Treningsleir for tanken

Utstillingen post_modelism tydeligjør at tillit er ekstremt skjøre greier. Men først må man få utstillingen ut av Kunsthallens innpakning.

Utstillingen post_modelism tydeligjør at tillit er ekstremt skjøre greier. Men først må man få utstillingen ut av Kunsthallens innpakning.


Av og til kommer folk med svært gode utsagn på nokså sviktende grunnlag. Utstillingen post_modelism ved Bergen Kunsthall er et godt eksempel på det. Til Bergens Tidende uttaler intendant Solveig Øvstebø at dette er en innadvendt utstilling som tar opp kunstneriske problemstillinger mer enn ytre fenomener eller samfunnsengasjement. Som om det er slik at når kunsten snakker om seg selv, så snakker den ikke om samfunnet. Jeg tror det er tvert om. Jo mer kunsten insisterer på å snakke om seg selv, jo mer snakker den om samfunnet. Derfor mener jeg at post_modelism er en utadvent utstilling som gjør det tydelig at «kunstneriske problemstillinger» er både relevante og innsiktsbringende – ja rent ut sagt livsnødvendige – i vårt forhold til «ytre fenomen» og «samfunnsengasjement».

Modellen og mimesis
I følge kurator Sabine Dorscheid er kunstverkene på utstillingen valgt ut fordi de er representantive for en nylig utvikling innen samtidskunsten – kunstnere som reflekterer over forholdet mellom kunstverk og modeller. For å få publikum til å tenke med seg har Kunsthallen iscenesatt refleksjonen i en litt omstendelig fabulerende presentasjonstekst:

«Ethvert kunstverk kan betraktes som en modell, idet de av natur alltid refererer til noe annet enn seg selv. På den annen side er ikke en modell nødvendigvis et kunstverk. Hvis en skulle identifisere forskjellen kan en sannsynligvis si at modeller forholder seg til det de representerer, som kopier forholder seg til originaler. Generelt oppfatter en likevel at et kunstverk kun har verdi som original og ikke som en forringet reproduksjon, mens en modell som reproduksjon i motsatt fall vil opprettholde sin verdi. Hva skjer da når kunsten ekskluderer denne muligheten for forringelse, og tilnærmer seg modellens reproduserte karakter? Hvilken type kunstverk opererer vi med når de ikke lenger kan avvike fra å være noe annet enn en original? Hva skjer når modeller blir originaler, og vise versa, når begge står for dem selv og samtidig for noe annet?»

– Nei hva skjer da, tenker jeg, og slentrer inn i utstillingen med litt gammel Platon i hodet. Jeg husker noe sånt som at i Platons dualistiske verdensbilde finnes det i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med, en idéverden. Disse idéene er mønstre – eller modeller – for alle ting som finnes. Modellene er i seg selv uoppnåelige for oss. Kunstnere lager derfor «kopier av kopier”», for alle kunstverk er etterligninger av ting kunstnerne har sett i sanseverdenen.

Den stakkars Platon ønsket at kunst skulle være inspirert av idéene alene. Men kunstnerne var i følge Platon ikke intelligente nok. Sann innsikt er det bare filosofene som har. For eksempel kan filosofene spørre, slik Derrida spør, om det ikke ville være logisk at også idéverdenen har en idé?

Iscenesettelse og mimesis
Det er ikke så godt å vite hva Platon egentlig mente. Ikke bare endret han sine synspunkter i løpet av forfatterskapet. Han er ikke en gang deltager i sine egne dialoger. I stedet befolkes de av personer som i dag er mer eller mindre ukjente. Platons dialoger kan dermed leses som iscenesettelser – eller antikk samtidsdramatikk.

Iscenesettelser er også kurator Sabine Dorscheids innfallsvinkel til bruken av modeller i kunsten. Kuratorens tørre insistering på at utstillingen er lett ironisk gjør at jeg tenker at all fabuleringen er gjort for å drive litt gjøn med oss. Refleksjonen over kunstobjektenes status – som original eller reproduksjon – ender jo som oftest opp i en krangel om kunstverkets materielle status og økonomiske verdi. Det går sågar an å ta seg en utdanning i faget, og mange har det som sin gesjeft å avgjøre om et kunstverk er en original eller en kopi.

Men hva om vi slentrer inn i utstillingen med litt Aristoteles i hodet i stedet? Han fant det som kjent verdifullt å gripe tak i den kunnskap vi skaffer oss fra våre sanser og våre opplevelser i vår omgang med tingene. Mimesis er ikke bare mekanisk etterligning. Den er også en form for vitebegjær som lar den handlende utvikle seg ved å tolke og aktivt gå inn i både tekniske, estetiske og etiske sammenhenger.

