Stir Heart - Urolig hjerte. Kvinner som beveger kunsten I

Unn Fahlstrøm, Vanessa Baird, Vibeke Tandberg

Museet for samtidskunst, Oslo
23. januar - 8. april 2010
Kritikk 22.01.10

Usikker hjertediagnose

Med tittelen Stir Heart – lånt fra Pipilotti Rist – skaper Nasjonalmuseet en sanselig og leken inngang til den nye samlings-presentasjonen på Museet for samtidskunst. Samtidig er det som om videoarbeidet Stir Heart, Rinse Heart (2004) er så kroppslig symbolsk kodet og nærsynt biologisk at det nesten bærer galt av sted når det kuratoriske hovedgrepet her er «verk av kvinnelige kunstnere».


Det er noe med Rists kunst som virker ute av takt med tiden, stadig preget av 90-tallets karnevaleske identitetsjakt. Derfor virker tittelen faktisk lite dekkende for resten av det stødige laget som deltar – Vanessa Baird, Nathalie Djurberg, Unn Fahlstrøm, Lotte Konow Lund, Josefine Lyche, Vibeke Tandberg og Gerd Tinglum. Navnene er etablerte, verkene er få og hentet fra museets samling. Man skulle gjerne ønsket seg en liten joker her. Jeg synes også at kuratorene Andrea Kroksnes og Randi Godø kunne ha formulert seg tydeligere; utstillingen kunne hatt større ambisjoner. Det er et svært uensartet utvalg av kunstnere og sammensetningen synes litt tilfeldig.

Unn Fahlstrøm, Vision_Listen#2, 2008, video

Slik utstillingen er presentert – med vage hentydninger til «noe følsomt og urovekkende» i kvinners kunst – blir det hele uforløst og uforpliktende, samme hvor hederlig utgangspunktet måtte være. Selvfølgelig er det snakk om en klassisk Catch 22-situasjon; man vil ikke høre snakk om «kvinnekunst», en reduktiv og absurd betegnelse, og helst av alt burde fraværet av mannlige kunstnere vært en ukommentert selvfølge. Når det likevel poengteres at utstillingen er et statement, ønsker man seg en kompetent vinkling – det blir for slapt at museet hevder å ta «tiden på pulsen» ved å vise til diverse internasjonale «feministiske» museumsutstillinger. Nasjonalmuseets oppfølgerutstilling skal visstnok hete Godesses, og ha en mer historisk vinkling, kanskje denne vil plasser prosjektet som helhet i en mer relevant kontekst.

Utstillingen rommer heldigvis mange nyanser og her er en rekke arbeider man ikke vil gå glipp av. En motsatt ytterlighet til Rists fargesprakende og naivistiske uttrykk er Unn Fahlstrøms videoarbeid Vision_Listen # 2 (2008), som finspisser en minimalistisk nymodernisme. Fahlstrøm har i de siste årene utviklet et stadig mer formalt uttrykk, kjølig og visuelt analytisk, med klare referanser til blant annet Kjell Bjørgeengens ikke-representerende videokunst. Hun har også en musikalsk sensibilitet, her bruker hun en Arne Nordheim-komposisjon fra 1971. Gerd Tinglums fargestudium, Forsoning XX har også denne analytiske og stillfarne tonen, i utforskningen av farger og fargesystemer.

Vanessa Baird, Seven steps to Heaven, 1992, maleri

I vill kontrast til dette står de burleske og overskridende arbeidene til Nathalie Djurberg og Vanessa Baird. De to har uten tvil felles kvaliteter, kvinnekroppen og erfaringen av verden blir her del av noe vondt og sårt. Likevel er humoren forløsende, djerv og mangetydig. Djurberg gjorde furore i Venezia sist sommer, med en frodig-grotesk installasjon, og her presenteres vi for to sterke animasjonsarbeider. Særlig er den arktiske jegerinnens overraskende sammensmeltning med sitt bytte et syn. Baird viser sin maleriserie Seven Steps to Heaven (1992), som tidligere hang i restauranten på kulturhuset Soria Moria på Torshov, og de religiøst inspirerte tablåene er nådeløse og sterke.

Velkjente arbeider av Lotte Konow Lund, vist på hennes separatutstilling på Stenersenmuseet for noen år tilbake, er representert – og har som alltid et klart ståsted. Self-Portrait as Five Dictators and a Victim er en serie tegninger som overbevisende kommenterer offerrollens kompleksitet gjennom å morfe kunstnerens egne trekk med historiske ladete karakterer. Meget bra er også noen nyere arbeider av Vibeke Tandberg – fotocollageserien Bruised, Tears, Ghost (2008) er destruktiv på en utvungen måte, og den klussete tusjingen på fotografier fremstår som en kul og selvfølgelig gest. Josephine Lyches Lucid Dreams (Buddha Machine) (2008), med puter, meditativ musikk og en kaleidoskopisk video er utstillingens meditasjonsrom for de som måtte ønske seg en parallell virkelighet. I Stir Hearts leder kuratorene oppmerksomheten mot hjerteregionen, selv om enkeltarbeider utvilsomt også har en mer analytisk tilnærming.

Ingressbilde: Vibeke Tandberg, Bruised, 2008.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!