Brutal Beauty

Derek Jarman, Howard Sooley, Isaac Julien

Serpentine Gallery, London
23. februar - 13. april 2008
Kritikk 15.04.08

Sankt Jarman

Søndag 22. september 1991 ble Derek Jarman (1942-1994) kanonisert til helgen av The Sisters of Perpetual Indulgence utenfor sin gamle fiskerhytte Prospect Cottage i Dungeness. Seremonien inkluderte både en storslått prosesjon, håndspåleggelse og massekommunion, før Saint Derek of Dungeness of the Order of Celluloid Knights ble kronet med en glorie av vevet celluloid. Aktivist-«nonnene» i The Sisters of Perpetual Indulgence har i over tyve år utnevnt helgener som et ledd i sitt vidtfavnende arbeid for «å utdrive homoseksuell skyldfølelse og erstatte den med universell glede».

Saint Derek kunne også være en passende tittel på den retrospektive utstillingen «Derek Jarman: Brutal Beauty» som den britiske kunstneren og filmskaperen Isaac Julien har kuratert på Serpentine Gallery i London. Her presenteres et bredt spekter av Jarmans filmer og malerier – fra hans tidlige eksperimentelle Super 8-filmer, til hans sene malerier og siste spillefilm Blue fra 1993. Men utstillingen inkluderer også en rekke verk av kurator-kunstneren Julien, og i følge Serpentines pressemateriale er det faktisk hans nye portrettfilm Derek (2008) som står «i sentrum for utstillingen». Julien har med andre ord laget en personlig utstilling både av og om Jarman, der han tegner et helgenaktig bilde av sin gode venn og inspirasjonskilde.

Derek Jarman beskrives ofte som et renessansemenneske på grunn av sitt arbeid som både filmskaper, maler, forfatter, gartner, scenograf og aids-aktivist. Men det var innenfor filmverdenen Jarman for alvor markerte seg som en nyskapende og kontroversiell skikkelse. Allerede hans første spillefilm, Sebastiane (1976), skapte furore. Jarmans særdeles homoerotiske versjon av historien om den romerske soldaten og martyren Sankt Sebastian, inkluderte nemlig lange klipp av det man på godt norsk sensurspråk kaller «mannlige kjønnsorganer i bevegelse». To år senere lagde Jarman punk-filmen, Jubilee, som var starten på hans karakteristiske anti-narrative, ikonoklastiske og «do-it-yourself»-aktige stil – som han videreutviklet i sine Super 8-filmer og senere i lavbudsjetts spillefilmer som Caravaggio (1986), The Garden (1990) og Wittgenstein (1993). Etter at han i 1986 som en av de første kjente britene offentliggjorde at han var hiv-positiv, ble han også en synlig talsmann i kampen mot aids-epidemien.

I sengen

Derek Jarman, Bed (VII), 1988-89.

Jarman hadde noen av sine mest produktive år etter han ble diagnostisert med hiv, og det er fra denne perioden Isaac Juliens har hentet hovedparten av verkene på utstillingen. Forholdet mellom homoseksualitet, homofobi og døden står sentralt i disse arbeidene, og dette merker man allerede i det første rommet av utstillingen.

På den ene veggen henger tre store senger vertikalt ved siden av hverandre, med madrasser, puter og lakener. Laknene er skitnet til av tjære og fjær og sengene er fylt av spor etter dem som har ligget i dem. I den ene sengen er et fotografi av to menn som suger hverandre festet i nærheten av et oppslag fra Platons Symposium om samkjønnet sex. På en annen madrass er en prestekittel klistret på lakenet med tjære, mens et oppslått Christopher Marlowe-drama ligger i fotenden, flankert av to fotografier av store stive hvite pikker. Sengene setter scenen for Jarmans interesse for møtet mellom erotisk, politisk og religiøs ikonografi. Her avdekkes den katolske kirkes «problematiske» forhold til homoseksualitet, og historiske skikkelser som Platon og Marlowe skrives inn i homohistorien. Jarmans Bed-serie seksualiserer ikke bare kirken og kjente figurer, men også den kunsthistoriske tradisjonen. Sengene kan nemlig leses som variasjoner over Robert Rauschenbergs «combine» Bed (1955) – og selvsagt som et frampek til Tracey Emins langt senere «sensasjonelle» installasjon My Bed (1998). Serien er et godt eksempel på Jarmans overordnede prosjekt om å synliggjøre sex og kjærlighet mellom menn på tvers av historien. Da Jarman stilte ut sengene for første gang i Glasgow i 1989, inkluderte installasjonen også en dobbeltseng på gulvet i gallerirommet, der to (tilsynelatende) nakne menn lå og leste, sov og kysset seg gjennom utstillingsperioden. På Serpentine henger derimot kun tomme og skitne senger, og til tross for bildenes erotiske aspekt gir de assosiasjoner til dødssenger, der kroppens siste sekreter har satt sine spor.

