Tingenes tilstand

Jiri Geller, Martino Gamper

Kunsthallen på Tullinløkka, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
29. april - 10. september 2006
Kritikk 08.05.06

The Big Time

Tingenes tilstand forsøker å åpne opp for en smidigere måte å tilnærme seg design/kunsthåndverk enn gjennom forenklede og fastlåste kategorier. Utstillingen viser at grensene mellom kunst, kunsthåndverk og design er flytende og at samspilet dem i mellom kan være produktivt.


Men dette ekstreme behovet etter å etterligne alt på moten fikk stadig mindre betydning for dem, og de var glade for å kunne si til seg selv at det bildet de hadde laget seg av livet, etter hvert ble fritt for alt som kunne virke pågående, prangende og til og med umodent i visse situasjoner. De ville ha brent slike ting de før hadde sett på som flotte: Trollspeil, huggestabber, fjollete små uroer, småplater laget av stein i alle verdens farger, oppslagstavler i jute med snirklete dekor. De hadde inntrykk av at de kontrollerte sine lyster stadig bedre: de visste hva de ville, de hadde klare planer. De visste hva lykken var; de visste hvorledes de skulle bli fri. (Georges Perec, Tingene, 1965)

Tørsten etter tingene synes uutslukkelig, en higen med kapitalinteresser som omdreiningspunkt. En motreaksjon blant formskapere som ønsker seg ut av et strømlinjeformet marked de per definisjon er avhengig av, har i den siste tiden latt seg spore. Konsumkritikk og antiestetisering fremstår som sentrale strategier for designere i opposisjon til masseproduksjon og tradisjonelle kommersielle betingelser.

Nasjonalmuseets nye satsning Tingenes tilstand viser europeisk design og kunsthåndverk med arbeider av 14 grupper og tilsammen 43 utøvere. Man kunne kanskje frykte at dette ville bli et slapt og traust opplegg for å tilfredsstille tverrfaglige krav om å dytte sammen kunst, arkitektur, kunsthåndverk og design. Mind you, det har det heldigvis ikke blitt, takket være god kuratering. Kunsthallen passer forøvrig som en hanske.

Fronter
Diskusjonen rundt hva design og kunsthåndverk egentlig er for noe, og ikke minst disse kategorienes forhold til begrepet kunst, er tydeligvis ikke avblåst. Tingenes tilstand forsøker å åpne opp for en smidigere måte å tilnærme seg design/kunsthåndverk på enn gjennom forenklede kategorier som ser design som funksjonelle, reproduserbare objekter og kunsthåndverk som unikt. Disse forståelsene er i forandring og må tilpasses nye tider, i takt med faktiske prosjekter som ser dagens lys.

Det oppleves som hakk i plata når posisjoner relatert til de vage skillene mellom samtidig kunsthåndverk og samtidskunst uttrykkes gjennom generaliserende og prinsipielle utsagn. Det pågående bråket rundt sammenslåingen av kunstakademiet og SHKS under KHIO tikker og går, med fare for å dra energien ut av sine studenter. Frykten for ett bredt felt som rommer displiner med separate tradisjoner, ble nylig uttrykt av George Morgenstern her på kunstkritikk.no. På tross av hva han og flere andre som taler kunstens sak i denne debatten sier, handler den først og fremst om norsk kunstpolitikk. Derfor både forenkler og overdramatiserer den forskjellene.

Ny praksis
At sameksistens mellom folk med kunstutdannelse og kunsthåndverksutdannelse faktisk kan gå knirkefritt for seg i praksis, finnes det mange eksempler på, ikke minst i Tingenes tilstand. Blandingen over grensene er allerede en virkelighet og behovet for problematisering av denne minglingen er stort sett teoretisk. Gruppene i utstillingen presenterer verk sammen og kaster ball til hverandre med hvert sitt spesialfelt som bidrag. At dette kan være en gunstig arbeidsmetode er innlysende, særlig fordi flere av disse prosjektene er store og ressurskrevende prosjekter.

En økende bevissthet rundt design/kunsthåndverk som uttrykk for status og politikk og opplevelsen av at det vi kanskje trenger minst er flere standardobjekter rundt oss, har i den siste tiden ført til en rekke utstillinger som befatter seg med design som analyseverktøy og middel for kommunikasjon. For tiden vises My World på Norsk Form, med fokus på crossover hos designere, kunstnere og arkitekter. Sentralt i denne utstillingen står en insistering på noe som kan oppleves som autentisk i designvrimmelen; ting skal være spesi, og gjerne folkloristiske for å demme opp for angsten for å miste identitet. Knortete grener fungerer som bokhyller og på sengetøy projiseres stadig skiftende mønstre. Også i Tingenes tilstand presenteres motsvar mot standardisering, profesjonalisering og nyttebasert teknologi. Flere arbeider kan forstås som negerende negasjoner av den berømte skandinaviske roen som liksom senker seg over rene flater, eksempelvis et minifjell av kaotisk, knust porselen laget av gruppen Temp. Denne nye designen utforsker sitt potensial for konflikt og grums.

