Nonlocality

Toril Johannessen

Lautom Contemporary, Oslo
6. november - 27. november 2011
Kritikk 25.11.11

Tvillingskjebner

Toril Johannessen, Nonlocation, 2011. Installasjonsfoto fra Lautom Contemporary.

En av flosklene om kunsten er at den alltid er – eller vil være – «kritisk». Dette uttrykket har som regel lite mer enn en dekorativ funksjon. Likevel er naturligvis noen objekter nettopp kritiske, i den forstand at de skaper en betydningskrise når de reformuleres i kunstrommet. Toril Johannessen står for en slik parasittisk reformulering av hverdagsting; hun pålegger den standardiserte gjenstanden et annet system og avtvinger objektet en ambivalens det vanligvis ikke har. Slike generiske, desynkroniserende, gester er nødvendige for å minne oss om at kultur ikke er natur.

Utstillingen Nonlocality finner sted samtidig i Oslo og Düsseldorf, med de samme arbeidene i begge byer. Utstillingen(e)s hovedverk, Mean time, består av en jernbaneklokke montert på veggen. Klokken måler imidlertid ikke tiden, men internettaktivitet i real-time. Likevel er det en klokke – og en klokke er en standardisert, global, kulturform, et materielt uttrykk for tid, som på grunn av dens tilvante form og funksjon ikke lenger leses som kultur. Det finnes imidlertid mange temporaliteter, ikke bare Greenwich-standardens Mean time. For eksempel den irregulære tidsgeologien av utallige subjekters nettbruk, som måles i Johannessens verk.

Toril Johannessen, Mean Time, 2011.

Johannessens klokkepar kan dessuten betraktes som en kommentar til Felix Gonzalez-Torres Untitled (lovers), hvor de to klokkene – som adskilte entiteter – likevel samles gjennom en formal og varmende gest: de har begge stoppet på samme tidspunkt. Innenfor rammen av en ikonografisk form, som vanligvis måler noe tid, beregnes her kjærlighetens tostemte synkronitet metaforisk. Men der Gonzalez-Torres skaper en sjarmerende litterær figur som står stille, gjenoppfinner Johannessen klokken som et annet, nytt, kvantifikasjonsredskap. Slik sett korresponderer verket med utstillingens generelle dobbeltgjengermotiv: uret kunne like gjerne blitt brukt til å måle internettfrekvens. Men det ville vært en annen verden.

I Parhelia/Bilocation ser vi et bilde av en dobbelt sol på begge sider av verket. Solen er fordoblet fordi bildet er fotografert gjennom krystallen kalsitt som skaper multiple versjoner av det man kan se gjennom steinen. Den dobbelte solen er et mulighetsbilde: det finnes, antydes det, ikke bare en verden, men flere mulige. Disse finnes samtidig, men den ene fremføres gjennom et utall virkelighetsforankrende standardiseringsprosesser, mens den andre kanskje bare forestilles (eller oppfinnes) av en person. Det finnes flere fiksjonshistorier med to soler på himmelen – på planeten Tatooine i Star Wars-universet eller Stanislaws Lems Solaris, for eksempel. Eller Haruki Murakamis 1Q84, hvor den kvinnelige hovedpersonen Aomane plutselig oppdager en tvillingsol på himmelen. Alle disse fiksjonene antyder muligheten av en annen, parallell eller nyoppfunnet, verden.

Toril Johannessen, Parhelia/Bilocation, 2011.

Ved å skissere alternative standarder eller kvantifikasjonsprosedyrer knytter Toril Johannessen seg direkte til hvordan kunsten kan opprette en selvrefleksiv form i en formålsrasjonell verden. I kunsten reverserer man forholdet mellom det enkelte, på den ene siden, og metadata og standarder, på den andre. (Noe som selvsagt også kan bli en standardisert form – og ofte blir det.) Det å lære seg de mest fundamentale ting – å sykle eller svømme for eksempel – forutsetter å synkronisere ens egen kropp med et objekt eller med omgivelsene. Å være i verden er, i det hele tatt, et spørsmål om pedagogisk instruert mimesis; en prosess hvor man anpasser eget legeme med andre legemer, materielle som immaterielle. Utover denne åpenbare, og nødvendige, verdien av synkroniseringsprosesser finnes det også kollektive behov som oppstår gjennom historien og som nedfeller seg i synkroniseringsregimer. Penger ble til fordi man trengte et materielt uttrykk for abstrakt verdi, og kapitalismen oppstod som et resultat av behovet for mer regulerte handelsformer. Mer konkrete eksempler er den industrielle produksjonsformen og hvordan den utvidet rammene for salg og kjøp. Skruer, for eksempel, måtte standardiseres for at de skulle kunne brukes på den andre siden av verden, for å kunne være en vare.

Toril Johannessen, Synchronicity in Psychology, Synchronization in Technology, 2011.

Standardiseringsregimer er nært beslektet med kvantifiseringsprosedyrer, og mens førstnevnte får verden til praktisk å gå rundt utgjør kvantifiseringsskjemaer et instrument for produksjon av metadata, for eksempel en skjematisering av hvor ofte et tog kjører mellom to byer. Dette kan, igjen, brukes til å regulere hvordan det som standardiseres kan fungere optimalt når det gjelder frakt av informasjon, penger og mennesker. I det ene tilfellet dreier det seg om å synkronisere produktets form slik at overnasjonale distribusjonssystemer kan opprettes og optimaliseres, og i det andre tilfellet er snakk om en rasjonell bruk av de allerede eksisterende systemers virkemåter.

Synkronitetstenkning koordinerer gjenstanders form og bruk, men innebærer ikke nødvendigvis delt identitet: dobbeltgjengere – enten det er skruer, soler eller tidspunkter – kan like gjerne dreie seg om korresponderende rytmer og former som, til tross for likheter, har viktige singulære kvaliteter. Kunsten fungerer her ofte som en institusjonalisert brandingmekanisme i det singulæres tjeneste; som en sosial maskin som avbryter vår hang til å naturalisere systemene for standardisering og kvantifisering. Argumentet i denne utstillingen utfolder seg nettopp som en slik objektbasert kritikk av en mekanisert objektivitet, altså tanken om at et menneskeskapt system kan nøytralisere målingens subjektive moment og etablere en sannhetsstandard for det som måles.

  1. Innlegg fra Anders Bang

    Enig. Mindre pop videnskab filosofi grød. Men en udstilling som i den grad er bæret af det tankemæssige og abstraherende niveau, afkræver jo kritikeren en formidlende rolle ifht læseren. –

    At formidle didaktik, filosofiske smuler osv tager måske pusten fra kritikeren?

  2. Innlegg fra Kristoffer Jul-Larsen

    Og med dette kan vi konstatere at Johannesen offisielt er kanonisert, iom. at Røed ikke finner det nødvendig å argumentere for utstillingens kvalitet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!