Strek i bevegelse


Nina Rantala, Olav Christopher Jenssen, Sverre Malling

Lillehammer Kunstmuseum, Lillehammer
9. februar - 1. juni 2008
Kritikk 07.03.08

Radikal og reaksjonær

«Strek i bevegelse» har mesterlig klart å overbevise meg om at vår samtidige tegnekunst kan endre den heller rigide og tradisjonelle galleriveggen. Det kan den selvfølgelig ikke.


Samtidens tegnekunst kan gi en følelse av lett svimmelhet, og en fornemmelse av å stå ustøtt et lite øyeblikk. Derfor kan det være godt å holde fast i Hans Gude og Erik Werenskiold. Ikke for å få en klarhet i deres betydelige rolle for samtidige kunstnere, men for å finne svar på hvorfor tegnekunsten fortoner seg som et stille opprør, og hvorfor den til tross for radikalisering, likevel fremstår som en reaksjonær bevegelse, som et motsvar til en heller rask og anarkistisk fremdrift i vår samtidige kunstdiskurs. For det er de yngre norske tegnekunstnerne som her fremlegger sin klassiske bildung, sine tekniske ferdigheter, og maner til ro i rekkene. Hva de egentlig vil fortelle, er heller litt uklart.

Kuratorene Cecilie Skeide og Janeke Meyer Utne har samlet 51 kunstnere i utstillingen «Strek i bevegelse», hvor hver av dem er representert med flere verk. Hovedvekten av kunstnerne er norske, men utstillingen har også med enkelte kunstnere fra Finland og Sverige.

Utstillingen forfølger to historiske perspektiver; tegningens utvikling fra 1800-tallets skisser frem til dagens selvstendige uttrykk, og tegning som illustrasjon. Dette gir utstillingen en tilsynelatende uoverkommelig bredde. Her skal altså tegninger av Hans Gude, Erik Werenskiold, Theodor Kittelsen og Edvard Munch inkorporeres i samme kontekst som – og ikke minst settes i dialog med – illustratører som Olaf Gulbrandsson, Randi Monsen, Tove Jansson, Kjell Aukrust og Svein Nyhus. Og som om ikke det var nok, skal altså dette dras videre inn i samtidskunsten via trauste tungvektere som Jan Groth og Bjørn Ransve, for så å ende ved en av Vanessa Bairds nakne kvinner i fosterstilling, blottlagt med sine valker og åreknuter.

Olav Christopher Jenssen, Appendix: tredje del av The Empty Drawing Room, 2003-2006.

Pliktskyldigst starter jeg med salen viet de eldste kunstnerne, og gjør en møysommelig studie av de gamle mesterne bak glass og ramme. Men jeg må innrømme at det er en befrielse å entre neste sal hvor Olav Christopher Jenssen serie på 7 store bilder Third Section of The Empty Drawing Room opptar hele langveggen. Opplevelsen blir kontrasterende, heller enn å gi følelse av historisk sammenheng. Jenssens tegninger i fargesterk fettstift på hvitt papir, er lekende som små øvelser i form og struktur. I enkelte felter er de tykke linjene erstattet av tekst, på tysk, engelsk eller norsk, som utsnitt av en større tekst, eller kanskje helt enkelt bare tekstøvelser. Uansett er det prosessen som synliggjøres, og slik plasserer Jenssen seg likevel inn i det historiske perspektivet, og blir et skoleeksempel på hvordan tegning som skisse, og tegning som narrasjon smelter sammen i vår samtidige tegnekunst. Om ikke tegning nødvendigvis er en materialisering av språket, er det som den finske kunstneren Nina Rantala sier – en materialisering av tanken – og da kanskje mer den personlige enn den intellektuelle. Tekstbrokker, som ofte sees i tegnekunsten, ligger dermed nærmere det personlige dagboknotatet, som et uferdig og sårbart indre prosjekt, selvutleverende og klisjéfylt i denne sammenheng. Som i en av Olav Christopher Jenssens tegninger:

– Min venn kjenner du hvordan kjærligheten gjør oss modige?
– Ja min venn, derfor har jeg kommet hit i kveld.
– Er det alltid slik at vi snakker det samme språk og i de store ord?
– Ja, vi er jo tilstede her og det er jo ingen som sier noenting og jeg har lyst å si det samme som deg.

Men likevel, til tross for tegnekunstens bredde, både i installasjon, animasjon, video, konsept og som et uformelt superdemokratisk folkelig uttrykk – det er jo et universalistisk gode å kunne uttrykke seg gjennom tegning – likevel fremstår tegnekunsten som reaksjonær i sin kjerne. En reaksjonær befestelse kommer til syne både i motiv og teknikk, gjennom en presis og dannet korrekthet, en gjenoppliving av tablået, og gjerne med kitchy iscenesettelser av natur og landskap. Tablåene er enten skisseaktige utført etter stream of consciousness–prinsippet, eller mer raffinert med slektskap til fantasy-sjangeren med sine eventyrskoger, alver og sensuell romantikk. Men tegnekunsten er også reaksjonær i sin utøvelse.

Sverre Malling, The Shepherd, 2007.

