Grotesque and arabesque. Ny amerikansk videokunst

Shana Moulton, Tany Ben-Tor

Kunstnernes Hus, Oslo
30. januar - 7. mars 2010
Kritikk 26.02.10

Ubehaget i konsumet

Utstillingen Grotesque and arabesque er fylt av hverdagslige og tilforlatelige prosesser og situasjoner; et idollignende sceneshow, et barneprogram, en husmor som ser seg i speilet, to kvinner på treningssykler og en person som skravler om hverdagens trivialiteter. Men alle arbeidene har også det til felles at det velkjente revner og flyter over i noe ubehagelig eller eksessivt. Hverdagens ubevisste, kaotiske underside viser seg frem i det vi i utgangspunktet oppfatter som trygt.


Det mest konsise arbeidet er i så måte Tany Ben-Tors Normal hvor kunstneren selv utgir seg for å være en helt vanlig skravlete middelklassekvinne. Utlegningene blir raskt det reneste babbel: skikkelsen snakker for fort, ordene sklir over i hverandre, elementer fra fremmede språk dukker opp. Til slutt står vi ovenfor selve språkets materialitet, talen som sonisk masse. Det skremmende her er hvordan det presumptivt normale går i stå og bryter sammen. Kvinnen fremstår ikke bare som gal, men som umenneskelig på grensen til det dyriske. Hverdag og kaos smelter sammen innenfor rammen av kvinnens stemme – det hjemlige og det uhjemlige artikuleres med samme munn. Alex Bags Untitled har en lignende struktur: et barne-TV-program starter relativt konvensjonelt men beveger seg mer og mer over i «voksne» temaer som depresjon foruten å inneholde en stadig mer ustabil vertinne.

Shana Moultons Sand saga er om mulig enda mer ubehagelig enn Ben-Tors normalitet. Her er det ikke en hverdagslig situasjon som bryter sammen men en hverdagslig situasjon som gror ut i fargerik symbolikk og rituelle eksesser. Det oppstår altså ikke noe meningstap, men et meningsoverskudd. De stadige tilføyelsene gjør imidlertid ikke det vi bivåner mer begripelig, men mer intenst og påtrengende. Scenen vi i utgangspunktet ser viser oss en vanlig husmor – Cynthia – som betrakter seg selv i speilet og påfører seg en helt vanlig leirmaske for hudrens. Underveis panorerer kameraet over de mange symbolene og bystene som befinner seg rundt speilet og, til slutt, skinner både deler av en speilflate og bysteansiktene vi har sett gjennom områder i Cynthias eget ansikt. Det hele ender med en sekvens ute i friluft hvor Cynthia og en annen person, med et dødningehode løst festet til hodet, beveger seg rundt i rituell dans.

Shana Moulton, fra Sand Saga, 2008

Arbeidet, som illustrerer et slags psykotisk forløp, er en montasje av varekultur og amerikana, av New Age-kultus og skjønnhetsdyrkelse. Det finnes også pek til filmhistorien. Musikken, f eks, er delvis hentet fra Nicolas Roegs Don’t Look Now og den påførte masken minner mistenkelig om den unge kvinnens maske i Georges Franjus skrekkmesterverk Øyne uten ansikt. Det skremmende oppstår i den humørløse blandingen: det finnes ikke noe ansiktsuttrykk som kan danne festepunkter for disse løsrevne kulturfragmentene. De sirkulerer rundt kvinnens tomme ansikt og spilles ut mot hverandre, kjølig og kaotisk. I sentrum av det hele finnes nevnte dødningehode av en ku som jeg mistenker er et sitat fra den uramerikanske Georgia O’Keefes mange malerier av kranier – f eks Ram’s Head (1935). Hodet fungerer ikke som noen samlende ramme, men snarere som besettelsens midtpunkt, varestormens øye.

Mika Rottenbergs verk Mary’s Cherries nærmer seg skjønnhetsdyrkelsen og varefascinasjonen fra en annen vinkel: plassert i hver sin etasje sykler tre omfangsrike kvinner på hver sin treningssykkel. Men det er ikke bare fabrikasjonen av smekre kropper som er målet her: Mellom syklene er det utspent et samlebånd og mellom etasjene er det hull i tak/gulv for overlevering av materialer og produkter. Selve produksjonen er relativt intrikat men i all korthet er det snakk om negler som foredles til cocktail-kirsebær. Produksjonsprosessen har imidlertid mistet all mening og forholdet mellom råvare og endelig produkt er diffust, uforståelig og vemmelig.

Mika Rottenberg, fra Mary’s Cherries, 2004

Man trenger ikke være marxist for å lese dette arbeidet som en skisse av den fremmedgjøringen vi som konsumenter er stilt ovenfor i et senkapitalistisk samfunn: de fleste varer vi har befatning med fremstår som frittstående ting, uten historie eller spor av det forløp som faktisk ledet frem til varens plass i butikkhyllen. Varen kunne, uten at vi kanskje tenker nærmere over det, like gjerne vært resultat av magi. Ved å vise oss en produksjonssyklus som ikke bare er absurd, men regelrett grotesk, minner Rottenberg oss om at historien om en vares opprinnelse er det motsatte: Den er ikke magisk og ikke absurd, men et resultat av konkrete menneskers arbeid. Mary’s Cherries inviterer derfor ikke bare til en bevissthet rundt hva man konsumerer, men hvor varen kommer fra, under hvilke forhold den har kommet til og hvem som har laget den.

Grotesque and arabesque serverer allegorier for vår tid: fortellinger om mangel på sammenheng mellom de bilder vi til daglig overstrømmes av og de varer vi konsumerer. Uten en sammenhengende fortelling revner hverdagen: selv om det bare er en liten søm som åpner seg er det er kanskje en større revne i vente. Utstilingen er, kanskje noe overraskende, en oppfordring til å dyrke frem sterke kulturelle prosjekter og historier som har en sosialpolitisk samlende effekt. Sånn sett gir denne utstillingen glimt av en annen type amerikansk samtidskunst enn Astrup Fearnley gjorde i sin Uncertain states of America for noen år siden og, senere, i soloutstillinger med Charles Ray og Nate Lowman: et korrigerende og kanskje mer anvendelig bilde.

Ingressbilde: Tany Ben-Tor, Normal, 2006.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!