Slangwich Motel

Gerasimos Floratos

Schloss, Oslo
6. april - 5. mai 2018
Mini 16.04.18

Rennestenspoeten

Gerasimos Floratos, Envoy Slumper og Minion Bridge, begge 2018. Installasjonsbilde fra Schloss, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

I den brukerredigerte nettordboken Urban Dictionary defineres ordet slangwhich som «et lyrisk angrep med ekstrem bruk av slang og dagligtale». Bytt ut lyrisk med visuell, og du har en ganske treffende beskrivelse av arbeidene til amerikanske Gerasimos Floratos, som viser seks store malerier i utstillingen Slangwhich Motel på Schloss. Floratos er selvlært, og arbeidene hans har en røff, gatesmart attityde, med titler som Smush Town Secret og Organic Trash Dog. De nær tre meter høye lerretene fyller veggene på Schloss fra gulv til tak, og er utført med rask og selvsikker penselføring, med ensfargede, flate og kjapt utfylte bakgrunner og grove konturtegninger. Det lukter fersk oljemaling i galleriet, som om bildene var laget på stedet få timer før åpningen. Lerretene er spent opp så slakt at de buler enkelte steder, og det løper grove symaskinsømmer på tvers over noen av dem.

Dette likegyldige preget underbygges av motivene, som overveiende er enkelt tegnede humanoide figurer med kaninører som sitter eller ligger henslengt, eller poserer med armene i kryss. De ligner de tegneserieaktige karakterene man finner på graffitivegger, eller noe en tenåring kunne tegnet med tusj på en toalettvegg eller i margen i skolebøkene. Floratos’ tegninger – det ligger et utvalg av dem i skuffer i galleriet – er ikke til å skille fra slike pubertale skisser, men de malte, forstørrede versjonene av figurene gjør krav på oppmerksomheten. I Smush Town Secret fyller en skikkelse med overdimensjonerte sneakers og kaninører stikkende ut fra bøttehatten hele bildefeltet, krøket sammen med knærne trukket opp mot skuldrene, som om det tre ganger to meter store lerretet var alt for lite for motivet.

Utstillingstittelens slang-referanse er informativ. Slangen og gatespråket er uregjerlige, viltvoksende ressurser som gir liv til det normerte språket når det stivner, på samme måte som lave sjangre som graffiti og humortegninger gjør det for maleriet. Nå har det som gjerne kalles «Bad Painting» en så lang tradisjon innen det etablerte maleriet – fra Francis Picabia til Martin Kippenberger – at det knapt kan kalles en avart lenger. Det som utmerker Floratos’ arbeider er at han styrer klar av mange av fallgruvene som denne typen maleri åpner for, både det ironisk kludrete og det maniert ekspressive. Han unngår også det dekorative som ofte hefter ved den forenklede figurasjonen i samtidsmaleriet for tiden.

Det er noe ved Floratos’ malerier som minner om Philip Gustons sene grovkornede, rotete malerier befolket av pølsefingrede, sigarettrøykende Ku Klux Klan-hetter. Guston, som tidligere hadde malt abstrakt, begrunnet vendingen mot den plumpe figurasjonen på slutten av 1960-tallet med at råheten i det amerikanske samfunnet i denne tiden presset frem en tilsvarende råhet i maleriet, der motivene var like krasse som utførelsen. Floratos har sagt at motivene hans viser til forskjellige typiske karakterer – «luskeren», for eksempel – som hang omkring farens deli ved Times Square i New York da han vokste opp. I så fall kan man selv tenke seg hva slags eksistens det vises til i et maleri som Local Soft Body, der kaninørene henger slapt ned fra en pløsete, ubestemmelig, halvartikulert kropp. Det er som om maleriene selv i sin lurvete, umodne røffhet antar noe av karakteren til disse fremtoningene fra gatehjørnene. Og det er nettopp foreningen av det estetisk lave og det sosialt lave som gjør maleriene så gode.

Gerasimos Floratos, Slangwich Motel, 2018. Installasjonsbilde fra Schloss, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!