Riksutstillingers jubileumsutstilling Kunst til folket er en listig utstilling, men også lammende. Den byr både på samfunnskritikk og selvinnsikt, men reflekterer aldri over hvor meningsfullt dette er.

Da tidsskriftet Samtidens ”Institutt for begrepstømming” tok fatt i folkebegrepet innledet de øvelsen ved å slå fast at ”Begrepet folk har ved en historisk misforståelse blitt besjelet.” Den samme satiriske tømmingen ligger bak mye av det vi får presentert på Riksutstillingers jubileumsutstilling. Ikke av folket denne gang, men av kunsten.

Det begynte på 1950-tallet, midt i kulturoptimismens tiår. Ideen om et kulturelt demokrati var blitt et ledende prinsipp selv om ikke begrepet var nedfelt i noen kulturmelding. Alle skulle ha rett til å få del i kulturverdier, hvor de enn bodde i landet. Kunsten skulle ut til de drivende garn. På løpende bånd kom vandreinstitusjoner som Norsk bygdekino, Riksteateret og Kunst på arbeidsplassen. Riksgalleriet som åpnet sin første utstilling 16.september 1953 (Norsk kunst fra Munch til våre dager) ble en omdiskutert suksess fra første stund. Over en kvart million mennesker så den første utstillingen. Øistein Thurmann-Nielsen som fulgte med på jomfruturneen og holdt små foredrag om bildene kunne rapportere at ”Weidemanns abstrakte komposisjoner var sjokkbehandling og ga grunnlag for mange interessante diskusjoner”.

Jubileumsutstillingen Kunst til folket er blitt noe ganske annet enn en historisk beskrivelse av kunstens ferd mot de drivende garn. Kurator og redaktør Jonas Ekeberg skriver i katalogen at man i stedet har funnet tiden inne til å ”tydeliggjøre institusjonens ideologiske aspekt”. Med andre ord: Hva skjer hvis vi utsetter en ”selvinnlysende” og ”god” institusjon som Riksutstillinger for et kritisk blikk?

REICHAUSSTELLUNGEN står det rødt på svart med krigstyper over hele den ene langveggen i overlyssalen. Kunstneren Lars Ramberg har med andre ord stavet seg frem til en sammenheng mellom Riksutstillinger og fascismen. I skyggen av dette hakekorset, på naboveggen, henger et utvalg bilder utlånt av ”Trasop skoles grafikksamling”. Dette er velkjent sosialdemokratisk ikonografi av ”Juksefiskere”, ”Kraner”, ”Pløying” og andre aspekter ved etterkrigstidens idealiserte arbeidsliv. Slike motiver har glidd så ubemerket inn i våre omgivelser under oppveksten at en kunstner må ”…rekontekstualisere dem for å kunne se dem i et kritisk perspektiv”, skriver Ekeberg i katalogen. Oppdraget ga kuratoren til sin kone, Ane Hjort Guttu, som med hjelp fra rambukken Ramberg har fått et sosialdemokratisk folkeopplysningstiltak til å se ut som et rendyrket maktprosjekt.

Som ved et lykketreff åpner denne utstillingen samtidig med frisleppet av maktutredninger og ny kulturmelding. Kunsten er igjen blitt betydningsfull, i hvert fall på offentlige A4-ark. Her er den garantisten for demokrati og mangfold, et redskap for tanken. Eller for å si det med medieprofessor Jostein Gripsrud på Riksutstillingers jubileumsseminar: ”Ta vekk all musikk, alle bilder og alle historier – hva har vi da igjen av livet?” Tar man slike festsalver innover seg blir møtet med Kunst til folket en skikkelig partykiller. Her er bildene redusert til et minimum, og alle sier det samme: Kunsten selv mangler kraft, innflytelse og samfunnsrelevans – derfor søker den nå mot alt annet enn kunst, mot filosofi, sosiologi og politikk.

Bortsett fra de plumpe feilskjærene som her er antydet er Ekebergs kuratorgrep nytt og frekt på nytt. Han har satt selve formidlingen i fokus og fått vist hvordan ulne verkkategorier som ”relasjonell estetikk” kan fungere i et utstillingsrom (Goksøyr Martens salongutgave av John Lennon og Yoko Onos Bed Piece er en fulltreffer), men best av alt lykkes han i å dokumentere at selv institusjonskritikken og museumshatet (eller er det bare en museumskrise?) kan transformeres til mentalt interessante bilder. Kunst til folket er en listig utstilling, men også lammende. Utstillingen byr både på samfunnskritikk og selvinnsikt, men reflekterer aldri over hvor meningsfullt dette er.