Crooked Trinkets

Sponge Relief


Marthe Elise Stramrud

Fotogalleriet, Melk, Oslo
23. mai - 29. juni 2014
Kritikk 03.06.14

Unreadymades

Marthe Elise Stramrud, {ITALIC}SpongeRelief{ENDITALIC}, 2014.

To av Marthe Elise Stramruds, Sponge Reliefs på Melk.

Det florerer med hverdagslige objekter på den unge billedkunstscenen, så også i arbeidene til Marthe Elise Stramrud, vinneren av Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen i 2012 som nå har en dobbeltutstilling i Oslo. Appropriasjon og re-kontekstualisering av alminnelige objekter utgjør et av den moderne kunstens fremste avantgardegrep, fra dadaismen til surrealisme, konstruktivisme og pop. Men granskningen av verden i relasjonen mellom oss og gjenstandene innenfor dagens neo-materialistiske tendens, tilkjennegir ofte mer en interesse for objektene per se enn å peke på en bakenforliggende diskurs.

En slik form for post-appropriasjon kjennetegner også Stramruds arbeid som i disse dager presenteres parallelt i to separatutstillinger. Fotograferte installasjoner og skulpturarbeid utgjør Crooked Trinkets  på Fotogalleriet, en utstilling som har turnert til fem norske kunstforeninger som en del av debutantprisen. På Melk vises en serie relieffer med svamper i trerammer – Sponge Relief. Stramrud har en bachelorgrad i fotografi fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og bakgrunn fra Högskolan för fotografi i Göteborg og Oslo Fotokunstskole. Hun har deltatt ved flere gruppeutstillinger som bl.a. fjorårets Turn Turtle ved Podium og Motlys ved OSL Contemporary, og tilhører en dynamisk generasjon kunstnere som redistribuerer rollene som kunstner, kurator, produsent og utgiver.

Untitled(Livingroom Poetics no 9) (1)-ny

Marthe Elise Stamrud, Livingroom Poetics, 2012.

I Crooked Trinkets (som betyr noe i retning av «små og ubetydelige skrudde ornamenter») vises en videreutviklet versjon av fotoserien Livingroom Poetics fra Høstutstillingen i 2012. Prosaiske gjenstander hentet fra en hjemlig sfære er satt sammen til ukonvensjonelle, vare og vittige komposisjoner i et arkivliknende fotografisk språk. Gjennom den bevisste lyssettingen og fargevalørene vises det til maleriske forelegg i den klassiske stillebengenrens oppstillinger av gjenstander i henhold til borgerskapets smak og behag. Et ferskenfarget klesplagg stappet ned i en blomsterpotte, et tau kveilet ut av en hvit fløtemugge og de to kjøkkensvampene som presses forsiktig ned av en gråstein, er motiver med poetisk autoritet, som kan gi vage assosiasjoner til Man Rays fotografiske sammenstillinger av objekter, eller til Meret Oppenheims skulpturer. Man trekker på smilebåndet av en vedkubbe i bjørk med to fjær på toppen som likner en indianer. Et kornblått ullteppe svøpt over et feiebrett minner om en munk, og en yuccapalme av Ikea-typen har fått hodet dekket til av et lillamønstret silkesjal. De surrealistiske forutsetningene for fotomediets tillitt til en virkelighet mer underlig enn fiksjonen, er åpenbare i Stramruds bilder, de spiller også på surrealismens blanding av humor, erotiske former og optisk bedrag.

Ørsmå formater inviterer til en intim undersøkelse av bildene og leker med ambivalente romdimensjoner. Det gjør også fotoserien Shadow is the queen of colour (2013) (først ble presentert i gruppeutstillingen CHROMA IV på Volt i Bergen), hvor det forblir usikkert om en transparent glasskube som kaster skygger er en bordminiatyr eller en større gjenstand  plassert på gulvet i et studio. Den samme trompe l’oeil-effekten av ting som ikke er helt hva de later til å være, opptrer i installasjoner av små steiner og annet organisk materiale som er blåst opp i forstørret format.

