Tracing Space

Dan Mihaltianu, Jeremy Welsh, Karen Kiphoff

Bergen Kunsthall, Bergen
25. november - 20. desember 2005
Kritikk 02.12.05

Stedets hukommelse

Som ved et trylleslag forsto jeg at utstillingen først og fremst handlet om denne festen av en kveld, en kveld da alle var tilstede og alt kunne skje, som en reise pakket inn i en drøm.


«I’ve made a huge mistake»
Fem minutter etter at pressevisningen av Tracing Space i Bergen kunsthall var over, satt jeg på Kunsthallens kafe Landmark med en øl i den ene hånda og hodet i den andre. Ute av stand til å komme opp med noe som helst å si om utstillingen, virket avtalen om min hittil korteste deadline til kunstkritikk.no plutselig som et veldig dårlig valg. Nøkkelen til utstillingen kom først dagen etter, i timene etter den offisielle åpningen. Jeg begynte å ane hvor det bar da åpningen begynte med en kort konsert av messingblåserensemblet fra Bergen musikkskole, deriblant Karen Kipphoff og hennes sønn. Men etter enda en runde i utstillingslokalet tenkte jeg fremdeles at selvom utstillingen var veldig fint montert, var det ikke lett å si hva den handlet om, eller (mer prekært) hva min tekst skulle handle om. Jeg valgte likevel å unngå en potensielt hjelpende hånd, og gikk tilbake på Landmark akkurat i det Solveig Øvstebø skulle til å introdusere utstillingen. Mest fordi jeg føler at det dårligste tidspunktet for å lytte til andre er når man selv har minst å si.

Etter hvert hadde også de fleste andre sett seg ferdig, og begynte å strømme inn på Landmark hvor det tok til å bli ganske fullt. Ut over kvelden gikk det opp for meg at dette måtte være en av de mest spektakulære kveldene i Landmarks historie. Som ved et trylleslag forsto jeg at utstillingen først og fremst handlet om denne festen av en kveld, en kveld da alle var tilstede og alt kunne skje, som en reise pakket inn i en drøm. Den handlet om hvordan lærerne og professorene på Kunsthøgskolen i Bergen plutselig befant seg i kunsthallen i tilnærmet samlet flokk, og om hvordan disse folkene – som man ellers bare leser om på BEK-lista når de skal stille ut i Berlin, Malmö eller New York – viste hvilken betydning de har for kunstlivet i Bergen. Dermed fungerer utstillingen som en slags oppsummering av, og hyllest til, den energien som er i omløp i Bergen for tiden. Byen har det merkeligste og mest oppblåste selvbildet i landet, men på tross av dette skjer det mye interessant i skyggen av Ulriken. Og dersom noen var misfornøyd med ikke å ha blitt invitert med på utstillingen, eller følte at andre fikk ufortjent mye oppmerksomhet, så holdt de det godt skjult. Det var rett og slett usedvanlig god stemning denne kvelden.

Kunstnerne alene
Situasjonen fikk meg til å tenke på Ernst Gombrichs ord om at det ikke egentlig finnes noen kunst, bare kunstnere. Kanskje skulle man huske nettopp det utsagnet når man hører om Lars Vilks misnøye med følelsen av at kunsten er utskiftbar, for strengt tatt må den jo være det. Majoriteten av verkene i Tracing Space kommer nok til å bli glemt. Men som lærere og bidragsytere til det bergenske kunstmiljøet vil disse kunstnerne huskes adskillig lenger, og hvis man tvinges til å velge, så må vel det kanskje sies å være viktigere? Ikke desto mindre, så kom jeg meg tilbake i kunsthallen dagen etter, og i lys av gårsdagens begivenheter begynte nå verkene å snakke til meg på egen hånd.

Selvom hun ikke tar i bruk et eneste bilde av Bergen, er professor Karen Kiphoffs videoarbeid det verket som tydeligst tegner opp et bilde av Bergen. Kiphoff har gjort 360-graders opptak av monumentale byggverk og rom som i utgangspunktet fremstår som forholdsvis tomme og grå. På toppen av disse bildene har hun lagt til utklipte bilder av kjente ansikter fra bergensmiljøet, og flere av ansiktene var selvfølgelig også å finne inne på Landmark. De utklipte figurene blir stående som representanter for Bergen som er sendt ut i verden for å se hvordan livet går for seg der. Med på laget, både på skjermen og i høyttalerne som omgir den, har Kipphoff dessuten fått med seg to av byens beste ører. Ørene tilhører Trond Lossius som har laget den flerkanals lydinstallasjonen som omslutter Kiphoffs arbeide. Lydbildet er lavmælt og mindre preget av romlighet enn man kanskje kunne forvente av Lossius. Ved ikke å forsøke å stjele oppmerksomheten, viser han imidlertid en evne til å spille på lag med det visuelle som styrker både Kiphoff og hans eget bidrag.

