17.10.2005

Steve Reich

Ultimafestivalen, Oslo
Kritikk 17.10.05

”We dig, uh, repetition!”

Minimalisme! Endelig! NMH Sinfonietta fremførte på lørdag Terry Rileys ”In C” og ”Six Pianos” av Steve Reich. Henholdsvis nummer to og tre i den amerikanske minimalismens kronologi er Riley og Reich også to av de mest tilgjengelige, og disse stykkene er gode eksempler på hvorfor. Selv om La Monte Youngs ”Trio for Strings” ble skrevet fem år tidligere var ”In C” (1964) det stykket som for alvor gjorde det klart at noe nytt var i ferd med å skje i amerikansk musikkliv. Borte var både Milton Babbitts konvertittlojalitet til den europeiske modernismen og John Cages Zen-aksept av alskens tilfeldige lydlekkerier. Nå skulle det grooves! Tonalt! I hasjrus! Det finnes i dag haugevis av innspillinger av ”In C”, og verket ble dessuten fremført i en slepphendt og dårlig innøvd versjon da Riley var festivalkomponist under Borealis i Bergen i mars. På Musikkhøgskolen var det heldigvis betydelig strammere, faktisk nesten for stramt til tider. Dette kan skyldes at verket for anledningen ble ledet av en dirigent mens Riley opprinnelig mente at verkets progresjon skulle styres av musikernes ører alene. Det ville kanskje være for mye for langt av et ensemble som tross alt består av ganske unge musikere, og det er uansett tett, effektivt og engasjerende hele veien.

Six Pianos krever minst like mye av utøverne som In C gjør, men dessverre satt ikke denne fremføringen like godt. Parallellfremføringen av John Cage sine Winter Music og Atlas Eclipticalis var på den annen side svært presis i utførelsen. Sistnevnte er verket der John Cage plasserte et transparent notepapir over et kart over himmelen og så komponerte stykket ved å plassere noter basert på stjernenes posisjon på kartet. Det fungerer svært godt som eksempel på hvordan Cage nok likte å trekke inn tilfeldigheter i arbeidene sine, men at resultatet likevel alltid ble bemerkelsesverdig i tråd med hans egne preferanser som lytter.

God Cage ble og spilt i Nasjonalbiblioteket på torsdag. Pianist Elsen Olsen S. har spesialisert seg på det preparerte piano og på New York-skolen (John Cage, Earle Brown, Morton Feldman og Christian Wolff), komponistene som la grunnlaget for mye av dagens eksperimentelle lydkunst. Else Olsen S. ser dessuten ut til å være et formidlingstalent utenom det vanlige. Det første tegnet på dette var antallet publikummere som var møtt opp denne formiddagen. (Jeg traff for eksempel en gammel finnmarking på vei opp Drammensveien- han skulle på konsert, hadde lest om det i avisen, syntes det hørtes spennende ut. Konserten var dessuten også imponerende fullpakket, og det for det meste med helt andre ansikter enn de mange faste Ultimatrynene jeg har blitt kjent med i løpet av de siste ukene.) Å møte publikum med en konsertsal fylt av lyden av opptrekkbare lekerangler var heller ikke noe dårlig trekk; ikke bare var lyden og de enkle melodiene faktisk musikalsk relevante i forhold til Cagestykkene som skulle spilles (spesielt “Suite for Toy Piano”), de fungerte og utmerket som en måte å fortelle (det altså i stor grad lekmannsbefolkede) publikum at selv om dette var en konsert med (gulp!) samtidsmusikk, så skulle vi ha det hyggelig likevel. Det slår meg at denne konserten egentlig snarest burde sendes ut på turné i regi av Rikskonsertene eller kanskje heller Den kulturelle skolesekken, for noen bedre vei inn i samtidsmusikkens verden tror jeg knapt det vil være mulig for barn å bli vist.

Ultima er nå slutt for i år. I morgen kommer muligens én siste blogkommentar- hvis jeg kommer på hva det var for noe mer jeg hadde tenkt å ta opp. Deretter følger en oppsummerende tekst om festivalen som helhet førstkommende fredag.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!