Essays om farge

Gerd Tinglum

Kunstnernes Hus, Oslo
30. januar - 7. mars 2010
Kritikk 01.02.10

Sjelden essayist

Gerd Tinglums særegne og systematiserte bruk av farger utgjør en konstant undertekst, slik at man som betrakter befinner seg i et ustabilt skjæringspunkt mellom subjektiv sansning og nærværet av en objektivert tenkning.


Det rent visuelle er kun tilsynelatende det sentrale Gerd Tinglums utstilling Essays om farge. Med denne utstillingen får et mangesidig og interessant kunstnerskap velfortjent oppmerksomhet. Tinglum hører til blant de kunstnerne som i perioder har vært litt usynlig i norsk kunstliv, og en utstilling av dette brede, men kompakte formatet oppnår å fornye hennes kunstnerskap på en meningsfull måte, fritatt fra det pompøse som kan prege større anlagte retrospektive utstillinger.

På Kunstnernes Hus vises arbeider fra 70-tallet frem til i dag, først og fremst maleri og tegninger, men også grafiske arbeider, objekter og video. Hun henter impulser fra studier i Tyskland og Japan og presenterer blant annet en serie origamifugler og bruker soyasaus som pigment i noen arbeider. Det omfattende materialet er ikke presentert kronologisk eller som påstander om en sammenhengende oeuvre; overlyssalene er i stedet fulle av arbeider som forteller en bråte kryssende historier, både formalt og innholdsmessig. En nettopp essayistisk, utforskende tilnærming forener abstraksjon og figurasjon, en utadvendt og sjenerøs fargeholdning med en lavmælt og underfundig kompleksitet.

Gerd Tinglum, fra serien Overmalinger 1969-1979: Akt I

Det er de til dels raffinerte, konseptuelle strategiene, et ikke umiddelbart tilgjengelig idéinnhold, som fanger mye av interessen i Essays om farge. Utstillingen poengterer Tinglums posisjon innen norsk konseptkunst, og er i så måte et presist og nyttig bidrag til nyere kunsthistorieskrivning. For de fleste vil opplevelsen av Tinglums kunst i første rekke dreie seg om en intens sansning av farger – i mange av arbeidene fylles synsranden opp av fargenes emosjonsregister. Ikke minst er dette tilfellet i den nyere serien Forsoning, hvor fargenes spirituelle potensial dominerer. Samtidig er arbeidenes basis i konseptuelle systemer og Tinglums særegne og systematiserte bruk av farger (hver farge har sin spesifikke betydning) en konstant undertekst, slik at man som betrakter befinner seg i et ustabilt skjæringspunkt mellom subjektiv sansning og objektivert tenkning.

Det er dette spennet som holder arbeidene i ånde, som i Målinger (1979), hvor Tinglum prøver ut komposisjonsprinsipper, utført henholdsvis på øyemål og som en eksakt vitenskap. På flere hvite ark har Tinglum utført enkle operasjoner, som blant annet å finne midtpunktet, først markert intuitivt med strøk av linolje, deretter målt presist opp og merket av med blyanstreker. Demonstrasjonen av vesensforskjellige tilnærminger til objektiv sannhet har røtter i modernismens idealiserte komposisjonsprinsipper. Men skoddene mellom forskjellige betraktningsmodi er ikke vanntette. I et mindre bilde har Tinglum skrevet inn en oppfordring om at man skal beskrive, og ikke fortolke – en melding som i form av et bilde innbyr til nettopp fortolkning.

Det er mange overraskelser å finne hos Tinglum, og det er lett å legge merke til blant annet arbeidene med tape fra 1979, hvor konseptkunstens interesse for mengde og materialitet kommer konkret tilsyne. Her har Tinglum fylt ark med løpende taperemser til rullen har tatt slutt, og den bleke horisontale stramheten nuller ut ekspresjon til fordel for en nesten maskinell abstraksjon. Utnulling, overstryking og en alternativ mening som følge av disse gestene, er ett av mange sterke spor å følge i Tinglums arbeider, og denne tematikken får flere ulike nedslagspunkter i Essays om farge. En Wittgenstein-inspirert tilnærming til farger har resultert i en serie overlappinger og transformasjoner av primærfarger, eksempelvis Blått tilintetgjør gult (1979-2009) hvor grønt blir en tredje mulighet. Kvinnekroppens tilstedeværelse som bilde, særlig i form av aktmotiver, er også delvis dekket til i Tinglums behandling, enten av farge eller et vokslag som i seg selv blir en alternativ hud eller kroppslighet. Dette tenksomme alternativet til fiksert persepsjon, stabile forestillinger og stagnert kroppsliggjøring utgjør noe av styrken til Gerd Tinglum.

Ingressbilde: Gerd Tinglum, fra serien Teiparbeider, 1979: Uten tittel III.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!