I et slikt lys blir post_modelism en undersøkelse av hva vi velger å tro, og på hvilket grunnlag vi gjør det. I våre dager finnes det vel få undersøkelser som er mer livsnødvendige for alle samfunnsengasjerte mennesker enn akkurat det.

Samtidskunstnerens håndverk
Litt under tredve kunstnere er representert på post_modelism. Blant de hovedsaklig helt nye verkene finner vi også Cindy Sherman med hennes Nipples fra tidlig 90-tall, men de fleste av kunstnerne er ennå ukjente for dem som bare leser i gamle kunstbøker. En av dem er Lioudmilla Voropai fra Ukraina. Hun er representert med en liksom-dokumentar – en mockumentar – om utstillingen «Lying down art». Den har aldri funnet sted, men det holder i lange baner å se filmen. Den er en artig karikatur av kunstfeltet hvor vi blir presentert for det galleri av ulike roller man kan bekle seg med her – kurator, co-kurator, kunstkritiker, kulturhistoriker, kunstner og designer. Men det tar litt tid før vi skjønner at dette er en icenesettelse og en parodi. Bare gradvis går det opp for oss at karakterene er karikaturer heller enn «ekte aktører» på en «ekte kunstscene». Dermed blir det mulig å tenke over hvilken rollebesetning kunstfeltet egentlig har rom for, og hvilke posisjoner man kan innta. Slik vender dette i utgangspunktet «kunstinterne» verket seg ut mot «samfunnet forøvrig», og Voropais mocumentar åpner opp for en debatt om mekanismer for inkludering og ekslusjon i det «kunstinterne» spillet.

Svaret er tillit
– Svaret mitt er tillit, svarte «den andre studenten» den 26.juni i fjor, etter at jeg under Tommy Olssons herlige tekst «Om en ko» spurte om noen kunne forklare meg hva det egentlig er Damien Hirst har – eller – hva slags «håndverk» det egentlig er han behersker. Olsson lot seg nemlig fascinere av det håndverksmessige arbeidet med kuen, og dette fikk meg til å spørre: – Hva må en kunstner som Damien Hirst egentlig ha mesterbrev i? Svaret var altså at dagens samtidskunstner må ha mesterbrev i å vekke tillit. Konsekvensen er at hvem som helst som evner å overbevise sine omgivelser om at de er det, kan være «kunstner»
– Det interessante ligger ikke i å navngi «kunstnerrollen» som «arkitekten», «snekkeren» eller «gründeren», forklarte studenten. «Kunstnerrollen i dag kan inkludere alle eller ingen av disse titlene. Det interessante, etter min mening, er kunstsystemet som institusjon og den troverdighet og tilliten den er avhengig av – fra publikum, kritikerne, kunstnerne selv, bevilgende myndigheter osv.»


Mistroens virkemidler
Sett i lys av verkene på post_modelism finnes det i min verden få svar som har større forklarende kraft enn dette. Når Darren Neave og John Cake stiller ut Damien Hirst som en liten legomann og haien til Hirst som en liten legohai, blir dette et bittelite bidrag til å omdefinere merkevaren Hirst. Haien til Hirst, såvel som basketballene til Koons og hyllen til Kiefer blir bare søte og langt fra imponerende i lego. Et lite streif av fadermord ligger derfor over det hele. Men det ligger også farskjærlighet: Den lille legohyllen minner oss jo også over hvor stor og tung hyllen til Kiefer egentlig er, der den står på Astrup Fearnley og ruver.

I den samme diskusjonen etter «Om en ko» påpekte en annen student at det finnes en film om Mother and child divided. Filmen viser Damien Hirst i arbeid med kuen i formalinbadet. Dette ble trukket frem etter at jeg antok at det ikke var Hirst selv, men medarbeidere uten navn og identitet, som hadde gjort det praktiske arbeidet som Tommy Olsson lot seg imponere av, og at Hirst først og fremst er god til å bestille gode håndtverkere. I følge studenten beviste videoen at Hirst har et visst håndlag med slakting og partering.

