Remake

Ane Graff, Josefine Lyche

Kunstnerforbundet, Oslo
23. august - 21. september 2008
Kritikk 12.09.08

Tingenes sjarm

Det uperfekte blir som et ekko av den menneske- lige form – som antropomorf sjarme overført til tingenes vanligvis trauste og tause verden.


Selv om all kunst beveger seg mellom det tinglige og det litterære, det utstrakte forløp og det fastfrosne, er det vanskelig å lure seg unna fortellingen. Minimalisten Donald Judd ville unngå den menneskelige form, antropomorfismen, det litterære og det gestiske. En skulptur skulle være et uoppdelelig hele og ikke del av noen relasjonell situasjon, verken i seg selv eller i fremvisningen. Michael Fried poengterer i boka Art and Objecthood, som svar til Judds litteraturexorsisme, at selv de mest ulitterære minimalistiske skulpturer er vridd inn i en teatersituasjon, der kunstbetrakteren deler scenen med det beskuede. Bak enhver minimal kube står fortellingen på lur, og enhver monokrom, uansett hvor renskåret og tømt den måtte virke, preges av pusten fra menneskelig intimitet.

Ane Graff og Josefine Lyche har, i «Remake», sin helt spesielle oppsetning av dette kunsthistoriske teaterstykket.

Ane Graff og Josefine Lyche, Tribute (one piece), 2008.

Utstillingen består av en rekke enkle gjenstander: en strøm av sortlakkerte lister langs veggene, to svartmalte kubiske objekter og tre stående glassruter i hver sin stålramme. Glassrutene henviser til Marcel Duchamps Det store glasset (The Bride Stripped Bare By Her Bachelors, Even), mens kubene henviser til tidlig minimalisme. Judd ønsket at kunsten skulle avkle tingene menneskelige intensjoner og uttrykksfullhet, men en slik dehumaniserende striptease inntraff verken i Judds tid eller her.

Fraværet av nakenhet i «Remake» beskrives bedre ved hjelp av en duchampiansk logikk: tanken om at menneskelige handlinger kan abstraheres til maskinelle former og strukturer uten å skilles fra sin menneskelig grunnfunksjon. Duchamps maskiner, som ungkarsmaskinen i Det store glasset, er en mulig forklarende skisse av mekanikken bak menneskelige handlinger, bak det å være ungkar (for eksempel), men likefullt visuelt gåtefullt: Duchamp fremstiller mennesket gjennom et maskinelt og repeterende mønster, kubistisk i sin visuelle pregnans, og analytisk i den firskårne gjentagelsen av de menneskelige situasjoner fremstilt maskinelt.

Lyche og Graff har likevel ikke etterapet innholdet i Duchamps verk, de har snarere gjenskapt rammen og glasset – bokstavelig talt – og fjernet det maskinelle og det figurative innholdet. Det som gjenstår er 3 ruter med noen avlange biter speiltape på glassflaten. Men det finnes mer her: mange av objektene på utstillingen er påfallende slurvete produsert. Listene er av ubehandlet tre, som (igjen) er festet noe sjuskete med borrelås til veggen, de sorte kubeformasjonene har fingermerker og spor av rennende maling, speiltapen på Duchamp-pastisjene er klipt ujevnt, gummien i kantene av glasset tyter frem, osv. Man kunne tenke seg at dette bare er dårlig håndverk, men feilene, om vi da skal kalle dem det, er så mange at jeg vanskelig kan overse dem. De blir, mens jeg følger de irregulære sømmene i utstillingsflaten nok en gang, faktisk definerende for utstillingen. Såvidt jeg kan se beskriver «Remake» et sammenfall mellom Lychesk femi-minimalisme og Graffs ofte litterære tegninger med vanitas-motiv. Den minimale flaten vi møter hos Lyche perforeres av Graffs litterære sensibilitet. Men denne konvergensflaten brytes også opp av et gestisk overskudd som overskrider kunstnermøtet: det litterære er ikke lenger noe vi assosierer med Graff, eller hennes «bidrag», men snarere et selvstendig element i utstillingens uttrykk. Mangelen på perfeksjon forteller en historie om produksjonen av den, den er speil på menneskelig nærvær og feilbarlige hender.

Ane Graff og Josefine Lyche, Tribute (three pieces), 2008.

Det uperfekte gjenfinnes på «Remake» som et ekko av den menneskelige form, som vanligvis forestilles som noe helt adskilt fra den minimale – som antropomorf sjarme overført til tingenes, vanligvis trauste og tause, verden. Vi kan nærmest snakke om skisser av mennesker, av uttrykksfullhet, av uferdighet, nedfelt som slapphet i teksturen og gjennomføringen. Dette gestiske overskuddet gir «Remake» en vending som tilfører sammenføringen av Lyche/Graff noe annet enn syntetiseringen av to visuelle idiomer. Den analytiske brytningen mellom Fried og Judd – som vi kan forestille oss som et sentralt bakteppe for utstillingen – gis også en interessant visuell form, og sparker inn et uvant yndefullt, for kunstpublikummet, konseptuelt potensiale.

Lyche og Graff skaper en, i positiv forstand, kryptisk scenografi for området mellom abstraksjon og humanisme, teater og fetisj.

  1. Innlegg fra Kjetil Røed

    Kjære Jervell,

    Som svar: Kjetil Røed har selvfølgelig lest pressemeldingen og fant flere artige lesemodeller antydet, og man må selvfølgelig gjerne lese utstillingen med vekt på recursion-begrepet, var selv inne på disse sporene. (Og de er der fortsatt i teksten min, slik den er, om enn i en annen form). Selvfølgelig understøttes dette av at det er en remake av en tidligere utstilling. Osv. Jeg fant det likevel mer interessant å fokusere på det jeg gjorde innenfor dette korte tekstformatet. Dessuten, og det kan jeg nesten ikke understreke sterkt nok, mener jeg det er ganske poengløst om man skal bruke pressemelding som en slags blåkopi av hva utstillingen “egentlig” betyr. Som om, om man følger clouene godt nok, kan nøste opp den bakenforliggende mening gjennom denne teksten. En slik metode går jeg instendig imot. Det er naturlig å forholde seg til pressemdlingen men om den brukes eller ikke, og hvordan, er opp til kritikeren.

    Mvh
    KR

  2. Innlegg fra Ellen E. Jervell

    Det ser ikke ut som om kritikeren har lest utstillingens pressemelding, eller tar jeg feil? Etter mitt syn er det konseptet “recursion” som er nøkkelen til denne utstillingen. Det refererer til et feedback system for dataprogrammering som innebærer vedvarende gjentakende bevegelser som fører til at elementer framstår i stadig nye mønstre. Denne prosessen er altså både en gjentakelse og en skaper av noe nytt. De små sorte listene som lager mønstre på veggen er en direkte referanse til et formspråk som ligger gjemt i computerne, men også til matematikk og lingvistikk, som kunstnerne selv nevner. Elementene i utstillingen refererer til den tidligere utstillingen til Lyche/Graff, derav navnet Remake, men innebærer (igjen i henhold til presseskrivet) en forenkling: “Things should be made as simple as possible, but not simpler.” For meg var presseskrivet til hjelp da jeg besøkte utstillingen, men altså ikke for Kjetil Røed?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!