Alternative Orders – A Glimpse of Brazilian Art TRO-PI-CAL

Anders Smebye, Antonio Manuel, Artur Barrio, Ivan Galuzin

Akershus Kunstsenter, Lillestrøm
31. mars - 6. mai 2012
Kritikk 17.04.12

Tropisk aroma

Oversiktsbilde fra Alternative Orders – A Glimpse of Brazilian Art. Foto: Vegard Kleven/Akershus Kunstsenter.

Brasiliansk kunst i to ulike støpninger er for tiden å skue i Lillestrøm. Utstillingen er todelt og i hver sin etasje vises henholdsvis en liten og tilforlatelig utstilling med til dels ruvende størrelser i den nære brasilianske kunsthistorien og en enda mindre utstilling som tar sikte på å problematisere forestillinger rundt det eksotiske og tropiske som Brasil overfladisk kan konnoteres med. Førstnevnte utstilling, Alternative Orders – A Glimpse of Brazilian Art er mer renheklet brasiliansk i kunstnerutvalget, og er kuratert av Guilherme Bueno, direktør for Museu de Arte Contemoráena de Niteroi utenfor Rio de Janeiro. Arbeidene er hentet fra museets samling, og denne delen av utstillingen tilfredsstiller en stadig merkbar nysgjerrighet og interesse for brasiliansk modernisme på samtidskunstscenen. Tidligere har vi sett dette glitrende eksemplifisert i Lygia Papes sofistikerte installasjon tteia I, C ved inngangen til Arsenale under Veneziabiennalen i 2009, nylig også vist på Serpentine Gallery i London. Dette formspråkets lekende og sitrende linjer bidrar til en generell fornyet appetitt på abstrahert modernistisk kunst, med særlig vekt på lokale og eksperimentelle varianter i periferien av et hegemonisk sentrum.

Artur Barrio, Bloody bundle. Foto: Jaime Acioli.

 

Antonio Manuel, 1968. Foto: Vegard Kleven/Akershus Kunstsenter.

Velklingende kunstnernavn fra 60- og 70-tallet, som Lygia Clark, Cildo Meireles  og Artur Barrio figurerer i utstillingen, som og inkluderer et eget videoprogram. Som tittelen antyder er det et lite glimt vi her får, men utstillingen er sobert komponert og inneholder en rekke fine arbeider. Mange er nokså små i skala, som Lygia Clarks skulptur i aluminium, det praktisk titulerte Monument for all situations (1964), som er en dynamisk vinklet struktur uten store fakter. Clarks sentrale rolle i den Rio de Janeiro-baserte neo-konkrete bevegelsen, med estetiske, etiske og politiske intensjoner om å trekke kunst og hverdag inn i hverandre, markerer henne som en av de første reelle samtidskunstnere i Brasil. En annen er Cildo Meireles, som er kjent for en rekke konseptuelle arbeider, installasjoner og skulpturer. I denne utstillingen fyller en lettere psykedelisk spaced out lydkulisse i hans regi lokalet, via en platespiller. Et mer fysisk frastøtende arbeid er Artur Barrios Bloody bundle (1969), som er en tilsynelatende blodflekket bylt, surret hardt og brutalt med hyssing i en speiling av volden på gatene under det brasilianske militærregimet 1964–85. I en performativ aksjon la Barrio igjen en rekke av disse ubehagelige knyttene i bygater som ble brukt av paramilitære grupper for å dumpe lik, for å skape forvirring for forbipasserende og politiet. Det eksplisitt politiske innholdet karakteriserer også Antonio Manuel, som var en av de få kunstnerne som ble igjen i Brasil under diktatorstyret. I et arbeid fra 1968 henger fem svarte tekstiler over røde silketrykk av scener med politisk vold hentet fra aviser. De sensurerende forhengene kan løftes ved hjelp av en snor, og bildenes akutte karakter trer fram. Den repressive elegansen er mer formelt forfinet i Waltércio Caldas’ skulpturelle kuler i tre, objekter med en klar og minimal form som likevel synes å motarbeide sin egen logikk. Kulene har en kant, men de hviler ikke på denne, noe som antyder en poetisk og ikke-funksjonell motstand i den rytmiske materialiteten.

