Miss Landmine Expo - lansering av Miss Landmine Magazine

Morten Traavik

Lepramuseet, Bergen
13. juni - 9. september 2007
Kritikk 20.06.07

Sterke skjønnheter

En missekonkurranse for landmineofre i Angola har skapt reaksjoner, men det er kritikken som misser.


I våres fikk Mia Gundersen, Pia Tjelta og andre norske kjendiser kritikk av Kjetil Rolness for å stille opp som ofre for seksualisert vold i krig. Alt i regi av Røde Kors. Rolness kalte bildene, tatt av reklamefotograf Marcel Leliënhof, for bistandsporno og symbolsk vold utført av velmenende nordmenn. Han anklaget også de avbildede kjendisene for å bruke seansen til å markedsføre seg selv. Jeg skal ikke spekulere i motivene til Tjelta og Gundersen for å delta i kampanjen, men de stiliserte bildene gir unektelig mer assosiasjoner til mote og reklame enn krig og vold.

Hva skjer når rollene snus, og virkelige krigsofre plasseres i glamour- og reklameverdens rammer? Regissør og kunstner Morten Traavik dro til Angola for å arrangere missekonkurranse for landmineofre. Resultatet er utstillingen Miss Landmine på Lepramuseet i Bergen.

Miss Melanje, Filomena Domingos Da Costa (33).

Det er en velbrukt formel å putte mennesker i situasjoner der de vanligvis ikke hører hjemme. Det gjøres i kunst, som i denne utstillingen, og det gjøres i realityserier, som The Simple Life, der overklassejentene Nicole Richie og Paris Hilton måtte slite seg gjennom noen uker som vanlige arbeidere. At virkemiddelet har vært brukt tidligere, betyr ikke at den ikke kan brukes på nye og overraskende måter. Spørsmålet er om det er en interessant og nyskapende nok vinkling til at dette er noe som er verdt å gå i et museum og se på. Svaret er ja. Det relativt enkle virkemiddelet fungerer overraskende godt.

Traaviks utstilling gir et mye sterkere inntrykk enn reklamefotografiene til Leliënhof. Bildene, tatt av fotograf Gorm K. Gaare, er enkle portretter, i en kitchy stil, som passer godt til noe så harry som en ekte missekonkurranse faktisk er. Deltagerne poserer i badedrakter ved bassengkanten, og i aftenkjoler med et glass champagne i hånda, noe som må være milevis fra deltagernes virkelige verden. Forskjellen fra en virkelig missekonkurranse er at ingen av modellene har syltynne idealkropper, og at samtlige av deltagerne mangler et bein.

Man kan gå inn på internett og stemme på den kandidaten man synes er vakrest. Som en del av prosjektet har Traavik gitt ut et magasin med mote for landmineofre, der deltagerne er avbildet. Som i tradisjonelle motemagasiner finner du opplysninger om klærne og smykkene modellene har på seg, men i tillegg er det lagt til informasjon om hvilken type landmine som forårsaket skaden, sprengladning, opprinnelsesland og pris (en russisk PMD-6 med nok sprengstoff til å blåse av deg beinet koster i overkant av en hundrings).

Halvhjertet kritikk

Miss Huila, Paulina Vadi (25).

Som med bildene til Leliënhof har ikke kritikken latt vente på seg, og også her er mye av kritikken rettet mot bruken av seksuell billedbruk. En del av innvendingene mot utstillingen har vært såpass ullen og ufokusert at det ikke er lett å ta den seriøst. Jeg mistenker enkelte av kritikerne for å ha en negativ magefølelse for prosjektet, uten egentlig å ha en klar formening om hva som er feil.

Siri Lindstad i feministmagasinet Fett kritiserte prosjektet for å bare fokusere på kvinner, når det også er menn som er rammet av landminer. Det er en litt merkelig og halvhjertet kritikk. Det er selvfølgelig flere måter å lage kunst som fokuserer på landmineofre, men Traavik valgte sitt virkemiddel, som innebar å vise frem kvinner. At det skal være et problem i seg selv, kan jeg ikke forstå.

Anne Asserson og Linda Sangolt skriver i Bergens Tidende at utstillingen har en makaber sosialpornografisk og bistandspolitisk vri, og kaller det grotesk at det brukes offentlige midler til å drive fesjå blant de svakeste i et afrikansk land. Forfatterne spør retorisk hvilke signaler dette sender til unge kvinner i Norge og Angola. Jeg tror signalene utstillingen sender, er at det er bruken av landminer, ikke offentlige midler, som er grotesk. At utstillingen har en bistandspolitisk vri kan jeg ikke se som noe negativt, og å kalle det sosialpornografi virker en smule absurd. Jeg tviler på at publikum kommer til utstillingen for å godte seg i andres ulykke.