Fra Brooklyn til Bredalsmarken
I den andre enden av rommet finner vi en seksskjermers videoinstallasjon av professor Jeremy Welsh. Materialet er hentet fra ulike byrom, gateplan og arkitektoniske finurligheter. Selvom det tilsynelatende ikke er noen nødvendig sammenheng mellom bildene som settes opp mot hverandre, føles arbeidet både stramt og gjennomkomponert. Welsh åpenbarer et eksepsjonelt blikk og det hele er gjennomført pent, nesten dekorativt, i en mengde ulike visuelle uttrykk. Klippene spenner fra en roterende dørs minimalistiske prosess til manipulerte opptak fra en t-banestasjon, hvorav det siste kan minne om Duchamps Nu descendant un Escalier No. 2. Gjennom bruken av bilder fra kjente byrom, byr verket også på en opplevelse som er svært rikt på assosiasjoner. Denne rikdommen forsterkes ytterligere av verkets lydlige side, en elektroakustisk komposisjon av britiske Robert Worby, også han til tider tilknyttet KhiB. Lyden presenteres gjennom hodetelefoner fra mp3-spillere som publikum kan låne, og er preget av de samme elementene som det visuelle. Vi hører trafikkstøy og bruddstykker av samtale blandet med abstrakte knatre- og suselyder, så vel som elektroniske prosesslyder som tidvis kan minne om Karlheinz Stockhausen. Både lyden og bildene kan ses som en tematisering av stedets hukommelse og av minnenes betydning for hvordan vi forholder oss til stedet.

Welsh og Worbys arbeide er installert i samme rom som installasjonen av Lossius og Kipphoff. Det er derfor et bonus at Lossius sin lyd også fungerer godt sammen med Welsh sine videoer. Dermed står betrakteren fritt til å kombinere lyd og video etter eget ønske. I tillegg fungerer faktisk Lossius og Worbys arbeider sammen som en helhet. Gjengivelsen i hodetelefonene gir mest vekt til høyere frekvenser, noe som fører til at Lossius sitt lydbilde blir liggende som et slags underlag. Resultatet blir et sjeldent eksempel på at det å plassere flere lydkunstverk i samme rom faktisk kan fungere mer utfyllende enn forstyrrende. Også her aner vi den grunnleggende følsomheten i Trond Lossius sin evne til å tilpasse seg rommet som helhet.

En lignende tematisk samkjøring av lyd og bilde finner vi i professor Dan Mihaltianus arbeid Divided, en toskjerms videoinstallasjon og en plastinnhegnet, asymetrisk vanndam. Publikum kan velge mellom fire kanaler, der bildene er hentet fra ulike byer og tidsperioder og akkompagnert av geografisk og tidstilpasset musikk i en anonym, muzaklignende stil. For meg var høydepunktet kanalen med gamle super-8-opptak fra en Middelhavsferie, som ble kombinert med en særdeles heftig tysk schläger og diverse annen easy listening. Dammen gjør at skjermbildene speiles i vannet, og samtidig skaper den et rom publikum må forholde seg til.

Kryssing av spor
Professor Doris Frohnapfels Border-Horizon byr på utstillingens mest tydelig politiske verk. Arbeidet består av en serie fotografier fra forskjellige europeiske grenseområder. Ved å vise andre grenseområder enn de store, offisielle overgangene der masseturismen strømmer fritt, og hvor man høytidelig og forventningsfullt forlater ett land og entrer et annet, gjør Frohnapfel oss oppmerksom på de rettlinjede grensenes grunnleggende tilfeldighet. Selv om Europa ikke har så mange linjalrette landegrenser som det afrikanske kontinentet, så finnes det også her eksempler på at grensene ikke nødvendigvis avspeiler sosial tilknytning på en tilfredsstillende måte. Billedseriene er montert i lange rader med en oversikt over de enkelte motivene i den ene enden. Dermed blir man tvunget til å bevege seg frem og tilbake for å sjekke bilde mot tekst, som en enkel men effektiv påminnelse om misforholdet mellom kart og terreng, teori og erfaring.

Sitar i hende
Tracing Space representerer en bestemt avkrok av kunstfeltet, akademilærerne ved KhiB, og et sted, Bergen. Verkene som presenteres er for det meste teknologibasert mediekunst, og primært video og lyd. Som sådan er de eksempler på en konservativ tradisjon, og et konvensjonelt formspråk som mange av KhiB-studentene opplever som fremmed og overdrevent formalistisk. Likevel er verkene spekket med fortellinger om ulike steder og tider, og altså også om Kunsthøyskolen i Bergen anno 2005. Utstillingen fremstår som en ubeskjeden feiring av byens kunstmiljø, men uten at det blir ubehagelig selv for oss som kommer utenbysfra. Dette er mulig kanskje nettopp fordi også de involverte kunstnerne, med ett unntak, selv er innflyttere. Faktisk hadde det nesten ikke gjort noe dersom folk spontant hadde brutt ut i et par vers av Nystemten under åpningsfesten. Hvis det er noen som kan tillate seg å være stolte på vegne av Bergen, så er det nettopp dette miljøet. Her ligger mye av det som gir utstillingen substans, og verkene må ses på bakgrunn av de livene og de stedene de springer ut fra.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!