DEAD AHEAD / Holiday Brochures / Burglar Alarm / Remote Tutorial: hate poems for travelers

David Carbone, Marius Engh, Matthew Buckingham, Nate Boyce, Simon Denny

Landings (Arena Vestfossen), Vestfossen
5. juni - 27. juni 2010
Kritikk 07.06.10

Through the looking glass

David Carbone, Holiday Brochures, 2010.

Man kommer ikke langt i kunsten om man ikke kan le av den innimellom. Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg stod utenfor to av Landings-utstillingene i sommervarmen og myste inn gjennom vinduene med notatblokk i hånden og digitalkamera i øyenhøyde. Landings er et prosjektrom på kultursenteret Arena i Vestfossen som ble startet i 2008 (rett ved Vestfossen Kunstlaboratorium). Over to plan på totalt 50 kvm finnes 5 visningsrom. Et av dem, nærmere bestemt utstillingen med Nate Boyce (som er kuratert av Will Bradley), fikk jeg dessverre ikke sett, da nøkkelen ikke var å oppdrive denne søndagen i juni. To av de andre Landings-rommene, nemlig dem jeg stod å så inn i da jeg tenkte på kunst og latter, er kun tilgjengelige i form av «vindusutstillinger».

Men, når det gjelder det å le av kunsten, var det altså ikke det at jeg så gjennom vinduet som var så gøy, men kontrasten som plutselig kom til meg, da en bakfull vestfossing kom ut av snackbaren ved siden av med en fersk pepperoni-pizza og en DVD på lomma (se omtale av Simon Denny nedenfor). Kontrasten mellom han og meg. Han ble stående å kikke på meg og undret åpenbart på hva i all verden jeg holdt på med. Han skulle hjem og se film, pleie tømmermenn og spise pizza, men hva var det jeg skulle, der jeg noterte og tok bilder, mens jeg stirret intenst inn gjennom et støvete vindu inn i et lokale som, etter alt å dømme, så fullstendig tomt ut? Det er ikke et dumt spørsmål. Jeg skal prøve å svare.

David Carbone, Holiday Brochures, 2010.

Det jeg så på var Dave Carbones utstilling på Landings 5: en utstilling som tilsynelatende består av sider og fragmenter fra reisebrosjyrer. Utstrødd på gulvet, klistret på vindu og vegger, oppdaget jeg det ene ferieparadis etter det andre, i revnet form. Men hvor bildene var fra var ikke lett å få med seg – bildene var jo tatt ut av den vanlige funksjonen de har når man, kanskje sammen med kjæresten eller svigerfar, planlegger høstens utflukt til varmere strøk enn Vestfossen og Norge.

Revet bort fra denne familiære situasjonen ble bildene ikke lenger en praktisk inngang til en ferie men heller, kunne man si, bilder på en sprukken forestilling, rester av det menneskelige drømmearbeid som, ad reisebrosjyrens praktiske kart, handler om å realisere en utopi (selv om den her er ganske beskjeden: feriereisen). Spredt ut i gallerirommet på denne måten var dessuten bildene også mønstergyldige kunstobjekter, vridd ut av en åpenbar funksjonssammenheng, og plassert i en situasjon hvor de (høyst sannsynlig) var overgitt et blikk som ønsket seg et konseptuelt objekt å gruble over snarere enn bilder av steder for potensiell familiehygge.

Matthew Buckingham, Burglar Alarm, 2010.

Men det var ikke bare sprukne sydentablåer jeg så. Det jeg fikk øye på var faktisk, først og fremst, Matthew Buckingham som stiller ut på Landings 4 (altså utstillingsrommet vegg i vegg med Carbone). Buckingham viser diskrete, tørre, og mer åpenbart konseptuelle verker bak det støvete sommervinduet. Burglar Alarm, som er verket som opptok meg mest, knytter seg umiddelbart til en estetisk modifikasjonskultur vi kjenner fra blant kunstneren Knut Henrik Henriksen, hvor det ikke er det vi faktisk ser som er det sentrale men det vi opplever, mer kroppslig (og naturligvis de tankene denne opplevelsen fører til). Henriksen senket taket på STANDARD (OSLO) for noen år siden for å kommentere forholdet mellom Le Corbusiers modernistisk-utopiske ide om ideell takhøyde og konkrete, opplevde, rom. Her setter Buckingham inn en enkel forandring av trappen ned til underetasjen. Ett trinn er nemlig noe høyere enn de andre og slik legges forholdene til rette for at en eventuell innbruddstyv vil kunne snuble og avsløre seg. Eller slik vil en kunstkritiker snuble og gå på trynet (om han ikke ser seg for). Verket, som også skisseres i et veggarbeid, er også et lite allmennspark i leggen til tilskueren. Man må legge merke til underlagets beskaffenhet, ikke kun holde oppmerksomheten på kunsten som befinner seg på veggene. (Trappetrinnet er ikke ulikt den lille skulpturen Tor Børresen satt innenfor døra til hans utstillingen på Fotogalleriet tidligere i år heller, forresten. Den snublet man også i, ser du.) En påminnelse, altså, om at virkeligheten rundt en også har en praktisk betydning og, kanskje også et aldri så lite vink fra verden utenfor kunstens privilegerte rom – som f.eks. kunne knyttes til den omtalte mannen fra pizzabutikken som, fortsatt, stod å kikket på meg og undret seg over undertegnede da jeg tenkte dette.