I et innlegg i Morgenbladet antyder Asserson og Angolt at kvinnene ikke deltok i prosjektet frivillig. Begrunnelsen de gir er at kvinnene er i nød, og at de derfor stiller opp på ting de ikke vil. Nød lærer naken kvinne å posere, skriver de. Å sitte i Norge og anta at kvinnene stiller opp mot sin vilje, er grenseløst arrogant, og er en påstand som fratar angolske kvinner evnen til selvstendig tenkning. Asserson og Angolt gir ikke noen begrunnelse for hvorfor de angolske landmineofrene ikke skulle ønske å delta i Traaviks kunstprosjekt. Jeg vil tvert imot anta at landmineofre ønsker å skape oppmerksomhet rundt et grusomt våpen de selv har vært utsatt for.

Miss Cuanza Sul, Maria Restino Manuel (25)

Borgerkrig brøt ut i Angola umiddelbart etter at landet ble selvstendig fra Portugal i 1975. Politiske forskjeller var kanskje årsaken til kampene, men kamp om naturressurser og innblanding utenfra sørget for å holde liv i konflikten. Jonas Savimbi og opprørsbevegelsen UNITA kjempet mot den sosialistiske regjeringen med amerikansk og sørafrikansk støtte. Etter den kalde krigens slutt og apartheidregimets fall i Sør-Afrika, mistet UNITA internasjonal støtte. Fredsforhandlinger førte frem til valg i 1992, men i 1998 tok UNITA igjen til våpen og borgerkrigen blusset opp igjen.

Krigen ble ikke avsluttet før i 2002, da Jonas Savimbi ble drept i kamper med regjeringsstyrkene. Konflikten etterlatte 15 millioner landminer, 12 millioner antipersonellminer og 3 millioner anti-tankminer. 80.000 angolere lever med skader fra landmineeksplosjoner. Selv om konflikten var lokal, var partene avhengige av utenlandsk støtte. Amerika og Europa kjøpte olje og diamanter fra Angola, og leverte landminer og andre våpen til de stridende partene.

Liten slagkraft

Siden Miss Landmine er et politisk kunstverk, er det interessant å spørre seg hvor vellykket den er i så måte. Hva er det politiske budskapet? På hvilken måte, og ved bruk av hvilke virkemidler blir dette budskapet presentert? Hvilken gjennomslagskraft har kunstverket?

Budskapet er åpenbart: landminer er fryktelige våpen, som lemlester sivile. Selv om missekonkurransen ble arrangert i Angola, er det bruken av landminer generelt Traavik ønsker å kritisere. Det kan oppfattes som paradoksalt at Vesten sender landminer til Angola, for så å stille ut ofrene, men den vestlige deltagelsen i konflikten gir oss også et ansvar. Derfor er Traaviks protest en naturlig konsekvens av Vestens bidrag til en krig på et annet kontinent.

Miss Benguela, Ana Diogo (32)

Traaviks virkemiddel er å være kontroversiell. Han har bevisst valgt en metode som ville skape debatt, og her har han vært svært vellykket. Oslogalleriet Prosjekt 0047 skulle opprinnelig også vise utstillingen, men galleriet trakk seg da de skjønte at utstillingen kunne bli kontroversiell.

Har utstillingen en politisk gjennomslagskraft? Dessverre tror jeg ikke det. Fordi Traavik har klart å skape litt debatt rundt utstillingen, har landminer kommet frem i media, men debatten har i stort sett dreid seg om Traaviks virkemidler, og ikke om landminer. Bevisstheten om landminers grusomhet øker kanskje ørlite grann, men om den bidrar til noe politisk press på produsenter og forbrukere av våpnene er tvilsomt.

Miss Landmine har et tydeligere politisk budskap enn Røde Kors’ glatte kjendiskampanje, og gir krigsofre et mer overbevisende ansikt. Dette er ikke en utstilling som forandrer verden, men den gir bergensere på søndagsvisitt i galleriet en påminnelse om det finnes verre ting i verden enn å ha Herman Friele som borgermester. Og noen flotte portretter av vakre, enbente kvinner.

  1. Innlegg fra Kristoffer Jul-Larsen

    Traavik får ikke Kulturråd-støtte til et lignende prosjekt i Kambodsja. Politisk sensur? Tja?

  2. Innlegg fra Ketil Nergaard

    kronikkplass i Bergens Tidende på søndag skriver vinneren av «Miss Landmine Angola», Augusta Úrica, om sine positive opplevelser med missekonkurransen. Hun mener at den utradisjonelle missekåringen, arrangert av kunstner Morten Traavik, øker selvtilliten til handikappede. – De som kritiserte Miss Landmine må forstå lidelsen i Angola. Denne konkurransen utnytter oss ikke, den verdsetter oss, skriver hun.