Dessverre får ikke Jarmans malerier stå alene på utstillingen. Isaac Julien har nemlig inkludert seks lysbokser med bilder fra Jarmans hus og hage i Dungeness. Jarman bodde i Prospect Cottage på kysten av Kent, fra 1986 og frem til sin død i 1994. Midt i dette barske landskapet fylt av stein, og med et atomkraftverk som nærmeste nabo, bygget han opp en liten vakker hage. Juliens meditative lysbokser står i sterk kontrast til Jarmans urene og skitne malerier. Og hans idylliserende fotografier fra Prospect Cottage fremstår egentlig aller mest som små lysende altertavler, med bilder fra omgivelsene til en avdød helgen.

Jarmans adieu

Derek Jarman stående foran Blue, 1993. Courtesy of Basilisk Communications

Filmen Blue er på mange måter Jarmans mest radikale verk: en 75 minutter lang film der billedsiden utelukkende består av en monokrom ultramarin Yves Klein-blå farge. Den eneste variasjonen i bildet er støvet på filmrullen. Men hvis billedsiden er enkel, er filmens lydbilde i høyeste grad kompleks. Jarman samarbeidet med komponisten Simon Turner Fisher, og i en montasje av hverdagslige lyder, støy og korsang hører vi en tekst lest opp av Nigel Terry, John Quentin, Tilda Swinton og Jarman selv. Teksten begynner med en påkallelse av en ung vakker gutt ved navnet «Blue», men ordet «blue» fungerer også som en utømmelig metafor for alt fra døden, skjønnhet, sorg og sex. Store deler av den fragmentariske teksten er basert på Jarmans dagbøker, der han forteller om livet som aids-syk. Vi hører om turer inn og ut av sykehuset, om legeundersøkelser, møter med andre pasienter, inntaket av utallige piller, og om synet som forsvinner. Jarman var angrepet av den aidsrelaterte sykdommen cytomegalovirus – en infeksjon på netthinnen som kan føre til blindhet. Filmens monokrome billedside kan sees som et forsøk på å visualisere tapet av synet. Det er en film om det som ikke kan filmes: blindhet, det usynlige hiv-viruset, døden. Filmen bryter både med det tradisjonelle skremmebildet av aids-syke som syltynne døende ofre, og den ofte sentimentale portretteringen av «People Living with AIDS». Jarmans antivisuelle visualitet reflekterer i stedet den representasjonskrisen som aids-epidemien førte med seg.

Etter å ha stirret på den blå skjermen i lang tid føles det som om tiden oppløser seg. Mangelen på visuelle holdepunkter, og lydsporets fragmentariske form gjør at man mister fornemmelsen av progresjon. Som en setning i filmen treffende beskriver det: «… fight the fear that engenders the beginning, the middle and the end». Kritikken av teleologiske narrativ kobles her til erfaringen av å leve med aids – i konstant usikkerhet, og i et samfunn som allerede ser på en som dødsdømt. Etter at Jarman offentliggjorde sin hiv-status i 1986, opplevde han at alt han skapte ble omtalt som hans siste verk. Blue står som et eksempel på hvordan det virkelig vanskelige ved døden er å overleve – å være hensatt til den paradoksale posisjonen som levende-i-døden. Blue har derfor noe av den samme mørke fandenivoldskheten i seg som vi finner hos Sylvia Plath i Lady Lazarus: «Dying is an art like everything else / I do it especially well». Etter å ha blitt fremstilt som en ekspert på å skrive sine egne gravskrifter, står Blue tilbake som Jarmans endelige adieu.

Looking for Derek

Isaac Julien, Derek, 2008 (filmstill).

