Fiction



Andreas Tellefsen, Bjørn-Kowalski Hansen, Marius Mørch, Ole Martin Lund Bø, Vanna Bowles

Kunstbanken Hedmark kunstsenter, Hamar
20. mars - 16. mai 2010
Kritikk 19.04.10

Virkelig ikke

Andreas Tellefsen, Smoke and Mirrors, 2009.

Fiksjonen har det ikke greit for tida, den får skylda for mye fælt. Kurator for utstillingen Fiction, Birgitte Lie, påpeker i forordet til katalogen at grensene mellom regissert og reell virkelighet på mange måter er visket ut de siste årene. Susanne Ø. Sæther poengterer i sitt essay hvordan forandringer i medienes rolle fører til at stadig mer av våre liv leves gjennom medier og som oppstilte og konstruerte identiteter på Facebook eller reality-TV. Utgangspunktet for utstillingen er i følge katalogtekstene hvordan medieskapte virkeligheter forandrer hva vi ser som sant. Vår virkelighetsforståelse er i følge denne logikken gått gradvis fra objektive sannheter, til en situasjon der det er mindre tydelig hva som er virkelig og ikke, også i nyhetene.

I følge kuratoren (som svar på direkte spørsmål) ble de inviterte kunstnerne som er representert på Fiction informert om temaet og deretter stilt fritt til å forme sine bidrag. Bidragene kan altså delvis sees som svar på en oppgave, og den er løst på svært ulike vis. Vanna Bowles stiller for eksempel ut en serie fotografier i hovedsalen. Alle ser antikvariske ut og er i utgangspunktet kjøpt på e-bay. Noen av bildene er manipulert i ettertid av kunstneren, men det er nesten umulig å se hva som tilhører originalfotografiet og hva som er kunstnerens manipulasjoner. Det fikse er at de funnede, uendrede fotografiene, ofte virker mer manipulerte enn de som faktisk er tuklet med. Bowles kunst minner oss om at det manipulerte fotografiet ikke kom som et resultat av digitale bildemanipuleringsverktøy, det fantes mestere, både i studioet og i mørkerommet lenge før den tid. Fotografi som verktøy for en manipulert virkelighet og selvkonstruksjon har en lang og underkommunisert kulturhistorie.

Ole Martin Lund Bø, Uten tittel, 2010.

Ole Martin Lund Bø stiller ut verk i to rom. I hovedsalen står en installasjon der han har malt abstrakte bilder på svart plexiglass. Malingen er smørt tykt i klumper på den skinnende blanke plasten. Fargevalget er som tatt ut av masseproduserte abstrakte bilder, av den typen en ser i profesjonelt stylede boligannonser. Foran bildene står et par lakksko på en glassmonter, opplyst av en blinkende pære. Lund Bø har med dette laget fiktive salgsvarer som frister. I det lille utstillingsrommet som kalles hvelvet, viser Lunds Bø to fotografier av andre kunstneres verk, et av Marius Engh og et av Camilla Løw. Der installasjonen av malerier og objekter oppleves som et fiktivt utstillingsvindu for kommersielle produkter, oppleves fotografiene av andre kunstnere verk som en nøktern beskrivelse av salgsvarer.

Marius Mørch viser i enden av hovedsalen en film satt sammen av klipp fra Superman og Supergirl. Videoen viser hvordan fiksjonen – i dette tilfellet superheltfilmene – gjenspeiler og reproduserer kjønnsroller, eventuelt gjenspeiler naturen, dersom du er fan av en mer biologisk forståelse av kjønn. Supermann er den sinte, gretne, målrettede mannen som er ute på tokt for å redde verden. Supergirl er mest opptatt av å se vakker ut, svevende over løpende hester. I hvelvet viser Mørch tekstkollasjen Film object hvis tekst er hentet fra Dario Argentos klassiske film Tenebrae. Teksten gjengis her som et trusselbrev med klipte og limte bokstaver.

Andreas Tellefsen stiller ut tusjtegningen Smoke and Mirrors, en fantastisk, i alle ordets betydninger, framstilling av en lettkledd puppedame med kniv og gaffel som skal til å spise av en mannstorso med horn og levende lys på.

Bjørn-Kowalski Hansen, fra Coffiest, 2010.

Bjørn-Kowalski Hansen har valgt å registrere varemerket «Coffiest», hentet fra Sci-Fi klassikeren The Space Merchants. Han drar dermed et fiktivt varemerke ut i virkeligheten, og i førsteetasje på et tilstøtende hotell har han innredet en utrolig kul kaffebar som enkelte dager er åpen, og da selges denne merkevaren, som lover å gjøre deg avhengig innen kort tid.

Alle verkene handler med andre ord om fiksjon på ett eller annet vis. Men de følger ikke nødvendigvis føringene lagt i katalogen. Noe som er greit da kuratorens vinkling på mange måter er gammelt nytt. En annen vinkling kunne gjort kunstbankens fokus på fiksjonen svært aktuell. Ville det ikke vært spennende å gjøre et poeng ut av hvordan deler av kunsten og litteraturen de siste årene har tømt seg selv for fiksjon? Hvordan kunstnerne er gått inn i virkeligheten som samfunnsaktører. Vi har hatt den relasjonelle kunsten. Vi har hatt gjentatte krav i offentligheten om at kunsten skal være etisk god, ofte på paradoksalt vis knyttet til ønsker fra det offentlige om provoserende og politisk kunst. Virkeligheten taper terreng i områder der den ideelt sett burde vinne, som i massemedienes framstilling av levde liv. Men den vinner fram i de områdene der fiksjonen gjør seg aller best, i kunsten. I kunsten har samfunnsansvar og relasjoner blitt delvis fulgt av en trend med interesse for kunst som er mer eller mindre selvbiografisk.