    Kritikken mot missekåringen forstummer imidlertid ikke. Anne Asserson og Linda Sangolt i Norske Kvinnelige Akademikere som kritiserte prosjektet i mai 2007, fastholder kritikken til Bergens Tidende. – Det vi tok opp, var måten dette gjøres på. Miss Landmine viser at om kvinner skal nå frem her i verden, blir det via seksualisering, sier UiB-ansatte Sangolt til BT.

    Også den tyske bistandsorganisasjonen Menschen gegen Minen, som jobber med landminerydding i Angola, var skeptiske og avviste et samarbeid med Traavik. Direktør Hendrik Ehlers er i følge BT fortsatt langt fra overbevist om at Traaviks fremvisning av vakre kvinner er måten å rette oppmerksomhet mot landminer på.

  3. Innlegg fra Mikal Hverven Hem

    Det trengs tydeligvis noen presiseringer av teksten.

    Å kritisere kulturelle uttrykk for å fremstille kvinner og kvinners kropp er kanskje feminismens paradegren. Lindstad kritiserer selve virkemiddelet: fotografier av lettkledde kvinner & missekonkurranse. Det er således en ælitt merkelig og halvhjertet kritikk” Hem kommer med. Han kritiserer egentlig Lindstads feministiske kritikk for å være feministisk.

    Jeg kritiserer egentlig Lindstads feministiske kritikk for å være halvhjertet. Jeg ønsker ikke å tolke alt feminister sier i lys av at de er feminister, men se på hvilke argumenter som blir brukt i den aktuelle debatten. I et intervju med P4 sa Lindstad at hun reagerte på at Traavik bare hadde fremstilt kvinner. Det synes jeg er en for enkel og lite treffende kritikk av utstillingen. Lindstad hadde også hadde innvendinger mot hvordan kvinnene ble fremstilt, noe jeg heller ikke synes er særlig treffende kritikk. Det betyr ikke at jeg ikke synes feministisk kritikk kan være treffende i andre sammenhenger. Jeg tviler på at Lindstad er kritisk til enhver kunstnerisk fremstilling av kvinnekroppen, og derfor forventer jeg at hun har gode argumenter når hun er det.

    Hvis Hem mener at ‘sosialpornografi’ kun kan betegne uttrykk som lar publikum ægodte seg i (sic) andres ulykke”, så har han en ganske smal forståelse av begrepet.

    Jeg tolket Asserson og Angolt dit hen at de brukte ordet sosialpornografi nettopp for å antyde at dette er en utstilling der publikum skal underholdes av å se på andres ulykke. Hvis de mente sosialpornografi i betydningen kunst som lar seg vitalisere av virkelighetens æsterke historier”, kunst hvis eneste styrke er at den forteller en æsann historie”, vil innlegget deres i Bergens Tidende virke ganske meningsløst. Uansett synes jeg at hvis man beskylder en utstilling for å være sosialpornografisk bør man man begrunne det. Asserson og Angolt begrunner ikke sine synspunkter.

    Forøvrig synes jeg du har noen interessante og gode poenger.

  4. Innlegg fra Kristoffer Jul-Larsen

    Dette prosjektet er jævla interessant, og bør snakkes om på en så lite polariserende måte som mulig. Det opererer i et ubehagelig rom, og jeg har så langt ikke lest mange som har klart å holde på dette ubehaget og samtidig sette pris på prosjektets styrker. Ikke dermed sagt at en ikke skal mene noe, men selve dommen må utsettes litt. Hems avgjørelser kommer for kjapt.

    Siri Lindstad i feministmagasinet Fett kritiserte prosjektet for å bare fokusere på kvinner, når det også er menn som er rammet av landminer. Det er en litt merkelig og halvhjertet kritikk. Det er selvfølgelig flere måter å lage kunst som fokuserer på landmineofre, men Traavik valgte sitt virkemiddel, som innebar å vise frem kvinner. At det skal være et problem i seg selv, kan jeg ikke forstå.

    Å kritisere kulturelle uttrykk for å fremstille kvinner og kvinners kropp er kanskje feminismens paradegren. Lindstad kritiserer selve virkemiddelet: fotografier av lettkledde kvinner & missekonkurranse. Det er således en “litt merkelig og halvhjertet kritikk” Hem kommer med. Han kritiserer egentlig Lindstads feministiske kritikk for å være feministisk. Så kan en kanskje være uenig med Lindstad som synes å hevde at en ikke kan bruke denne skjønnhetskonkurranstradisjonen i det hele tatt, selv ikke for å si noe om den samme tradisjonen.