Untitled(Livingroom Poetics no 7)-ny

Marthe Elise Stamrud, Livingroom Poetics, 2012.

Motivene undersøker gjerne forholdet mellom det statiske og det bevegelige på grensen til det kinetiske, som i fotografiet Selfportrait (Tree Pose) fra 2012, der fire teglsteiner er plassert på en måte som utgjør et nesten bristende balansepunkt i den navngitte yogaposisjonen. Også den mindre interessante skulpturen Selfportrait in progress (2014), ser ut til å kunne ramle sammen hvert øyeblikk: Det dreier seg om fire klosser som brukes til å støtte kroppen i yoga, farget i kongeblått og neonoransje og stablet i høyden på en smal søyle på over to meter. Bruken av potteplanter, yogaøvelser og andre borgerlige attributter fremtrer som formale studier av gjenstandenes potensiale for antromorfe og arkitektoniske transformasjoner. Prosjektet formidler ikke at alt, inklusive stueplanten plassert slik at det nesten dekker fotografiet av en annen stueplante, kan være kunst, som i avantgardens readymade-strategier. Isteden peker det på at verden blir til for oss gjennom objektene, som her trer frem med en litt enfoldig autonom viten og vilje.

Her plasserer Stramruds prosjekt seg godt innenfor den objektorienterte eksplosjon i samtidskunsten som fulgte i kjølvannet av Documenta 2012, ledsaget av den objektorienterte ontologien eller spekulative realismen hos bl.a filosofen Graham Harman. Med utgangspunkt i Heideggers hovedverk Væren og tid eksisterer verden kun som selvstendige objekter innenfor denne retningen, herunder mennesker så vel som fenomener eller substanser. For Harman er sincerity og allure begreper som skiller kunsten og sensuelle objekter fra de øvrige tingene i verden, og de nye konstellasjonene de skaper blir det eneste relevante spørsmålet.

Kunstnerisk sett fordrer en objektorientert strategi en kompleksitet der studiene av materie og overflate skaper en opplevelse av at det skjer noe vesentlig i sammenstillingene. Stramrud er inne på et interessant personlig språk i utvekslingen mellom det fotografiske og installasjonene. Men for meg oppstår først og fremst tiltalende, kontrollerte sanseopplevelser som ikke klarer å vekke vesentlig større engasjement enn god design, og det utfolder seg som en fri og apolitisk navigering mellom nærværsmetafysikk, fenomenologi og ting-fetisjisme.

Kunsthistorisk har tittelen Sponge Relief på Melk klare referanser til Yves Kleins berømte svamperelieffer fra slutten 1950-tallet, farget i lysende Klein-blått (eller en fysisk manifestasjon av kosmisk energi i atmosfæren, i følge han selv). Stramruds relieffer består av industrielt fremstilte svamper i ulike størrelser og autentiske farger, og spiller kan hende også på relief i betydningen lettelse. Satt sammen skaper de monokrome komposisjoner og komiske skulpturelle formasjoner som er mest interessante når de nekter å vekke kompositorisk engasjement. Den hipsteraktige teksten Animal as Hell – som presenteres som en del av verket, lest og skrevet av den amerikanske kuratoren Agatha Wara –indikerer en humoristisk distanse til svampenes anvendelighet og konsistens. Men både lydarbeidet og de syntetiske relieffene byr på en ironisk dimensjon som tar noe av kraften fra prosjektet og fra forhandlingen mellom skulptur og fotografi. Det tar tid å utvikle modenhet i ethvert kunstnerskap. Stramruds lek med hverdagsobjektenes potensiale krever alvor og oppriktighet for å skape allure og for ikke å snuble i egen oppfinnsomhet.

Fra {ENDITALIC}Crooked Trinkets{ENDITALIC} på Fotogalleriet.

Fra Marthe Elise Stamruds utstilling Crooked Trinkets på Fotogalleriet.

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!