Tell Truls Ramberg the news

Standard (Oslo) har siden galleriet startet gjort ansvarsfraskrivelse til en estetikk. De har, med andre ord, ikke forholdt seg til tematiseringen og opprydningen mange kunsthistorikere, kritikere og kuratorer har beskjeftiget seg med det siste tiåret, men heller latt kunsten tale sitt eget språk. Som ofte kan virke meningsløs eller uforståelig, for noen. Med Torbjørn Rødlands Tell Tchaikowsky the news skjer et brudd, men uten å bryte med den autonome linjen de har kjørt til nå.

Utstillingen kan leses som et symptom på en ny framtid for den ombygde kebabsjappa til Eivind Furnesvik og norsk kunstvirkelighet.

Roe Ethridge: Moon, 2003-2008O

Øynene mine skanner over lokalet. Et foto av månen, noen hansker festet i en vegg. Javel.. Et lite sort monster står der og glor. Et par akvareller. Den ene montert på et halvferdig veggmaleri. Noen sorte skulpturer, stående på noen uferdige søyler, fra en annen tid. Og innerst i lokalet, en koffert, med et monster, som ligner på noe som kunne vært skapt av teamet bak «Fragglene.» Det ser rimelig ryddig ut, men henger ikke sammen, og jeg gleder meg til å gå nærmere inn på det, finne ut hvordan dette (ikke) henger i hop.

Nå er riktignok bilder av månen like gamle som menneskets fantasi. Men likevel er det noe ved fotografiet til Ethridge som gir meg følelsen av å se noe jeg aldri har sett før. Som iskulen pluto, som til og med har mistet status som planet. Den enorme isbiten sirkler rundt på kanten av vårt solsystem, i salig uvitenhet om våre analyser. Det er allikevel vår nærmeste nabo, the moon, som gir meg et kick her og jeg får følelsen av at Torbjørn Rødland ønsker å fortelle meg noe mer basalt og personlig enn det utstillingen, samt lokalet, ellers gir inntrykk av. Fotografiet er kontekstualisert ut av kitchens verden ved å plasseres opp mot Olaf Breunings verk Little Trouble in Switzerland og Black Dog, som framstår som vanvittig kontemporære. Ikke i kunsthistorisk kontekst, men mer i en slags Nintendo-basert verden. Det vil si: den treffer mine estetiske røtter. Når Nintendo blir nevnt er det vanskelig å komme med en intelligent analyse, men det trenger heller ikke verket som har en narrativ funksjon i utstillingen. Dette gjelder begge verkene, selv om det lille monsteret umiddelbart er mer publikumsvennlig.

Uwe Henneken: V.O.T.E. #73, 2007

Jeg har tidligere vært euforisk vitne til denne mannens videoproduksjon i utstillingen That`s rich fra 2005, kuratert av kunstneren Marianne Hurum, og nærmer meg arbeidene med skeptisk nysgjerrighet. Med trykk på ”skeptisk”, for jeg er usikker på om Olaf egentlig jobber med morsomme påfunn eller kunst. Det er uansett noe urovekkende og bevegelig med Breunings Black dog. Hver gang jeg snur meg virker det som om den har flyttet seg litt. Det lille deformerte monsteret er laget av plasthansker, som er laget av olje, muligens hentet opp fra Nordsjøen. Der det er veldig mørkt og kaldt. Vesenet speiler noe av denne dybden og kulden, selv om det også planter et skjevt smil i ansiktet mitt. Jeg vet ikke om Breuning har tenkt over dette, men jeg fokuserer i hvert fall på dette faktum akkurat nå, der det vesle monsteret stirrer påtrengende på meg og krever et svar. Man kan ane et pek til den sveitsiske kunstneren Sylvie Fleurys Love Dog 4 (Gnome) i Breunings skulptur. Jeg klør meg i hodet, jeg prøver å stirre ihjel det lille hanskemonsteret på gulvet, samt analysere to søte hansker festet i veggen over, ved navn Little trouble in Switzerland, men jeg blir plutselig forstyrret av den skjærende dialekten til galleristen inne på kontoret. Eivind Furnesvik.

