KiT Master 2010

David Lamignan Larsen, Elisabeth Kjellesvik, Ingvild Kjær Tofte, Kezia Pritchard, Love Evan Lundell, Pernille Elida Fjoran, Uta Freier Beer

Utstillere:
Masterstudenter fra Kunstakademiet i Trondheim (KiT)
Pernille Elida Fjoran (NO/DK)
David Lamignan Larsen (NIG/NO)
Ingvild Kjær Tofte (NO)
Kristofer Henriksson (SV)
Elisabeth Kjellesvik (NO)
Kezia Pritchard (UK)
Uta Freia Beer (GER)
Love Evan Lundell (SV)
Robert Nilsen (NO)



TKM Gråmølna, Trondheim
15. mai - 6. juni 2010
Avgang 27.05.10

Risikofri avgangsutstilling

Elisabeth Kjellesvik, Kitchen Stories, videostill, 2010.

Lørdag 15.mai: I dag feires de nyutdannede kunstnerne. Lett nervøse tar avgangselevene ved Kunstakademiet i Trondheim imot blomster og lovord fra Merete Hovdenak, konservator i Gråmølna – det nye utstillingslokalet under Trondheim Kunstmuseum. Det lyse og luftige rommet inntas av en vrimlende menneskemasse som nå har møtt opp for å betrakte de ni unge og lovende kunstneres arbeider. Det er fra nå av det virkelig gjelder.

Det er en utfordring å finne tematisk fellesnevner for enhver avgangsutstilling, men spesielt utfordrende blir det når utstillingen ikke bærer annen tittel enn «KiT Master 2010». Det er antagelig et smart grep av kurator Jörgen Svensson å ikke tvinge arbeidene, som spriker fra utforskning av kvantefysiske lover til barndomsminner, og fra sosiologiske studier av vennskap til klovneporno, inn under en ramme som virke tvingende og begrensende. Likevel får jeg en fornemmelse av utstillingens tematiske innhold som kan oppsummeres noe løst i stikkordene dokumentasjon, sosiale relasjoner og formal oversettelse.  Svensson siterer Steven Gianakos «Art is a desperate attempt to make friends» i sin korte kommentar i den lille studentpresentasjonen. Og det handler ganske riktig om vennskap og tilknytning til omgivelsene for flere av utstillerne.

Uta Freier Beer, Vennskap gjennom årene.

Nettopp vennskap står i sentrum av Uta Freier Beers dokumentariske fotoserie. Verket er et album med gamle og nye fotografier av vennskapsforhold. Beer har dannet nøyaktige reproduksjoner av menneskers private gamle bilder ved å fotografere menneskene i samme positur og omgivelser som på originalene. I tillegg har hun dannet en blogg. Ved å sidestille de gamle originalene og nye reproduksjonene i et fotoalbum har Beer forsøkt å fange noe av det essensielle ved vennskap. Dette forsterkes ved at hun opptrer som et bindeledd gjennom sosiologiske studier av vennskap, hun er den som fører de gamle vennene sammen igjen. Verket virker som en søken etter nærhet i et samfunn der relasjoner tidvis begrenses til kommunikasjon over nettets sosiale medier. Fotografiet kan minne oss om tapet av nærvær, og verket kan i så måte sies å uttrykke en litt utopisk idé om nærhet, en ontologisk søken etter bevis på vennskapets eksistens. Nettopp ved å benytte fotografiet, hvis vesenstrekk er muligheten for å dokumentere et fenomens noema (dette har vært), kan ingen benekte dets eksistens.

Pernille Elida Fjoran, No.6, videostill, 2009/2010.

Et av de mest fengslende og forløsende verkene i utstillingen er Pernille Elida Fjorans samfunnsengasjerte dokumentariske video med tittelen «No.6», som handler om et hus i Grensen nummer 6 i Trondheim. Fjoran beskriver hvordan det gamle verneverdige huset blir stående og forfalle og til slutt må rives. Historien om huset er sammensatt av mange små historier om noen av de menneskene som har levd i huset – deriblant Fjoran selv – og om svekket livskvalitet som følge av forfallet. Her blir det personlige politisk. Verket tar også et noe nostalgisk tilbakeblikk på 70-tallets aktivisme for å bevare verneverdige hus i Trondheim, en kamp man i dag er takknemlig for fant sted. Økt byråkratisering vanskeliggjør i dag denne formen for aktivisme, og det erkjennes at man også er avhengig av de strukturene man selv kritiserer. Slik bygger verket på en lokal aktivisme som kanskje kan sies å danne en motvekt til det som noen ganger tenderer mot en lettkjøpt internasjonalisme i norsk politisk kunst. Verket er inkluderende, ærlig og klar i sin agenda, og jeg liker at det politiske standpunktet får stå sentralt.

Uklar oversettelse

Kezia Pritchard, It Finds Me, installasjon, 2010.

En zoetrop er et sylinderformet, optisk apparat med enkle billedserier på innsiden som ved omdreining illuderer kontinuerlig bevegelse. I Kezia Pritchards installasjon It Finds Me er tre slike tidlige filmframvisere montert hengende fra taket. Pritchard visualiserer fragmenter fra sin egen hukommelse, men hva som er det substansielle prosjektet forblir uklart. Hva Elisabeth Kjellesvik ønsker å formidle forblir også vagt i videoverket Kitchen Stories. Verket viser en parallell handling over to skjermer; den ene viser en klump smør som knas ut av et par kvinnehender, den andre en rosafarget melkeaktig veske som hendene heller over sin egen kropp. Utsnittet går fra kvinnens midje til skuldre og gir inntykk av et stillbilde satt i bevegelse. I 28 minutter knas smøret, men det transformeres aldri til noe annet. Det virker umiddelbart naturlig å tolke verket som en kjønnspolitisk kommentar, men kunstneren etterlater seg for få spor til å utdype en slik tolkning. Er det kanskje et formalt prosjekt der fotografiet oversettes til visuelt bevegelig form? Spørsmålet er hvorfor kulissen er et kjøkken, som deretter er avpolitisert.