– Kanskje lurt å sjekke fakta før man påstår at kunstneren ikke har gjort jobben selv, skrev studenten. Det er jo alltid lurt å sjekke fakta. Men det verkene i post_modelism tydeliggjør for oss, er at «fakta» alltid formidles i en eller annen form. Ei heller dokumentarsjangerens formgrep og konvensjoner er en garanti for at fakta er fakta. Dermed inviteres vi til å betvile det som fremstår som så tilforlatelig og sant for oss. Når fotografiene til Miklos Gaál med tittelen Construction Men fra 2004 er plassert sammen med fotoet Tuin VI Wasmolen til Edwin Zwakman, er det vi tror er et iscenesatt fotografi faktisk manipulert i etterkant, mens det andre fotoet, i all sin tilforlatelige fremtoning, faktisk er iscenesatt.

Form og funksjon
Det er de estetiske refleksjonene over virkemidler og form som gjør utstillingen post_modelism så vellykket – og så samfunnsaktuell. For det første er den en liten treningsleir der man kan øve opp sin kritiske sans og forbedre sin evne til å vurdere alle tillitsvekkende argument man måtte støte på. For det andre får den oss til å se vante situasjoner på nye måter. Et av de vakreste verkene er nederlandske Aernout Miks video Glutinosity. Den viser politi og demonstranter i en velkjent sammenheng, nemlig et basketak, men i ukjent stil. Hele basketaket er en gjentagelse av tidligere basketak, men uten den intense energien som gjerne utspiller seg når politi og demonstranter støter sammen. Dette gjør at man får følelsen av at det hele foregår alt for sakte og at det er nøye koreografert. Ved at alt er så riktig på den helt gale måten – noe som vanligvis oppfattes som stygt, er nå så vakkert – er det ikke mulig å unngå å tenke over hvor fastlåste slike situasjoner er rent dramaturgisk.

For det tredje stiller den oss overfor de muligheter – eller bør vi si umuligheter – for reproduksjon som kunstinstitusjonen gir sitt publikum. Verket Do it! av Hans Ulricht Obrist består av en bok med oppskrifter på kunstverk som hvem som helst kan gå ut og gjøre. Men for å lese boken må man befinne seg inne i kunstinstitusjonens lokale. Vil man faktisk «gjøre det» må man enten ha svært god hukommelse eller opptre som en benediktinermunk innelåst i klosteret og skrive oppskriftene av for hånd. En tredje løsning er å stjele boken, men den fjerde løsningen – å kunne kjøpe boken til en ikke ublu pris – blir ikke gitt oss. Vi får høre at boken kan kjøpes et eller annet sted, men ingen kan forklare oss hvor det skulle være.

mis_forståelse
Det jeg ikke liker med post_modelism er det teoretiske rammeverket utstillingen blir satt i. Jeg har litt vanskelig for å akseptere at vi blir invitert inn i en diskusjon hvor tema er hvorvidt en modell kan bevare sin originalitet eller ikke, eller at det blir et problem dersom kunstobjektets status som «original» oppløses. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor reproduksjonen i seg selv representerer en «forringelse» av verket. For den som er opptatt av å eie noe unikt og eksklusivt som ingen andre har, er kanskje dette viktige problemstillinger. Men for den som er opptatt av å dele sine tanker, ideer og refleksjoner med andre mennesker, er «reproduksjon» et gode – og distribusjon og videreutvikling noe som er med på å øke et kunstverks verdi – da flere får kunnskap om det. Et originalt kunstverk har ingen verdi dersom kunnskapen om dets eksistens ikke er reprodusert og distribuert, men en godt bevart hemmelighet. Sånn sett iscenesetter utstillingen post_modelism gjennom sin kunstinterne orientering store samfunnspolitiske spørsmål, der det dreier seg om hva man vil: Å eksklusivt eie alene. Eller inklusivt ta del i et fellesskap.

kunstnere: Peter Belyi (RU), Oliver Boberg (D), Michal Budny (PL), James Casebere (USA), Thomas Demand (D), Martin Dörbaum (D), Gregor Eldarb (PL), Miklos Gaál (FI), Sabine Hornig (D), Kyrill Koval (D), Antal Lakner (HU), Zbigniew Libera (PL), Graham Little (GB), Hans Ulrich Obrist (CH), Ola Pehrson (SE), Cristoph Raitmayr (A), Lois Renner (A), Nina Saunders (DK/GB), Silke Schatz (D), Albrecht Schäfer (D), Cindy Sherman (USA), Laurie Simmons (USA), Barbara Sturm (A), Yoshihiro Suda / Tsuyoshi Ozawa (J), Lioudmilla Voropai (RU/D), Stefan Wischnewski (D), Edwin Zwakman (NL)
kurator: Sabine Dorscheid

Comments