Stagings?

– Mange av kunstnerne jeg har arbeidet med utfordrer tanken om kunstverket som produkt, og hvordan det relaterer seg til verden utenfor utstillingsrommet. Det er dette som er bakgrunnen for å kalle utstillingene Stagings – altså noe som ikke er definitivt, men som er underlagt forandringer. Å tenke «oppføringene» som ufullførte øyeblikk hjelper oss å reflektere over hvordan vi ser på historien enten som en situasjon bundet av bestemte parametre eller som en pågående strøm av ideer. Vi har forsøkt å tenke på parallellene mellom disse kreftene, sier García-Antón.

Hvordan tror du disse utstillingsmodellene kan ha en virkning som er mer enn retorisk?

– Fra mitt perspektiv er dette en sentral utfordring. Men selv om jeg er usikker på om vi kan oppnå noe synes jeg i det minste at det er verdt å teste ut disse ideene. Vi er i en luksusposisjon i kunstverdenen der vi kan spekulere og reflektere, men hvis du stiller oss opp mot den virkelige verden og spør hva vi kan bidra med, vil jeg ikke påstå at kunsten kan forandre verden. Likevel mener jeg det er viktig at kunsten tilbyr et rom der man kan tørre å tenke annerledes.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

García-Antón forteller at prosjektet er et resultat av samtaler hun har hatt med en rekke kunstnere som arbeider i områder under sterkt politisk eller økonomisk press:

– Mange av kunstnerne jeg har møtt de siste årene har deltatt i sosiale bevegelser som Occupy og Podemos, eller var aktive i den såkalte Arabiske våren. For flere av dem ble den tidlige fasens positive stemning erstattet av en følelse av utmattelse da de så at lite forandret seg. Mange kunstnere stiller seg disse spørsmålene: Hva kan kunsten gjøre i slike øyeblikk? Bør den gjøre noe? Kan man fortsette arbeidet som kunstner uten å henfalle til en tilstand av motløshet? Jeg tror at mange av kunstnerne som har deltatt i prosjektet har vært drevet av et ønske om å finne et språk som kan bearbeide disse erfaringene.

Har du selv delt disse bekymringene?

– Absolutt. Fra et kuratorisk perspektiv stiller jeg meg konstant spørsmål om hvorfor jeg gjør en utstilling, hva dette formatet egentlig innebærer, hvordan publikum vil engasjere seg, hvilke spørsmål jeg besvarer. På et punkt i filmen som vises i den nåværende utstillingen går Rene Gabri hvileløst frem og tilbake mens han sier «I’m thinking and producing; I’m producing and I’m thinking; I’m trying not to produce, but I’m still producing.» Dette er et dilemma som er helt fundamentalt i kunstverdenen, og som særlig kommer til overflaten i sosiale, økonomiske og politiske kriser som nå.

Mens García-Antón er ferd med å avslutte introduksjonen, kommer de tre kunstnerne slentrende. De har dagen før åpnet sin utstilling med en film-performance som var middels godt besøkt. Med urtete på termos og med OCAs programkoordinator Antonio Cataldo som institusjonell anstand, henter vi klappstoler og setter oss ned ved bredden av Akerselva, utenfor OCAs gallerilokale i Nedre gate 7. Dermed får vi også utstillingsrommet på armlengdes avstand. Med sin holistiske og prosessuelle tilnærming viser kunstnerne seg å være mest opptatt av kunstens relasjon til verden utenfor kunstinstitusjonen.

Palestinskfødte Ayreen Anastas og iranskfødte Rene Gabri har arbeidet som kunstnere hver for seg, men er mest kjent for sitt felles kunstnerskap. Det fellesskaplige er da også et gjennomgående tema: i fjorårets utstilling på Tensta Konsthall The Paths to the Common(s) Are Infinite var det gjeninnføringen av de historiske commons, allmenningene, som ble undersøkt. Kunstnerne deltok på dOCUMENTA (13) og arbeidene deres kan for tiden også ses i den Gulløve-vinnende armenske paviljongen på årets Veneziabiennale. Anastas og Gabris utstillinger tar ofte form av vitriner der minutiøse, kalligrafiske tankekart og notater forgrener seg over fargede ark. Om skriftens estetiske og sanselige kvaliteter dermed vektlegges, har utstillingene likevel et svært diskursivt fundament, og trekker veksler på filosofiske diskusjoner og den radikale aktivismens historie. Siden 1999 har Anastas og Gabri vært aktive i diskusjons- og utstillingsforumet 16 Beaver i New York, et møtepunkt som var sentralt for bevegelsen som ledet til Occupy Wall Street.

Også Ben Morea, som Anastas og Gabri har samarbeidet med om utstillingen i Oslo, har bakgrunn fra krysningspunktet mellom kunst og politikk. Etter en hard oppvekst med rusmisbruk og fengselsopphold, ble Morea involvert i New Yorks militante anarkistmiljøer på midten av 1960-tallet. Han var medstifter av den radikale kunstneriske og politiske gruppen Black Mask – en av deres aksjoner i 1966 fikk New Yorks Museum of Modern Art midlertidig stengt – som ble etterfulgt av en militant gruppering som fikk det uforsonlige tilnavnet Up Against the Wall Motherfuckers.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

– Min generasjon ønsket å forandre samfunnet fra å være materialistisk til noe mer kollektivt. Vi trodde at verden ville endre seg, men det gjorde den ikke, forteller Morea til Kunstkritikk.