Simon Denny, Remote Tutorial: hate poems for travelers, 2010.

Når det gjelder korrespondanse mellom det man planlegger, om det nå er å gå i en trapp eller se en DVD (som jeg antar nevnte pizzamann skulle til å gjøre), og planens suksess, eller mangel på sådan, er Simon Dennys videoinstallasjon Remote Tutorial: hate poems for travelers på Landings 3 en interessant figur å tenke med. Denny leker seg nemlig med innholdet og formen på menyer og brukergrensesnitt på teknologisk utstyr. I denne leken dukker det opp noen kritiske perspektiver. Spesielt er det, som leseren kanskje allerede har gjettet, DVD-interfacet som får en uventet reformulering her: der vi venter oss instruksjoner for å navigere mellom film, deleted scenes og ekstramateriell får vi av Denny i stedet servert små setninger om grunnprinsipper i filosofisk logikk. Linken mellom disse setningene og DVD-menyens vanlige funksjonalitet ligger åpenbart på et annet nivå enn effektiv navigering gjennom filmkos. I en tid hvor brukeren kan designe sitt forbruk etter eget forgodtbefinnende gjennom digitale TV-kanaler, nettsurfing osv. er det påfallende hvor lite man faktisk kan forme et teknisk brukergrensesnitt. Ved å skrive inn filosofiske utsagn i et slikt interface, og dermed oppløse den åpenbare funksjonaliteten, peker Denny på hvordan teknologiske apparater ofte er ganske rigide i sin standardisering og i svært liten grad egentlig interaktive, noe kunstneren poengterer ytterligere ved å plassere en pose full med fjernkontroller ved utstillingsrommets inngang. Hvilken fjernkontroll, om noen, er det som korresponderer med videoarbeidet vi ser lenger inn i rommet? Vår underkastelse i forhold til tekniske apparaters instrukser, oppsett og menysystem representerer her et hverdagens slaveri. Dette kan synes som en bagatell men når alt kommer til alt, er Dennys videoinstallasjon faktisk et bilde på den blindhet som oppstår når vi lar oss styre av en mekanisme utenfor oss selv uten å stille spørsmål om dens gyldighet. Ideologi og ufrihet i hverdagens små handlingsrom henger, antyder Denny, sammen med større maktstrukturer. Sammenkoblingen mellom menneskelig frihet, filosofisk logikk, tvang og DVD-menyer er uventet, småmorsom, og forfriskende lite moraliserende.

Marius Engh, Dead ahead, 2010.

Til slutt må jeg vende tilbake til vinduene. Marius Enghs verk Dead ahead tar nemlig utgangspunkt i et vindusgitter. Men i Enghs Landings 1-prosjekt er det ikke annet enn en vegg bak gitteret: man ser altså det man i utgangspunktet skulle se gjennom. Ved å fjerne vinduet bak gitteret gjør Engh et klassisk kunstgrep. Det vi vanligvis ser gjennom eller overser er det som gjøres til gjenstand for oppmerksomhet. At man utfordrer vanen og rykker den ut av dens standardiserte bane og knytter den til det usette (gitteret) er kanskje billedkunstens grunngest. Ikke så rart siden kunsten som regel vil ha oss til å se ting på nytt. Men her gjøres det likevel ualminnelig enkelt og sjarmerende, fraværet av et vindu tatt i betraktning.

Når det er sagt er selve gitteret et landskap i seg selv, en abstraksjon av linjer man kan tenke seg gjentar det som kunne, og kanskje har, befunnet seg bakenfor gitteret; noe som, igjen, reflekterer en annen grunnleggende impuls i kunsten: ønsket om å oversette noe man har sett til et annet, kanskje mer formalt, språk. Man kan også se mer minimale figurer i Dead ahead: en oppstripet struktur a la Sol le Witt f.eks. Slik sett knytter Enghs verk seg til de andre arbeidene på de pågående Landings-utstillingene: vi kan forestille oss at den er det manglende gitteret til vinduene utenfor Buckingham og Carbones utstilling, men vi kan også tenke oss at den er en emblematisk motbilde til DVD-menyen i Dennys arbeid hvor manglende frihet samsvarer med det fraværende vinduet. Eller, annerledes tenkt, at gitteret i Enghs figur oppfordrer til en mer formal lesning av menyens mønster og at vi, kanskje der, kan finne en tankefrihet som ikke foreligger i menyens funksjonalitet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!