Det gamle begrepet «håndtegning» kan gjerne stå som et presiserende svar, og antyder en menneskelig skala som har preget tegnekunsten siden rennesansen, med vekt på det personlige studiet. Tegningen har vært et verktøy i utvikling mot noe annet. Det transformative perspektivet kan dermed vel så mye bli en del av motivet, som mange tegnekunstnere ofte gjør. Den naturvitenskapelige illustrasjonen i botanikk og zoologi gjenspeiles både i teknikk og tematikk. Ridley Borchrevink er et klassisk eksempel, hvor zoologistudier danner et vitenskapelig bakteppe for varme og romantiske dyreskildringer. Ann Böttchers variasjoner over granen har et nært slektskap til det botaniske plantestudiet, og vektlegger et kulturelt perspektiv hvor hun leker med nasjonalromantikkens ikoner. Men selv om dagens tegnekunstnere utøver en distansert refleksjon over sin klassiske dannelse, er her også en hodestups romantisering. Herfra er veien til håpløs kitch farlig kort. Som hos Sverre Malling, hvor det vakre ofte forblir utelukkende vakkert. Hans iscenesatte natur, alvebarn og flørting med 68 –estetikk, kan også sies å leke med vår trang til ikonisering. Tegningene er søte, men ligger dessverre friksjonsløse over papiret. Hvorfor dette likevel havner i museumsrommet, skyldes kanskje noe så enkelt som at tegning er like forførende for kunstneren som betrakteren.

Det nordiske perspektivet kommer litt forsinket inn bakdøren, og er ikke helt greit å plassere i denne sammenhengen. Hovedsakelig fordi Norden her er noe snevert definert som Norge, Sverige og Finland. (Danmark, Island, Grønland og Færøyene er da ikke med i den harde kjerne). Våre naboer er ikke representert blant de eldre kunstnerne, men stjeler showet når vi passerer årtusenet.

Nina Rantala, Seaman Ålsberg, 2006. Fra serien True Romance.

Finske Nina Rantala jobber med stedspesifikke prosjekter og er her representert med True Romance fra Norse ferry tales hvor hun tar utgangspunkt i mannskapet på fergen «MS Stryn», som krysser sognefjorden mellom Fodnes og Mannhelleren. Med bakgrunn i sjømennenes historier dekorerer hun dem med tatoveringer som igjen fotograferes. Med installasjonen The attempt to live Ancient Heroism (2007) reflekterer hun over den lokale byggeskikken i Lillehammerområdet. Begge prosjektene er basert på fotodokumentasjon og tegning.

Stiina Saaristo er også fra Finland, og i sine store detaljerte tegninger i sort/hvitt har hun rendyrket et kichty tablå hvor en kvinne ikke ulik henne selv utgjør møtet mellom den imperialistiske barokken og samtidens markedsliberalistiske forbrukersamfunn. Resultatet er pervertert, skamløst og burlesk, med andre ord helt fantastisk.

Vanessa Bairds kvinneskikkelser kan sikkert beskrives med samme ordlag, ikke minst har de to kunstnerne et felles referansepunkt i en kjønnsproblematikk fremstilt med bisarr humor. Men hvor Saaristos kvinner fremstår som mektige og kontrollerende, er Vanessa Bairds kvinner heller apatiske og i en avmaktsposisjon. Verket Sommeren kom etter tyve år (2005) i pastell på papir var også å se på «Kyss frosken!» og dekker visst nok overveldende 44 kvadratmeter veggflate. Har blir mor/barn – relasjonen avkledd, blottlagt og fullstendig fremmedgjort, med det keitete og umiskjennelige uttrykket fra Vanessa Baird.

Hans Gude, August Cappelen og Johan Fredrik Eckersberg, 1846.

Det er lett å gripe tak i dem som skriker høyest. Og det er ingen i utstillingen som skriker så høyt som Nina Rantala, Stina Saaristo og Vanessa Baird. Men etterklangen er god, og varer lenge. Det er nok disse som gjør at jeg sitter igjen med en stemning av god gammeldags feministisk radikalisme. Det er vanskelig å si hva utstillingen ville vært uten dem. Men i stillere og roligere omgivelser ville jeg kanskje brukt mer tid på Oscar Korsárs keitete ungjenter, på Jockum Nordströms rikt fortellende og rikt detaljerte tegninger, og Ina Eriksen. Eller tatt meg tid til å lytte til Ann Böttchers sarte, stillferdige og poetiske tegninger. Eller en som jeg etter hvert glemte helt, noe jeg ikke har dårlig samvittighet for til tross for at det var ham som skulle danne utgangspunktet for denne festen, Hans Gude.

(Bildet i ingressen er Stiina Saaristos Juhlat-Festen, 2006.)

  1. Innlegg fra Christian Evensen

    Jeg har den samme følelsen når jeg leser Kant, og det kan ikke være bra.

  2. Innlegg fra kristin davies

    hvorfor er det slik at hver gang jeg leser kristine natvigs kritikker føler jeg meg klokere etterpå, selv om en del av det går over hodet på meg?

  3. Innlegg fra Tove H. Lehre

    Jeg må skynde meg å se dette – har bare kjøpt boka foreløpig. Rart med slikt som befinner seg i snublenærheten, en rekker det så sjelden. Men nå skal jeg se det.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!