Da myndighetenes represalier ble hardere mot slutten av 60-tallet, forlot han det politiske miljøet og bosatte seg i ødemarken.

– Jeg følte alltid at det fantes en dimensjon jeg ikke forsto, men som jeg trodde at den amerikanske urbefolkningen hadde nøkkelen til. Derfor holdt jeg meg unna vestlig kultur, kunst og politikk i 38 år. For ti år siden kontaktet 16 Beaver meg for å få meg til å snakke om 60-tallet, og selv om jeg først nektet fordi jeg ikke ville leve i fortiden, var den politiske situasjonen igjen blitt slik at jeg tenkte det kanskje var på tide.

– Ben har ofret hele livet sitt på å undersøke hva en radikalt dekolonial retning innebærer, og det har vært viktig for oss å ta denne delen av historien hans på alvor, forklarer Rene Gabri om samarbeidet.

– Folk fra radikale miljøer er ofte veldig interessert i å høre om de politiske kampene på 60-tallet, men de samme menneskene har problemer med å forstå at det er en sammenheng mellom dette og 40 år hos den amerikanske urbefolkningen. Det er vanskelig å sette seg inn i urbefolkningers måte å se verden på, det er så mange ideologiske mekanismer som oppfordrer oss til å forkaste det. Dette er noe vi ønsker å kjempe imot, sier Gabri.

Som en del av prosjektet på OCA reiste kunstnerne omkring i Nord-Norge og møtte forskjellige mennesker med tilknytning til samisk kultur. Jeg spør hva som lå bak ønsket om å dra dit.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Detalj. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Detalj. Foto: OCA/Herman Dreyer.

– Many reasons and no reason at all, spøker Ayreen Anastas, mens Gabri litt prøvende forklarer at selv om det kan finnes enkle forklaringer på hvorfor man gjør ting, følger man i virkeligheten aldri en enkel, kausal linje. Det er snarere en rekke sammentreff som ligger bak en reise, sier han, før han gir ordet til Morea:

– I 1972 reiste jeg sammen med omkring 40 representanter fra amerikanske stammer for å delta på FNs første miljøkonferanse i Stockholm. Der møtte jeg den samiske kunstneren og aktivisten Áillohaš [Nils-Aslak Valkeapää], som nettopp hadde begynt sitt arbeid med å revitalisere samisk kultur. Jeg har alltid følt at samisk kultur har vært viktig fordi de er det eneste folket innenfor den europeiske konteksten som har beholdt et urinnvånerperspektiv. De er blant de svært få som ikke avvek fra en forståelse av totalitet. Áillohaš forsto at dette perspektivet var i ferd med å gå tapt, og etter å ha snakket med folk i Nord-Norge nå, forsto vi at kulturen står i større fare for å forsvinne nå enn noensinne, sier Morea.

Anastas knytter interessen for samisk kultur til deres tidligere arbeider med allmenninger og felleskapsproblematikk:

– Urbefolkningskulturer – samisk kultur inkludert – har en annen forståelse av land og territorie. De ser landet i relasjon til dyrenes bevegelser og livssykluser. Det har alltid vært viktig for oss å forstå denne holdningen til land som noe annet enn eiendom. Bruk fremfor eierskap er det avgjørende, sier hun.

I filmen og i tekstarbeidene virker det som dere kjemper med å forstå den politiske betydningen av begreper som «plot», «kolonialisme», «utvikling» og motsatsen «underutvikling».

– Jeg er faktisk ukomfortabel med begreper. Det er bare i vesten at intellektet og begrepet har fått prioritet. Livet kommer før begrepet. «Jeg tenker derfor er jeg» er en simplistisk måte å forstå verden på, svarer Morea.

– «Jeg tenker derfor er jeg» er knyttet til kolonialismens historie, men jeg tror man kan følge andre genealogiske linjer enn den kartesianske også i vesten, sier Gabri.

– Den sene Foucault og hans ideer om «selvomsorg» er knyttet til et annet regime for å forstå kunnskap og tenkning. Han skriver at det på et tidspunkt i historien skjedde et brudd i koblingen mellom «kjenn deg selv» og «ta vare på deg selv». Den vestlige, kartesianske linjen følger «kjenn deg selv», mens «ta vare på deg selv» er mer knyttet til bruk, derav tittelen på Foucaults bok Bruken av nytelsene. Vi er interessert i å forholde oss til slike begreper på en ikke-objektiviserende måte, knyttet til kroppen og til livsformer.

Er denne tankegangen noe dere forsøker å formidle i utformingen av utstillingen?

– Jeg tenker at det er forskjell på formale løsninger og løsninger som oppstår gjennom livet, fortsetter Gabri.

– Det som skjedde i kunsten er at formalismen tok over og relasjonen til livet ble glemt. Vår research fungerer ikke slik at vi reiser et eller annet sted for å drive innsamling, og deretter viser frem resultatene i en utstilling. Det dreier seg heller om at tankeprosesser og livsprosesser bringer oss til og forløses i bestemte former. Det viktige er at prosessen ikke reduseres til kunstproduksjonen; noen spor av våre møter og samtaler finnes i utstillingen, men de er ikke objektivisert.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea, They Went Away to Stay, 2015. Installasjonsbilde. Foto: OCA/Herman Dreyer.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!