Kontrasten er voldsom mellom den konsentrerte presentasjonen av Blue og av Jarmans Super 8-filmer fra slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Julien har nemlig valgt å vise dem alle – samtidig. Ti lerreter fyller tre vegger i det store rommet midt i bygningen, fra gulv til tak. Presentasjonen er visuelt overveldende, men salongopphengningen gjør det umulig å se ett lerret uten å se minst tre andre samtidig. Å se timelange, poetiske stumfilmer på denne måten er nærmest umulig, og jeg ender opp med å «zappe» fra lerret til lerret – fra et nydelig teatralsk tablå i Art of Mirrors_ (1977) til en naken dansende mann med gipsmaske i den rituelle Jordan’s Dance (1977), og så videre. Filmene er virkelig ekstraordinære, og jeg håper de snart utkommer på DVD, så det blir mulig å se dem litt mer konsentrert.

Storparten av Isaac Juliens portrettfilm Derek, som altså presenteres som et hovedverk i utstillingen, er basert på filmskaperen Colin McCabes daglange intervju med Jarman fra 1990. Med utgangspunkt i intervjuet fortelles Jarmans livshistorie fra begynnelse til slutt. Her får vi servert store doser bilder og filmklipp fra nesten alle Jarmans spillefilmer, og til og med utdrag fra noen av musikkvideoene hans for Pet Shop Boys og The Smiths. En velopplagt og sjarmerende Jarman forteller og forteller om sitt liv og sitt arbeid, som han kontekstualiserer i forhold til sosiale og politiske hendelser, som blant annet den homoseksuelle frigjøringskampen. Derek er en god men ganske så tradisjonell portrettfilm, og det er vanskelig å ikke bli en smule skuffet over at filmen, ikke inneholder noe av det eksperimenterende og lekne formspråket eller det erotiske begjæret, som man kjenner fra andre av Juliens portrettfilmer, som for eksempel Looking for Langston (1987).

Det så og si eneste nye materiale i Derek er Juliens bilder av skuespilleren Tilda Swinton, som er filmens forteller. Swinton var med i hele åtte av Jarmans elleve spillefilmer, og hun omtales ofte som hans muse. I åpningsscenen av Derek vandrer Swinton alene rundt i hagen utenfor Prospect Cottage, mens hun voice-over forteller om savnet av sin gode venn og «Planet Jarmania». Teksten stammer fra et «brev» Swinton skrev til Jarman etter hans død, som Julien har brukt som en rammefortelling for filmen. I brevet henvender Swinton seg direkte til den avdøde Jarman, og oppdaterer ham på de dårlige forholdene i den britiske filmindustri, mens hun minner ham om at hun beundrer ham.

Your vocation [...] was a spiritual one, even more than it was political, even more than it was artistic. And the clarity with which you offered up your life and the living of it, particularly since the epiphany – I can call it nothing less – of your illness, was a genius stroke, not only of provocation, but of grace.

Howard Sooley, Håndspåleggelse, 1991.

I utstillingskatalogen skriver Julien at motivasjonen for å bruke Swintons tekst var for å unngå at Derek skulle fremstå som en nostalgisk romantisering av fortiden. Men for meg er det nettopp denne teksten som for alvor gir Jarman en helgenaktig status i Derek. Filmens hagiografiske tilsnitt forsterkes ytterligere i det Isaac Julien selv gjør sin entré mot slutten av filmen. Her ser vi ham vandre rundt i det britiske filmarkivet på vei mot hyllene som rommer Jarmans etterlatte materiale. Forsiktig, som var det et relikvieskrin, henter Julien en perm med Jarmans håndskrevne notater ned fra hyllen, og begynner å lese. I møte med Juliens nesten overdrevne respekt for sitt store forbilde, sitter jeg i sekkestolen på Serpentine og merker et akutt savn etter en mer sexy presentasjon av Saint Derek. Jeg drømmer om bilder fra seremonien der den campy helgenen står med en glorie av celluloid rundt hodet i den merkelige hagen sin, omkranset av The Sisters of Perpetual Indulgence, som høyt og skingrende synger hymnen Amazing Pride:

Each queen free of the closet,
Each dyke found free of shame
Lives life with gay abandon,
And takes no guilt or blame.

It’s easy with a Sister,
We don’t take shock or flight.
Though sometimes our communion
Goes on throughout the night.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!