Strategier
Torpedo etablerte seg i fjor på tuftene av kunstbokhandelen på Museet for Samtidskunst. At Nasjonalmuseet nå inkluderer Torpedos aktører kan vel derfor ses på som ironisk. Torpedo har i løpet av sin relativt korte virketid gjort seg synlige og viktige gjennom en variert virksomhet. Med bokhandelen som base fungerer de blant annet som distribusjonskanal og et aktivt visningssted for ung kunst. Bokhandelen Torpedo spesialiserer seg på artist books, teoribøker, fanziner, kataloger og musikk. I Tingenes tilstand står de for utvalget av litteraturen og musikken som presenteres i lesehjørnet i den ene enden av hallen, laget i samarbeid med kunstnergruppen Uglycute. Her får de med stort hell presentert sin virksomhet gjennom utvalg fra egen produksjon og distribusjon, samtidig som mange av bøkene er koblet til utstillingstematikken. Dette stedet er en kul liten oase og fungerer nok i timevis for mang en bruker, og mye fin musikk kan lyttes til mens man adspredt blar i en fiffig trykksak.

Den mest utsøkte wow-faktor i Tingenes tilstand står utvilsomt det nederlandske samarbeidsprosjektet Idiots for – som på sitt nettsted lanserer seg med undertittelen «This must be designed by idiots!». Deltagerne i dette kollektivet har bakgrunn innen mote, design, kunsthåndverk og billedkunst og er i så måte tidstypiske. Det de driver med har litt med design å gjøre, litt med kunsthåndverk og har en touch av smykkekunst. Samtidig fungerer arbeidene deres som kunstspesifikke. Mest iøynefallende er deres bruk av utstoppede dyr som de transformerer til visjonære, bittersøte syn. Bearbeidingen av døde kaniner til glamorøse vesen smakfullt dandert med broderi, perler, glass og sølv er egenartet inntil det eksentriske, ikke minst i installasjonen Hyperallergenique. Fra en snøhvit hares øreganger pipler perler frem. Synet er rett og slett fantastisk. Likevel troner Ophelia høyest gjennom sin spektakulære sammenstilling av en løves overkropp og gullklumper som velter ut. Det bisarre uttrykket og roen i løvens tilsynelatende søvn skaper en ekstremskjønnhet som synes hittil usett. Hvis man vil kan man også lese gruppens arbeider som kritiske kommentarer til uforenligheten mellom natur og kapital og sminkeindustriens rutinemessige utnyttelse av prøvekaniner.

Redesign
We make remake, som en av møbeldesigneren Martino Gampers utgivelser heter, slår an tonen for en sentral syssel for mange av deltagerne i utstillingen. Gamper setter sammen hybridmøbler av objekter som han finner på gaten eller på loppemarkeder og tar i bruk simple materialer, som raggete sponplater og papp. Et slentrende designideal som fører til unike møbler som bærer på flere lag av historier; for eksempel kan en sliten hylle og en stol bli til en gyngestol.

Denne improviserte metoden deles av Lagombra – som også kaller seg for radikalsnekker. Hans tilforlatelige og røffe design var i en periode basert på møbler fra IKEA, siden det var billigere å bruke billige møbler derfra som råvarer i stedet for å kjøpe nye materialer. IKEA-møblene ble brukt som readymades tilpasset egen design, ved å at han saget dem opp og kombinerte dem med filleryer og tape. På denne overlegne måten demonstrerer Lagombra en skakk nymontering av IKEA som folkets uniforme førstevalg.

Redesign og resirkulering karakteriserer også den kombinerte butikken og syatelieret 3d Hand sin virksomhet. De tar imot klær og stoffer som folk ikke lenger har bruk for og syr det om til noe nytt. Kreasjonene på utstillingen er mer morsomme enn sobre, blant annet kvikker en fargerik barnebasseng-regnfrakk opp. De syende viser hvordan man lett kan sample sammen klær som er løslatt fra sin opprinnelige bruk. Den ekstreme utnyttelsen 3d Hand demonstrerer lar ikke søppel hvile og oppfordrer vel med det publikum til å skjerpe sin bruk-og-kast mentalitet.

Tidens fylde
I den omtalte statuskrigen mellom billedkunst og kunsthåndverk trekker billedkunst stort sett det lengste strået, gjennom sin assosiasjon med intellektuell fremfor fysisk virksomhet. We Work in a Fragile Material er på sin side stolte over å være kunsthåndverkere, og går inn for å skape et mer romslig kunsthåndverkbegrep. Ikke nødvendigvis ved å utfordre grenseoppgangene mot kunst, men i stedet ved å gripe fatt i begrepet og lade det med ny energi. Før åpningen av utstillingen dro denne gruppens medlemmer ut i svarteste skogen for å holde en forberedende keramikk-workshop, med utgangspunkt i spooky greier som alkymi, urkrefter, kulter og mystisisme. I Tingenes tilstand utstillingen er den svarte magien tilstede gjennom en opptegnet sirkel med okkulte symboler i gulvet. I midten ligger anagamabrent keramikk som ble til i skogen. Formene er ubestemmelige, som tvilsomme rester etter noe levende, akkompagnert av fotograferte nattscener som dokumenterer prosessen. Keramikk goes Blair Wich Project.

Revolutions on Request produserer broderier, elektronisk musikk, motorsykkeldesign, publikasjoner, teknologiske innovasjoner og annen visuell kunst, med sterk inspirasjon fra populærkulturen. En av gruppens sentrale aktører er Jiri Geller, med bakgrunn fra kunst og gullsmedkunst. Han står bak The Big Time, som virkelig ruver i rommet. Dette er en kjempebølge i skinnende blå glassfiber, som viser fire stadier samtidig, fra oppgang til fall i en vill og skummende bue. Dette statementet er ikke lite frekt, men fosser frem som et glitrende og energisk alternativ til mainstream. Underveis tar bølgen opp i seg så mangt. La det skje og sjekk hva som blir igjen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!