TASC Ablett & Brafield, Kristin Austreid, Bergen Zines, Margrethe Kolstad Brekke feat. Anna Christina Lorenzen, Gabriella Forzelius, Mathijs van Geest, Martin Harkjerr Halse, Nora Joung, Gabriel Kvendseth, Lewis & Taggart, Signe Lidén, Tatiana Lozano, Bjørn-Henrik Lybeck, Cameron MacLeod, Bjørn Mortensen, Miriam Myrstad, Magnhild Øen Nordahl, Egil Paulsen, SYNSMASKINEN, Ånond Versto, Elin Mar Øyen Vister, Apichaya (Piya) Wanthiang, Maria Lyngstad Willassen, Ilija Wyller, Ytter, Icaro Zorbar

Kuratert av Benedicte Clementsen & Johanne Hestvold



which is a way of saying: a word was removed

Kunstnerforbundet, Oslo
11. juni - 12. juli 2015
Kritikk 24.06.15

Ung i Bergen

Ånond Versto, S. Foto: Thomas Tveter.

Ånond Versto, S. Foto: Thomas Tveter.

Med utstillingen which is a way of saying: a word was removed ønsker kuratorene Benedicte Clementsen og Johanne Hestvold, begge kunstnere utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen (BA i hhv 2014 og 2013), å presentere et «øyeblikksbilde» av kunstnere som nylig er utdannet i Bergen, sammen med enkelte kunstnere som har bosatt seg i byen de senere årene. Det er en variert utstilling, som likevel ender opp som litt for dominert av en noe ensartet materialbevissthet.

En KHiB-utdannet kunstner jeg kjenner fortalte nylig at hennes fremste innvending mot årets masterutstilling var hvordan hun så lett kunne kjenne igjen hvilke løsninger som var brukt til å produsere verkene i utstillingen. Nær sagt alt var utført i skolens standardmaterialer og standard kuttelengder. Nå er selvsagt ikke dette i seg selv en grunn til helt å avskrive Kunsthøgskolen som utdannelsesinstitusjon, men det er likevel interessant i den grad det kanskje vitner om et manglende overskudd, som bidrar til at det de siste årene har kommet færre virkelig overbevisende studiobaserte kunstnere fra Bergen enn fra Oslo og Trondheim, som en slags nykonseptualismens arvesynd.

Bjørn Mortensens skulptur Fountain og Martin Harkjerr Halses Trivial Pursuit (Umpteen paintings). Foto: Thomas Tveter.

Bjørn Mortensens skulptur Fountain og Martin Harkjerr Halses Trivial Pursuit (Umpteen Paintings). Foto: Thomas Tveter.

Det første som møter en i det avlange rommet i Kunstnerforbundet i Oslo er Bjørn Mortensens store, absurde fonteneskulptur mot bakgrunnen av Martin Harkjerr Halses nonfigurative malerier, som og ble vist under årets masterutstilling i Bergen Kunsthall. Disse maleriene, som bærer den kollektive tittelen Trivial Pursuit (Umpteen Paintings) gjør seg hakket bedre her, men det er fremdeles noe problematisk i den unnskyldende tittelen som undergraver sysselen på en unødvendig måte, sannsynligvis motivert av en følelse av et behov for å «problematisere» den kunstnerrollen som bedriver tiden ved å produsere nonfigurativt maleri. For hvis man betrakter maleriene, for det meste akryl på OSB-plater, så har de en interessant kombinasjon av nonchalant kubisme og tilsynelatende mer intuitivt naivistiske former. Fargemessig ligger de i et terreng som flørter med populære interiørfarger, litt grumsete brunt og duse blå- og gråfarger, og resultatet er et uttrykk som, kanskje fordi formene er såpass store og lite innfløkte, ser nærmest historisk ut. Hadde de vært malt på lerret ville man kanskje tatt dem for å være pastisjer av arbeider av en ukjent eller glemt kunstner fra et eller annet tidspunkt på 1920- eller 1950-tallet.