Jeg rister på hodet. Ikke over arbeidene, som er bunnløse, som Nordsjøen, men fordi landets største avis ikke lenger slipper inn på galleriet der jeg står, fordi deres kritiker skrev en meningsløs kritikk av det han mente var en totalt meningsløs utstilling av Matias Faldbakken for en tid siden (den med den sølvgrå grafittistripen over et av bildene og vinduet.) Nothing Doing fra 2007 var flat som en pannekake, nesten poetisk i sin sjenanse. Med utestengningen som ramme, fremkalt av Furnesviks bakgrunnskakling snarere enn Tell Tchaikowsky the news, tenker jeg videre at Rødland må være ufrivellig genial, i og med at det lille, håpløse hanskemonsteret ikke bare – jeg håper andre ser likheten – har samme framtoning som galleristen sjøl, men også det samme reserverte blikket til kritikeren fra VG. Han som alle vet ikke skjønner en dritt. Gjennom dette dyret dannes det, mens jeg står og tenker, en assosiativ krets bestående av krtikere og galleriets overhode. Jeg vil gjerne vinne stirreleken med Breunings dyr, og innkassere en mer utdypende vurdering, men angsten for at sjefen sjøl skal stige ut av sine hvite grotte er for stor og jeg vil raskest mulig bli ferdig med å vurdere de arbeidene som er vendt mot kontoret. Det er besynderlig hvor fryktinngytende en liten mann med sorte, firkantede briller kan være. Det må ha noe med definisjonsmakt å gjøre. Hunden står der fortsatt. Han stirrer opp mot noe, definitivt ikke meg, jeg tror det må være universet, kanskje månen. En slags speiling av det dypet vesenet er satt sammen av.

Monica Majoli: Study for head #4, 2005

Med hundeblikket i ryggen blir jeg forelsket, fysisk og mentalt, i arbeidet til Monica Majoli. (Faktisk dro jeg rett hjem og googlet henne i håp om at hun er like deilig in person som Study For Head #4). Hennes utflytende akvarell av en menneskeskikkelse, besynderlig lik vår kjære måne, slik Ethridge ser den, har en trakt festet til sin munn. Jeg har aldri ønsket å bli sugd av et maleri, men en gang må være den første. Jeg misunner nesten trakten. Gothic Revival Backdrop gir meg absolutt ingenting. Et halvferdig veggmaleri, tilsynelatende skapt for å innramme Majolis andre mesterverk i en uutholdelig estetikk. Jeg konkluderer for meg selv med at det er det eneste elementet i utstillingen som ikke fungerer: det hele ser ut som backdroppet til Prince of Persia #1. Lucy McKenzie har tidligere vært modell for Torbjørn Rødland. Jenta er veldig pen, litt rund i kinnene og mandeløyne, men veggmaleri burde hun slutte med. Men valørene i Majolis akvareller fortstetter å avløse hverandre mot det gotiske bakteppet. Maleriet slutter ikke å bevege hverken seg eller meg. Hennes Head #5 minner besynderlig om Torbjørn Rødlands Taking Liberties fra 2006. Samtidig er motivet spikret og sterkt, i likhet med Breunings hansker.

Idet jeg ser på disse barnehanskene, som er festet bestemt og voldsomt til veggen, innser jeg at denne utstillingen handler om framtiden. En mental framtid. En framtid uten inndeling og konvensjoner. Uten temakunst og oppdelinger. En framtid uten kuratorer som er opptatt av spesifikke tendenser eller strømninger i samfunnet (sic), men som løser opp, fragmenterer og destruerer den åpenbare symbolske lesningen av hvert enkelt element i en sammensetning. Kunst uten åpenbare tolkningsrom. Gåtefull er ordet. Denne utstillingen fascinerer meg selv om den er kryptisk. Jeg kan fremdeles høre Eivinds stemme langt borte, skingrende i forbannelse over sin egen manglende evne til å beskrive en framtid. Mange av kunstnerne i stallen framstår nå som de reneste designprodukter. En av de få norske kunstnerne som beskrev en framtid, den eminente collagekreatøren Are Mokkelbost, forsvant fra galleriet jeg står i, for kort tid siden. Den eneste nordmann jeg kan komme på for øyeblikket som kan måle seg i subtilitet og generøsitet med Majoli.