    Anne Asserson og Linda Angolt skriver i Bergens Tidende at utstillingen har en makaber sosialpornografisk og bistandspolitisk vri, og kaller det grotesk at det brukes offentlige midler til å drive fesjå blant de svakeste i et afrikansk land. Forfatterne spør retorisk hvilke signaler dette sender til unge kvinner i Norge og Angola. Jeg tror signalene utstillingen sender, er at det er bruken av landminer, ikke offentlige midler, som er grotesk. At utstillingen har en bistandspolitisk vri kan jeg ikke se som noe negativt, og å kalle det sosialpornografi virker en smule absurd. Jeg tviler på at publikum kommer til utstillingen for å godte seg i andres ulykke.

    Å kritisere kunst for sin bruk av virkelighetens tragedier er heller ikke noe nytt påfunn. Adorno var f.eks. ganske klar på det punktet. Hvis Hem mener at ‘sosialpornografi’ kun kan betegne uttrykk som lar publikum “godte seg i (sic) andres ulykke”, så har han en ganske smal forståelse av begrepet. Sosialpornografi kan i like stor grad betegne kunst som lar seg vitalisere av virkelighetens “sterke historier”, kunst hvis eneste styrke er at den forteller en “sann historie”. All traume-fokusert kunst løper denne risikoen. I sitt ønske om å kommentere virkeligheten kan den fort bli erstattet av den samme virkeligheten. Særlig problematisk blir det når kunsten presenterer virkeligheten og sier “Se hvilke mektige historier jeg klarer å fortelle!”, når det egentlig er virkeligheten selv som er den mektige, og kunsten ikke gjør noe annet enn å legge på litt sminke, eller photoshoppe solnedgangen. Sosialpornografi blir det når det rike hvite publikum kan gå i galleriet og møte kunsten for å føle at de er kontakt med virkeligheten, at de bryr seg og politisereres, at de merkes av tragedien med frykt og bæven. I denne sammenhengen spiller prosjektets bistandspolitiske side fint inn. Terje Tvedts formulering av “Det norske godhetsregimet” understreker at bistand ofte kun er til innvortes bruk, at det handler om oss selv. Slik kan denne utstillingen også fungere, den handler da om gallerigåerne og deres interesse for de lidende i verden, ikke om de lidende. For å sitere den deprimerte antropolog: “Det hender at bistand virker, men aldri slik du tror.”

    Men dette betyr ikke at prosjektet er ondt i seg selv. Det er et eksempel til etterfølgelse hva gjelder å presentere Afrika på en noe mindre grønnjævlig måte enn det vanligvis gjøres i nyheter og sosialt engasjert kunst. Prosjektet innehar en nydelig poesi i sin livsbejaende (nesten erotiske) fremstilling av skadede mennesker. Det forteller historier som ikke er bare sørgelige, samtidig som det er tydelig ironisk i det at alle kvinnene er lemlestet av fryktelige våpen.

    Det er forøvrig ganske underlig at ingen av kommentarene til denne utstillingen har nevnt Said. Hva kan det komme av mon tro, han er da ikke blitt umoderne bare fordi han har blitt pensum i kunsthistorisk metode?

    Miss Landmine er mangetydig: Det er en missekonkurranse som kritiserer missekonkurranser. Det er en hvit manns blikk på afrikanske kvinner, som kritiserer den hvite mannens blikk på afrikanske kvinner. Det er flotte bilder av en forferdelig historie. Denne mangetydigheten gjør prosjektet nærmest ubrukelig i en konkret politisk sammenheng. Det er en skjebne Miss Landmine deler med veldig mye annen god kunst. Det er i alle fall ubrukelig hvis en har et konkret politisk mål, som å forby landminer. Hvis målet derimot er å innby til refleksjon om hvordan vi ser, hvem vi ser, hvordan vi ser de skadede, minoriteter, de fattige, de andre så er prosjektet glimrende. Men da blir spørsmålet igjen: Har vi rett til å be enbente kvinner til å stille opp i badetøyet for å utvikle vår refleksivitet?

    Per Solvangs kommentar i BT

    Jan H. Landros kommentar i BT

    Debatt på nettstedet blacklooks.com

    Artikkel i Fett (Litt i overkant sterk tendens?)

  5. Innlegg fra Mattias Thronsen

    Dersom det medfører riktighet, i det som har fremkommet i diverse fora, at galleriet Prosjekt 0047 trakk seg fra Miss Lindmine grunnet den negative forhåndskritikken, burde Prosjekt 0047 bli et meget kortvarig prosjekt.

  6. Innlegg fra Mikal Hverven Hem

    Hjemmesiden til Miss Landmine finner du her.

  7. Innlegg fra Karoshi Suicide Salaryman

    Bilder fra den omtalte Røde Kors-kampanjen på Kjendis.no

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!