Hvis vi går til noen sentrale visningsrom i Osloområdet så viser Astrup Fearnley Museet for tiden en utstilling med Bjarne Melgaard, en oppvisning i selvkonstruksjon, og et kunstnerskap der stadig mer av privatlivet eksponeres. Nasjonalgalleriet viser Bendik Riis, der private brev og fotografier går inn i framstillingen av et kunstnerskap hvor skille mellom verk og virkelighet knapt er synlig. Og på Henie Onstad Kunstsenter ser vi John Cage, en kunstner som har biografien sin er flettet inn i kunsten, og som knapt opererte innenfor feltet fiksjon i det hele tatt.

Disse sidene av problemstillingen fiksjon og virkelighet dekkes dessverre ikke i katalogen, eller i beskrivelsen av kunstnernes arbeider, noe som svekker utstillingen. På den annen side setter jeg pris på utvalget av kunstnere og verk. Særlig Hansen og Mørchs arbeider viser oss at elementer av fiksjon kan si oss mer om virkeligheten enn noen dokumentarisk framstilling kan gi oss. Tellefsens verk presenterer en verden hinsides virkelighet. Bowles ligger tettere på utstillingens opprinnelige og noe utdaterte konsept, men redder seg inn ved å skape visuelt veldig interessante verk.

Vanna Bowles, Funnet fotografi II, 2010.

Monteringen av arbeidene er krevende og utfordrende, med stor avstand mellom verk som antakeligvis burde vært satt i sammenheng. Denne opphengingen krever ekstra jobb med formidlingen. Men her er det ingen informasjon i utstillingsrommene. Ingen tekstplakater, ingen ting. Vi blir bydd en pressemelding som sier noe om hver enkelt kunstner. Vi blir budt å kjøpe en katalog, som er visuelt sett slående og ligner en fra et større museum, men som innholdsmessig dessverre er forholdsvis tynn. Og vi blir budt en prisliste, for dette er jo tross alt en salgsutstilling. Men verkene henger i løse lufta slik de er blitt plassert. En må lese seg gjennom utstillingen med håndholdt lesestoff. Hvorfor dette rotet med formidlingen?

For å finne svaret på dette tror jeg vi må se på Kunstbanken som institusjon. Kunstbanken er et regionalt kunstsenter. I følge en dårlig utført og dårlig oppdatert hjemmeside, skal senteret ha rom for galleridrift, vandreutstillinger, jobb med offentlig utsmykking, seminarer, konsulent- og informasjonstjenester, samt en performancefestival hver høst. Hjemmesiden forteller videre at senterets utstillingsprofil tar sikte på å vise et mangfold av kunstneriske uttrykk, med hovedvekt på eksperimentell og nyskapende kunst, samtidskunst av både norske og internasjonale kunstnere. Kunstbanken har altså tatt på seg arbeidsoppgaver nok til fem eller seks små institusjoner. Og en kan spørre seg hvorfor de vil seg selv så vondt. Svaret finner vi selvsagt om vi følger pengestrømmen. Senteret betales av Hedmark fylke, som gjerne vil ha valuta for pengene.

Kunstbanken havner dermed i en klassisk økonomisk legitimitetskrise. En kan si mye vakkert om Hedmark fylke, men å si at det satser tungt på samtidskunst, eller annen avansert kultur, ville være løgn. Derfor har Kunstbanken bygd seg opp rundt et konsept der de for å legitimere sin eksistens viser at de får til mange ulike oppgaver samtidig. For jo flere oppgaver senteret tar på seg, jo lettere blir det å argumentere for at senteret fortjener å få penger.

Hedmarken ligger like ved Oslo og Gardermoen, området satser tungt på økt handel med store utbygginger både i Hamar og Ringsaker, med bystatus i Brumunddal og Moelv. Det finnes gode argumenter for at økt satsning på samtidskunst bør være en del av denne regionale utviklingen. I en ideell verden hadde Hedmark fylke investert vesentlig mer penger i Kunstbanken og samtidig gått inn for å fokusere senterets satsingsområder noe. Et mer anstendig budsjett, samt tydeligere rammer for formidling av krevende kunst til folk flest, kunne ha løftet Fiction til å bli en virkelig vesentlig utstilling.

PS: Atle Selnes Nielsen stiller forresten også ut to av de absurde lydmaskinene sine i kjelleren på kunstbanken, samtidig som Fiction vises i første etasje. Disse to er verdt turen til Hamar helt alene!

  1. Innlegg fra Andreas Tellefsen

    Vill bare tillføye at hun damen ikke skal spise torsoen i venstre billedhjørne, men en hund som ikke vises i akkurat dette bildet. Men ellers bra beskrivelse.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!