Også Ilija Wyller var en del av årets masterutstilling i Bergen og var blant de kunstnerne som imponerte mest. Arbeidene som ble presentert der var sterke, ikke minst på grunn av det som fremstod som et godt blikk for subtile og elegante materialkombinasjoner. På Kunstnerforbundet viser Wyller et utvalg nonfigurative malerier som mer utvetydig er av 2010-tallet. Maleriene har et mer aggressivt uttrykk, dominert av mørke, skogaktige grønntoner som ligger nært opptil noe som kunne tenkes som variasjoner over monokromer i ulike stadier av ferdigstillelse. Maleriene virker motivert av en genuint malerisk interesse, og er i så måte sjelden vare blant kunstnere av denne generasjonen.

Ilija Wyller, BOTCHED og Uten tittel (JAUNTY), spirulina på lerret. Foto: Thomas Tveter.

Ilija Wyller, BOTCHED og Uten tittel (JAUNTY), spirulina på lerret. Foto: Thomas Tveter.

Det morsomste arbeidet i utstillingen er kanadiske Cameron MacLeods Engineering Desire/ The Mechanical Stone Skipper hvor kunstneren har laget en maskin som kan kaste stein utover et idyllisk skogsvann på en slik måte at den spretter over vannflaten. MacLeods teknologiske eksperiment befinner seg et sted mellom potensiell bruksverdi på den ene siden og rent kunstnerisk «misbruk» på den andre, men verkets fremste kvalitet er utvilsomt ironien i å programmere en maskin til å gjøre en helt unyttig aktivitet, noe mennesker gjør for moro skyld. Samtidig gir arbeidet også en ubehagelig fornemmelse av de etiske problemene som oppstår rundt muligheten for kunstig intelligens.

I boken Xulture: The Book of Quoetry har Gabriel Kvendseth samlet et utvalg SMS’er han har sendt til seg selv. Arbeidet kan minne både om Matias Faldbakkens publiserte historikk over sine egne Googlesøk og amerikanske Kenneth Goldsmiths transkriberingslitteratur der ulike typer informasjon strippes for kategoriske forskjeller, men det er tydelig at det ligger en sterkere forfatterintensjonalitet bak Kvendseths tekst, både i skriveøyeblikket og i det redaksjonelle utvalget. Det vi må anta er idéen til en novellesamling («Kuken min er mellomstor & andre historier») følges direkte av navnet på et galleri kunstneren har følt det nødvendig å huske («Praxes, Berlin»).

Bergen Zines. Foto: Thomas Tveter.

Bergen Zines. Foto: Thomas Tveter.

Utstillingen inneholder også en egen seksjon med Bergenspublisert kunstlitteratur, signert Bergen Zines. Her begynner det å melde seg en følelse av dette er en utstilling som bærer preg av en bestemt type presentasjonsideologi. For det ligger helt klart et element av sentralisme i denne typen utstillinger; «periferien» bringes til torgs i hovedstaden. På samme måte som vi nå jevnlig ser presentasjoner av regionale og nasjonale «fokusområder» på diverse kunstmesser rundt i verden, så er det som om utstillingen her vipper over i en slags Bergens-expo.

Kunstnerforbundets lokaler passer egentlig utmerket til denne typen surveyutstillinger, og man kunne ønske seg noe tilsvarende fra andre byer som en fast sommerutstilling. For selv om det ikke eksisterer betydelige forskjeller mellom ulike regionale kunstscener lenger, så er det alltid interessant å se utstillinger der man får følelsen av at kuratorer og kunstnere alle kjenner hverandre godt og nær sagt lever sammen. Det ville dog kanskje være en fordel å fokusere mindre på et så smalt generasjonssegment og favne aldersmessig litt bredere. Utstillingen hadde nok tjent på at det ikke var fullt så stort vekt på helt nyutdannede kunstnere. For selv om det er et variert utvalg kunstnere, så er det også mulig å fornemme en relativt lik modenhetsgrad i de forskjellige prosjektene. Dette påvirker opplevelsen av utstillingen i vel så stor grad som det enkelte kunstverkets unike karakter.

Cameron MacLeod, Engineering Desire / The Mechanical Stone Skipper. Foto: Thomas Tveter.

Cameron MacLeod, Engineering Desire / The Mechanical Stone Skipper. Foto: Thomas Tveter.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!