Oversiktsbilde fra Gråmølna med Kristofer Henriksson, Raindrop (in ebony block), 2010 (foran) og Robert Nilsen, Uten tittel, 2010 (til høyre).

Utstillingens minste verk viser seg å være et av utstillingens beste. Kristofer Henrikssons skulpturinnstallasjon består av en regndråpe som er innkapslet i en kube med målene 1 x 1 x 1 cm. Verket utforsker regndråpens fysikk og vannets transformatoriske evne: vil dråpen trenge inn i det harde materialet (ibenholt) og utvide kuben, eller vil det hele slå sprekker? Kuben kan sees som et bilde på «den hvite kuben», gallerirommets presumptive nøytralitet, eller den kan leses poetisk, som en preservering av det flyktige i Jan Erik Voldsk forstand: dråpen henger der – ikke.  Da kan det hende at det er intet mindre enn selve kampen mellom tro og vitenskap som utkjempes i den lille kuben.

Ufarlig kunst

Tre av de ni kunstnerne har maleriet som utgangspunkt. Midt i rommet står en installasjon av Ingvild Kjær Tofte som viser dokumentar- og pressefotografi oversatt til akvarell. Hendelsene har blitt løsrevet fra sin sammenheng og presenteres her i en ny kontekst som understreker likhetstrekk ved fremstillingen av visuelle media. Sportsjournalistikkens fotografier iscenesetter dramatiske komposisjoner som viser seg å ha likhetstrekk til virkemidlene i det barokke maleri. Sebrastriper på tøyet som tildekker kvinner i en afrikansk stamme får andre konnotasjoner når det opptrer på designerkjolen til en poserende modell. Her står det formale i sentrum. Det formale er betegnende også for Love Evan Lundells collagemalerier som er utført av en fasettert samling tegninger som henviser til myter og symbolikk fra filmer som Look Who’s Talking med John Travolta fra 1989. Av de tre verkene han er representert ved er «Limbo» det verket som tiltaler øyet mest med sitt vakre motiv og fargevalg.

Love Evan Lundell, fucked up/ manna from the heavens, 2010. (Ikke vist på den aktuelle utstillingen.)

Robert Nilsen holder mer eksplisitt fokus på form og farge i streng modernistisk forstand. Nilsen har dannet et intrikat numerisk system for fargene han anvender og lar tallene være en del av selve maleriet. Maskeringsteipen som er benyttet for å danne de parallelle linjene har blitt en integrert del av verket, og bak den ser vi glimt av perfeksjonerte fargeruter. Dette hentyder til matematiske ligninger trondheimsmodernister som blant andre Per Formo er kjent for å løse. Jeg oppfatter her en smak for det modernistiske maleri som enkelte vil definere som et modernismens etterslep, men det kanskje nettopp er denne typen kunst som virker mest appellerende på Trondheims kunsthandlere. Det er synd hvis det skal være med på å danne premiss for kunstnernes satsning.

Ikke pretensiøst om porno

David Lamignan Larsen, Hollie Stevens.

David Lamignan Larsen, Hollie, videostill, 2010.

David Lamignan Larsens videodokumentar Hollie suggererer oss inn i pornoindustriens hverdag. Larsen har fulgt den amerikanske pornoskuespilleren Hollie Stevenson i to måneder og det har resultert i en 58 minutters lang reise inn i en fremmed, men likevel påtvunget nær realitet. Det er lagt arbeid i filmatiske virkemidler som trekker oss med inn i historien om «The Queen Of Clown Porn». Å benytte seg av porno som tematikk i kunsten er en strategi som fremdeles tiltrekker seg mye oppmerksomhet til tross for at det ikke lenger er spesielt kontroversielt. Forsøket på å nærme seg pornoindustrien på en nøytral måte, som Larsen hevder er et mål, er en utfordring, for det er tross alt gjennom Larsens øyne vi får presentert Hollie, kvinnen bak klovnemasken. I dag tvinges vi alle til å forholde oss til porno, og grensene for hva vi aksepterer strekkes kontinuerlig. Dokumentaren virker som et forsøk på å vise mennesket bak pornostjernen, som tilsynelatende virker å være både sympatisk og reflektert, og ikke en stereotyp man forventer å møte innenfor pornoindustrien. Samtidig er det ikke helt overbevisende, for vi kommer egentlig ikke dypere inn på Hollie Stevenson som menneske, eller hvorfor hun valgte denne karrieren, enn det rent overfladiske.

Alt i alt fremstår dette som en helhetlig og gjennomarbeidet utstilling av dyktige studenter. Men jeg sitter også igjen med at ingen har våget å ta noen risiko. Dermed blir det hele ganske stillestående og ufarlig. Kanskje har bølgen av provoserende kunst nå lagt seg, eller tatt en pause, i hvert fall var det ingen som delte ut voldtektsdop eller gjorde forsøk på selvmord i gallerirommet på Gråmølna. Kurator Svensson påpeker at kunstutdannelsen de siste årene har blitt ført nærmere lokalsamfunnet. Enkelte verk ved utstillingen viser et tydelig og oppriktig engasjement for omgivelsene, mens andre verk kretser rundt seg selv og forblir utforskninger av det visuelle. Jeg savner et tydeligere engasjement i både estetiske og politiske prosjekt, engasjement som gjør de nyutdannede kunstnerne til aktive deltakere i kunstsamtalen.

Ingvild Kjær Tofte, Når alt kommer til alt – i det store og det hele #2.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!