Ricky Swallow: Last of the unnatural acts, 2007

Framtiden er her, akkurat nå. Jeg sitter fast i gulvet. Ute av stand til å nærme meg arbeidene framfor meg, ute av stand til å traske ut døren. Stuck. Så trekkes jeg mot de små, sorte skulpturene av Ricky Swallow (!), som jeg er sikker på at mamma har en helt maken til hjemme. Den gamle gubben med hatt stirrer på meg. Han er VELDIG liten. Og har en antydning av manglende forståelse i blikket. Eller kanskje han ser på meg som naiv, selv om jeg egentlig er jeg åpen for det meste. Det er veldig avgjørende for meg her, om det er en readymade eller ikke. Jeg scanner igjennom presseteksten. Ok. Det er en remake. Av en gammel skulptur. Den er gjort mindre. Dette er toppen av banal lesning, og jeg tror jeg er på riktig spor. Den snakker om fortiden, og den resignerer jo mer jeg stirrer den i hvitøyet, i motsetning til Black Dog, som jeg fremdeles merker tilstedeværelsen av. Jeg er nå helt overbevist om at den lille gnomen fra dypet hater meg. Venter på at den skal vokse og legge en klam hånd på skulderen min. Denne utstillingen åpner opp for det meste, og med det mener jeg alt, med tanke på hvor mange nervebaner et dødelig menneske kan dekke i løpet av et liv. Jeg tenker på Lille danser av Degas, og at han, i likhet med Rødland i sin tid ble stemplet både som idiot og vulgær.

Min usikkerhet og forvirring skal Torbjørn Rødland ta som et kompliment. Selv om ingen av arbeidene, utenom Majoli, overbeviser meg totalt, framstår helheten som en studie i å leke med publikums forventninger på en utspekulert naiv måte. Pressemeldingen er forvirrende og ustrukturert, og sammensetningen av verk framstår som så tilfeldige at de umulig kan være det. Før jeg snubler ut i den virkelige verden tar jeg en titt på Uwe Hennekens V.O.T.E. 73#. 73? Er det mange slike kofferter i omløp, sier jeg, uten å få svar. Ifølge Aftenpostens Truls Rambergske kritikk er i hvert fall Hennekens bidrag det som i minst grad utgir seg for å ha en ”dypere” mening. Verket består av et monsterhode laget av sammensmeltede metallgjenstander plassert i en gammel, sprukken koffert. Noen spygrønne og rosa fargefelter, og blant annet en kjetting som stikker ut i den ene enden av metallklumpen, er alt som antyder ansiktstrekk. Takk Truls Ramberg. Du beskrev det du så, som alltid. Kritikk skal føre til tolkningsutvidelser, ikke bruksanvisninger til lesning av verk eller tendenser i feltet. Derfor: Takk for en utstilling som aktiviserer oss alle, i en tid der konservatisme i den intellektuelle eliten er en trend. Og takk til Ramberg fordi han gjør det mulig for Rødland å måle seg opp mot lokal middelmådighet.
Å stjele Ina Bloms analyse av Rødlands egen produksjon dekker ikke det kuratoren ønsker å oppnå med denne utstillingen.

Lucy McKenzie: Gothic Revival Backdrop, 2008

På nevnte Falbakken-utstilling hørte jeg Eivind Furnesvik, som vanlig, hoste og harke inne på kontoret. Jeg spurte galleristen, da han plutselig dukket frem fra avlukket sitt, om han kunne forklare meg utstillingen. Han så på meg med en overbærende mine og sa; «klararrr du ikkje det sjøl?». Jeg ble paff, mens han fortsatte; «Altså det handlarrrR om avisarrR….» Så måtte han ta en pause. Det virket som ikke han en gang var helt sikker hva som foregikk på eget gress. Etter en lang pause kom det en lang pause til, og etter den kom følgende ressonement: «kan det ikkje bare værrre fint? Altså eg err så drrritt lei av at alt skal ha så forrrbannet åpenbarrr mening i dette landet. Det err som om vi leverrr i en annen tid enn rrresten av verrrden.» Jeg tenkte mitt. Jeg dro hjem med boken til Faldbakken, og skjønte ikke en dritt da jeg kikket gjennom den, mer etter å ha ruset meg litt. Noe jeg ikke på det tidspunkt kunne beskrive med ord, men som jeg nå, vandrende rundt på Rødlands utstilling, kan bruke kun et ord på å beskrive. Oppløsning.