Mumbles

Vibeke Tandberg

NoPlace, Oslo
6. oktober - 9. oktober 2011
Mini Artikkel på Engelsk|11.10.11

Strategisk mumling

Vibeke Tandberg, Mumbles, 2011. Foto: Petter Buhagen.

Vibeke Tandberg, som vanligvis stiller ut på kommersielle gallerier som Klosterfelde, MGM/OSL og Gerhardsen Gerner, har funnet nye beitemarker øst i Oslo. Det kunstnerstyrte galleriet No Place viser nye tekstarbeider av Tandberg i en utstilling med tittelen Mumbles, mumling. Tandberg har foretatt visuell mumling i tidligere prosjekter, som Untitled (Scribble) hvor krusseduller dekker over et fotografi. Om vi fritt oversetter skriblingen i de fotografiske verkene med mumlingen i tekstarbeidene, ser mumlingen på No Place mer ut som konseptuelle arbeider, med en sober framtoning, mot den ekspressive og destruktive føringen i fotografiene. De tre lerretene som står lent mot en vegg er dekket av to ord hver, et over et annet. Arse. Ears. Or Not. Or Eye. Rumpa, ørene og øyet (som også er homonymt med det engelske I). Boka fra Onestar Press som ble lansert på åpningen, som også heter Mumbles, handler om de samme kroppsdelene, sanselige på hver sin måte, men med flere ord og lengre setninger som ofte danner poetiske konstellasjoner. Fortellerstemmen i boka mumler kanskje, men mumler om det å mumle. Kanskje ikke for å kommunisere, men for å etablere et mumlete jeg som kan utfordre hvordan språk kan hevde (et jeg, et selv) og skape et subjekt. Språket Tandberg bruker utvikler sin egen logikk, med et begrenset og repeterende ordforbruk, som leses som lekent, til dels naivt. Mumlingen kommer kanskje ikke bare fra munnen, men også fra rumpa.

Vibeke Tandberg, Mumbles, 2011. Foto: Kristian Skylstad.

Rumpa og språk henger faktisk sammen, noe som Dominique Laporte skrev om i sin History of Shit fra 1978. Den omhandler hvordan språket ble standardisert og rensket opp på samme tid som sanitære forhold og hygiene ble forbedret over Europa, og hvordan dette henger sammen med makt og subjektivitet. En dobbel opprenskning i språk og hygiene. Tandbergs språk i boka, og til en viss grad på lerretene, dukker unna vanlig setnings- og meningskonstruksjon. I maleriene blir dette språket mer spartansk, og i boka mer komplekst, men alltid dreier det seg rundt mumling som strategi, rumpa, og sansene våre. Et siste arbeid, en video vist på en laptop i vinduet, følger en hånd som skriver, visker ut.

Disse tre arbeidene fortsetter Tandbergs interesse for språk i forhold til identitet, definisjon og til makt. Arbeidene hennes har gått gjennom en rekke forandringer i uttrykk og medium opp gjennom årene, og kunstneren har til en viss grad abdisert rollen som kunstfotograf. Men trådene fra eldre arbeider, rundt identitet og autentisitet, er fremdeles der. Det finnes et stort potensial i formene og formatene Tandberg jobber i, som de tekstuelle maleriene og poesien i boka. Dette er et potensial som ikke er helt tømt, i og med at de to ulike formatene påvirker hvordan vi oppfatter og kategoriserer språk og meningsformasjon, hvordan man enkelt kan kategorisere boka som poesi og maleriene som kunst. Kan man pløye dypere inn i disse strukturene også, spesielt når No Place og Tandberg, to etablerte størrelser, hver i sin rett, hele tiden må ta valg om hvordan de vil ta del i kunstverden, hvor de vil vise og hva de vil vise? Jeg setter i alle fall stor pris på No Place sitt forsøk på å blande generasjoner og hierarkier slik de gjør når de jobber med Tandberg, men også med Michel Auder og Henrik Plenge Jakobsen.

Vibeke Tandberg, Mumbles, 2011. Foto: Kristian Skylstad.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!