Angela de la Cruz, Else Leirvik, Hilma af Klint, Tomma Abts

Galleri Rekord, Oslo
Mini 10.10.08

Stor liten utstilling

Framåt, Galleri Rekord, 27 september – 19 oktober, 2008
Tomma Abts (DE), Tora Dalseng (NO), Angela de la Cruz (ESP), Else Leirvik (NO) og Hilma af Klint (SE).

Det er oppsiktsvekkende når Rekord nå stiller ut «tidligmodernisten» Hilma af Klint sammmen med internasjonalt anerkjente kunstnere som Tomma Abts og Angela de la Cruz.


Mye ny kunst kan se ut som postulater om «ånd». Hvordan kan et mentalt landskap se ut i en avsjelet og simulert virkelighet, der mennesket først og fremst går i flokk som medgjørlige produksjonsenheter? Besynderlige bilder danner seg, som når øynene lukkes etter et lysglimt og mønstre strømmer i øyets innside.

Men slike bilder er kanskje ikke indikasjon på «ånd» i det hele tatt, du er og blir en maskin der elektroniske signaler farer omkring i et svart tomrom. Kanskje en uperfekt maskin til og med, men visjonen er i hvert fall din egen, ikke reklamens. I «Framåt» er noe åndelig og noe abstrakt ført sammen i en spenning som vibrerer.

Det er oppsiktsvekkende at dette lille galleriet nå stiller ut såpass internasjonalt anerkjente og interessante kunstnere som den esoteriske «tidligmodernisten» og outsideren Hilma af Klint (1862 -1944), samt Tomma Abts og Angela de la Cruz satt i dialog med norske Tora Dalseng og Else Leirvik. Riktignok er Klint og Abts representert med litt skisseaktige verk, men veien framåt er tydelig staket ut; galleriet tar ansvar for noe som egentlig skulle vært Nasjonalmuseets oppgave. Her finner vi spennende konstellasjoner som åpner kunsthistorien, samtidig som verkene viser en spesiell aktualitet i samtidskunstens interessefelt.

Den interessen dreier seg blant annet om det marginale som meningsbærende, noe Documenta 12 også tok tak i. Under overskriften «det bare liv» (bare life) hevdet de at det er i marginene og hos taperen (kunsten) og outsideren sann suverenitet og frihet kan bemektiges.

Hilma af Klint. Foto: Kristian Skylstad.

Dette er en ganske optimistisk autonomitenkning som ikke bare gjelder for «taperen» men for alle dem som føler at grunnen er revet under dem av en fremmedgjørende, instrumentell globalisering tom for mening. Som i tilfellet Documenta 12 kan det krangles om kvaliteten ved det som produseres men det avhenger også av hvem som setter opp kriteriet, og slik feltet ser ut nå virker dette høyst uklart. Her fortoner ikke Damien Hirsts «verden» seg noe sannere enn ja, la oss si Hilma af Klints, forskjellen kan være at Hirsts perfeksjonerte visjon selger.

Hilma af Klints univers er interessant fordi maleriene og tegningene favner over fin-de siecle-dekadansens hang til okkulte fantasier og det tidlige, abstrakte maleriet til Kandinsky og Malevich. Når gud var død ble spirituell lengsel kanalisert inn i en cocktail av spiritisme, teosofi, Rosenkreutzbevegelse, Kabbala og Satanisme. Og tradisjonen går enda lengre tilbake, til alkemistiske rektangler og abstrakte former på femtenhundretallet og videre til primitive hulemalerier – alle forsøk på å finne mening i verden og menneskets plass i den. Klint var intet mindre enn et medium for åndene Theosophus og Amaliel som gav strenge deadlines: «Sju Måneder har du kvar att frambringa mediumistisk det vi tills vidare vilja nedbringa at mänsklighten av ljus» kommanderes fra atelierets dunkle kroker. Klints hånd nedtegnet helt automatisk de spiralene og besynderlige diagrammene åndene gav henne og som nå kan sees på Rekords gallerivegg.

En mer kognitiv og formalistisk øvelse kjennetegner Abts arbeider, hun følger ingen høyere makter, men utelukkende sin egen disiplinerte arbeidsprosess. Bildene hennes «ligner på noe uten å ligne på noe», noe det tar lang tid å få til. Arbeidene på Rekord virker imidlertid som slags krokiskisser i akvarell, raske studier som motsats til de langsomme maleriene hennes der noe helt nytt kommer til syne.

For Angela de la Cruz er maleriet like mye en idé som en kropp – en slags mental materie. Verket på denne utstillingen er en svart kube, en torso, der et rødmalt lerret figurerer som innmat og så vidt kan sees bloddryppende i kubens underkant.

Else Leirvik, Cloud. Foto: Kristian Skylstad.

Man tenker uvergelig i dualiteter på denne utstillingen, mellom metafysikk og materie, «åndelighet» og formalisme – binære kvaliteter som kan virke opphevet av Abts eller holdt sammen i et slags usigelig balansepunkt som hos Tora Dalseng. I hennes One form the other er en slags streng spent fra taket og ned på en plate som mangler en bit satt i et annet hjørne av rommet. Strengen holder en spenning eller latens jeg får veldig lyst til å knipe tak i og lage lyd med. Den lysten er i så fall drevet av lengselen etter en grunntone, meditativ som et mantra i sin enkelhet. Else Leirvik er også inne på dette i Cloud, et blått bånd lagt i en horisontal blå spiral, veldig enkelt men full av ørsmå nyanser. Som en mandala ligger det der, på samme tid en primitiv og kompleks suverenitetsvilje.

Ingressbilde: Angela de la Cruz, Torso. Foto: Kristian Skylstad.

  1. Innlegg fra Ketil Nergaard

    På mandag inviterer Åpent Forum til presentasjon av Hilma af Klint med kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus, Maaretta Jaukkuri og Gustaf af Klint fra stiftelsen Hilma af Klint.

    Mer informasjon her >

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!