Oversiktsbilde fra TRO-PI-CAL. Foto: Vegard Kleven/Akershus Kunstsenter.

Rytmens kroppslige suggesjon og det visuelle som noe uavklart og hvileløst følger også TRO-PI-CAL, kuratert av Geir Haraldseth. Han ønsker å stille spørsmål ved hva Brasil egentlig representerer, og pirke ved glossy sterotypier i sambatakt.  Ved å skråstille nasjonal identitet og kultur ved å invitere kunstnere fra blant annet Israel, Frankrike og Norge, foruten Brasil, er det laget en lett og underholdende cocktail som likevel ikke får helt fraspark. Utstillingens omfang virker simpelthen for beskjedent til å kunne romme noen vesentlige refleksjoner rundt det brasilianske og tropiske. Ved inngangen til utstillingen er Antoine Catalas skjerm med glidende bilder av hvite sandstrender og eksotika – resultatet av et google-søk på ordet «tropical» – en nokså tynn prelude til å tenke rundt konform nasjonal identitet. Reproduksjon av helt opplagte og endimensjonale bilder står her på stedet hvil. På samme vis er det begrenset hva man i ettertid kan lese ut av en utstilt oppblåsbar rosa flamingo, en rekvisitt fra konsertperformancen New York-gruppen HARIBO holdt på åpningskvelden.

Irit Batsry, Set, 2003. Foto: Vegard Kleven/Akershus Kunstsenter.

Den romlig gjennomtenkte videoinstallasjonen Set (2003) av Irit Batsry, hvor flimrende projeksjoner på spektralt vis inntar veggene, utmerker seg positivt. Verket har en undersøkende  og dvelende holdning til produksjonen av bilder og mytologiserende historiefortelling. Det narrative utgangspunktet er at Batsry fikk tilgang bak kulissene på innspillingen av filmen Madame Satá av Karim Ainouz, som forteller om dragartisten João Francisco dos Santos, sønn av slaver og beryktet for sitt ville liv i Rio de Janeiro på 30-tallet. En rekke videoprojeksjoner av forberedelser til opptak, kameraer og produksjonsapparat speilet på pleksiglass dobler bildene og skaper en interessant atmosfærisk, cinematografisk og nomadisk effekt.

Ivan Galuzin og Anders Smebye, installasjonsfoto fra TRO-PI-CAL. Foto: Vegard Kleven/Akershus Kunstsenter.

En forførende visualitet er også delvis satt i sving i Ivan Galuzin og Anders Smebyes maniske og lettere melankolske konstruksjon av et hotellrom, visstnok en versjon av Hotel Diamante, basert på en reise kunstnerne gjorde til Brasil. Her er glamorøse møbler paret med en modernistisk refererende collage av fargede, skråstilte rør opp mot veggen og en forloren design. Restene etter festen, med et krøllete Bounty-papir, noen tomme glass og en utspist konfekteske står for en type utslått og forrykket energi som alltid vil henge etter et eventuelt klimaks. I så måte representerer dette hotellrommet en egen rastløshet som resirkulerer en matlei dekadanse. Arbeidet beveger seg innen en simulert verden, med sine egne interne og fascinerte referanser. Dette landet Brasil blir her et fiktivt Brasil, og dermed oppsummeres det som kanskje er mest slående med arbeidene på denne utstillingen. Til tross for intensjonen om å utfordre de stereotype forestillingene man måtte ha, er det liten vilje til å flytte seg ut av et besnærende fiksjonsnivå. Brasils tropiske aroma blir således hengende igjen i lokalene, uten at betrakteren egentlig får ferten av noe nytt.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!