Statics

Magnhild Øen Nordahl

Bergen Kunsthall, Bergen
13. januar - 26. februar 2012
Kritikk 16.01.12

Subjektiv nyminimalisme

Installasjonsbilde fra Magnhild Øen Nordahl, Statics i NO.5, Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift.

Magnhild Øen Nordahl, som avsluttet sin BA på Kunsthøgskolen i Bergen i 2010, viser med utstillingen i Bergen Kunsthall No. 5 at hun står i sentrum for det som ser ut til å være en trend blant en ny generasjon kunstnere i Bergen. Øen Nordahl har tidligere vist dette med en separatutstilling i det kunstnerdrevne galleriet Tag Team Studio, som hittil har vært den viktigste eksponenten for denne nyminimalistiske impulsen i Bergen. Spesielt har utstillingene med Lewis & Taggart, Camilla Skibrek og Dillan Marsh synliggjort denne tendensen. I tillegg satte Øen Nordahl trenden i kontekst da hun nylig kuraterte utstillingen Skulptur Bergen på det kunstnerdrevne visningsstedet Bergen Kjøtt. I likhet med sine kolleger bearbeider Øen Nordahl standard bygningsmateriell som trelekt og mdf til minimalistiske skulpturer med en høy grad av håndverksmessig presisjon.

Magnhild Øen Nordahl, Riegelbau. Foto: Thor Brødreskift.

I Statics kombinerer Øen Nordahl arbeider som på ulikt vis benytter arkitektoniske strukturer som utgangspunkt for formale og konseptuelle utsagn. Vekslingen mellom formal utforskning og referanser til historiske situasjoner antyder en estetisk-politisk diskusjon i utstillingen. Serien Riegelbau refererer til en byggeskikk hvor bindingsverket er en synlig del av fasaden. De veggbaserte skulpturene utnytter den arkitektoniske teknikkens ofte asymmetriske, men funksjonelle struktur, til å skape minimale komposisjoner. Fagverksarkitekturen Øen Nordahl refererer er felles for førmoderne, håndverksbasert- og moderne industriarkitektur. Det er kanskje det samme synet på denne teknikken som bindeledd mellom det gamle og det nye som får Bernd og Hilla Becher til å inkludere «Fachwerkhause» i sine typologiske undersøkelser av industriell arkitektur. Men der Becherne ser på verden med fotografiets objektive og sammenlignende blikk, bruker Øen Nordahl arkitekturens strukturelle logikk på en måte som er like mye malerisk som den er skulpturell. I Riegelbau-serien brytes fagverket ned til et formalt spill hvor fargebruken danner nye systemer ut fra en estetisk følsomhet for komposisjon, ikke ut i fra en interesse for å ta et kritisk blikk på historien og samtiden

Magnhild Øen Nordahl, The Useful and the Beautiful, 2011. Foto: Thor Brødreskift.

Koblingene mellom førindustriell og industriell arkitektur er tydelig også i utstillingens mest monumentale verk. Forelegget for The useful and the beautiful er noen enorme dinosauraktige krankonstruksjoner på Svalbard, historiske etterlevninger fra tidligere tiders gruvedrift. Øen Nordahls skulptur er en subjektiv fortolkning av gruvedriftsarkitekturen; hun kopierer ikke et eksisterende objekter, men kombinerer ulike elementer fra industriell arkitektur. Som i Riegelbau-serien blir det arkitektoniske utgangspunktet estetisert gjennom fargebruk, men også gjennom re-kombinering og syntetisering av forskjellige elementer; verket etterstreber å være et autonomt estetisk utsagn frigjort fra sitt historisk-politiske utgangspunkt, noe det også lykkes med. Dermed gjør verket tydelig en grunnleggende dialektikk i Øen Nordahls utstilling. På den ene siden handler The useful and the beautiful om norsk industrihistorie, på den annen side peker verket på en estetikksamtale med røtter i minimalismen. Det som står på spill i Statics er det innbyrdes forholdet mellom det historisk-politiske og det estetiske. Etter at den amerikanske minimalismen fra sekstitallet forsøkte å løsrive kunsten fra representasjonsparadigmet, har utfordringen for kunst som forener formal utforskning med konseptuelt innhold nettopp vært å avklare forholdet disse imellom. Magnhild Øen Nordahl har et blikk for hvor den estetiske samtalen er på vei her og nå, men inkorporeringen av den historisk-politiske fremstår som mindre avklart.

Magnhild Øen Nordahl, Sao Paulo. Foto: Thor Brødreskift.

Statics synes kanskje å hovedsakelig være motivert ut i fra håndverksmessig fetisjering og i fra kunstnerens personlige fascinasjon for arkitekturens geometriske skjønnhet. Denne forståelige, men kanskje for åpenlyse, fascinasjonen kan til tider stå i veien for å ta det konseptuelle rammeverket på alvor. I verste fall kan vi risikere å miste av syne at det Øen Nordahl forsøker seg på er å reformulere minimalismen i samtiden.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!