Be Quiet / Sphere Is a Sphere Is a Sphere Is a Sphere

James Lee Byars

Peder Lund, Oslo
19. mars - 11. juni 2016
Kritikk 24.05.16

Stillhet på Tjuvholmen

James Lee Byars, Be Quiet, 1980/2016. Oppført på Peder Lund som en del av James Lee Byars: Sphere Is a Sphere Is a Sphere Is a Sphere. Gjengitt med tillatelse fra Michael Werner, London og New York; Peder Lund, Oslo. Foto: Kristian Dale.

James Lee Byars, Be Quiet, 1980/2016. Oppført på Peder Lund som en del av utstillingen Sphere Is a Sphere Is a Sphere Is a Sphere. Foto: Kristian Dale.

Jeg er på vei til Tjuvholmen, hvor en kvinne i en lang, svart kjole skal gi meg et stykke papir. På galleriet Peder Lund presenteres nemlig den amerikanske kunstneren James Lee Byars’ (1932-1997) performance Be Quiet, og dette er hva jeg har rukket å ta rede på i forkant. Verket ble først vist som en del av Veneziabiennalen i 1980, og fant da sted på Markusplassen. Nå er det en del av en serie der fire av Byars’ performanceverk vises i tilknytning til utstillingen Sphere Is a Sphere Is a Sphere Is a Sphere på Peder Lund.   

James Lee Byars er i dag ikke like kjent som mange av de andre amerikanske kunstnerne av samme generasjon, men han delte utvilsomt mange av interessene til mer eksponerte kunstnere som John Cage, Walter De Maria, Yoko Ono og Robert Smithson, deriblant idéen om en oppløsning av skillet mellom «kunstverket» og verden for øvrig. Cage sørget for at lytteren ble oppmerksom på omgivelseslyden som omgir enhver konsertsituasjon, mens Smithson og De Maria laget kunst i den amerikanske ørkenen, slik at betrakterens reise uløselig ble en del av verket. Byars bidro med en kombinasjon av minimalistiske former og en mer scenografisk og teatral iscenesettelse av utstillingsrommet.

Det er alltid en noe klein stemning i et gallerirom hvor det pågår en performance. Dette er en situasjon det er vanskelig å bli helt komfortabel med. For mange oppleves nok dette sterkest i private gallerier, som kanskje fremdeles fremstår som mer elitistiske, og hvor det i større grad enn i offentlige institusjoner hersker en forestilling om at man må følge bestemte sosiale koder.

James Lee Byars, The Tomb of James Lee Byars, 1986. Gjengitt med tillatelse fra Michael Werner, London og New York; Peder Lund, Oslo.

James Lee Byars, The Tomb of James Lee Byars, 1986. Gjengitt med tillatelse fra Michael Werner, London og New York; Peder Lund, Oslo.

Inne på galleriet står det, som forventet, en kvinne i lang, svart kjole. Hun er yngre enn jeg hadde forventet og har langt lyst hår. Hun ser relativt uttrykksløst ut i luften med et slags enigmatisk avdempet smil, tilsynelatende uten videre interesse for hva som foregår. Det er allerede fire-fem andre personer i rommet, hvor de store vindusflatene er dekket til slik at vi befinner oss i et tussmørke, kun brutt av noen spotter rettet mot de fire skulpturene som, slik utstillingstittelen avslører, alle er sfæriske.

Fordi jeg tilfeldigvis er den i rommet som befinner meg nærmest den kjolekledde kvinnen, og fordi jeg ikke vet om de andre gjestene er der tilfeldig eller fordi de vet hva som egentlig foregår, tenker jeg at jeg som profesjonell betrakter får gå foran med et tydelig eksempel. Jeg «henvender» meg derfor til kvinnen i den lange svarte kjolen ved å gå opp til henne, etablere øyekontakt og nikke svakt. Uten å fortrekke en mine tar hun frem en liten rosa oblat og rekker den til meg, på asiatisk vis med begge hendene. Jeg tar den imot på samme måte, og sier takk før jeg kikker ned på den og leser ordene jeg hadde glemt var tittelen på verket: «Be quiet». Jeg blir stående, ser litt på lappen, reflekterer over hvorvidt jeg, ved å snakke, har utøvd en ufrivillig vold på verket, og funderer på om jeg skal gi oblaten tilbake eller om hun har flere. Til slutt putter jeg den i jakkelommen og gir kvinnen på nytt et nikk og et smil før jeg begynner å bevege meg rundt i lokalet og ser på skulpturene.

Byars var en kunstner som beveget seg på tvers av ulike stilretninger. Det var trolig nettopp spenningen mellom objektene og betrakteren, samt en interesse for Zen-buddhisme, som var opphavet til denne særegne koblingen mellom konseptuell kunst, minimalistisk skulptur og mer ritualpregede happenings og performanceverk. Dette gjør ham også til en kunstner som fremstår relevant for mange av dagens kunstnere, ikke minst Matthew Barney, som refererer til Byars i sitt seneste filmprosjekt.

På et vis er det absurd å vise et historisk verk i en setting som er så radikalt annerledes fra den opprinnelige presentasjonen, slik tilfellet er her. En mer «sannferdig» gjenoppføring av verket ville kanskje vært å flytte det noen hundre meter, ut av gallerirommet og bort på Aker Brygge, hvor det kunne være omgitt av en tilsvarende mengde uvitende turister som må ha vært tilfelle på Markusplassen i 1980. På den andre siden er det kanskje ærligere å vise verket nettopp på en så tydelig historisert, og institusjonalisert, måte. De siste tretti årene har vi sett en inflasjon av denne typen kunst i offentlig rom, og presentasjonsformen på Peder Lund tydeliggjør derfor også at det som trengs i dag ikke er flere slike offentlige intervensjoner, og at denne mer intime rammen er å foretrekke.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!